Endelig utekamp.

Endelig kamp ute igjen. Etter mange år i plast, kunne jeg endelig sette meg ned i godt vær og overvære en Raufosskamp ute igjen.
Sesongen så langt har jo vært upåklagelig, og det hadde jeg håp om skulle fortsette i går. De seinere åra har jo Raufoss kun vært nære, men ikke nådd helt fram.
Sesongen er enda ikke halvspilt, men i år er det lov å være optimist, først og fremst har jeg tenkt, fordi laget har sluppet inn så få mål. Men, så starter kampen med å gi liv til minner fra en svunnen tid.
I alle år etter at jeg gjennomførte en vellykket bypassoperasjon på Feiringklinikken høsten 2009 har jeg sagt at for å teste hjertet framover, skal jeg gå og sjå på Raufoss spille forsvar. Sparer jo et legebesøk på det.

Raufoss og Notodden entrer den flotte, nye stadion.
Raufoss og Notodden entrer den flotte, nye stadion.

I år derimot har det sett veldig trygt ut, helt til i går. I første omgang satte Raufoss de fleste tilstedeværendes hjerter, mitt inkludert, på flere prøver, og havna under med både 0-2 og 2-3, altså 45 minutter med litt glede og mye lidelse. To fine mål var likevel en mager trøst.
Mål nummer to var høydepunktet for meg. I OA nevnes kun pasningen fra Kollshaugen til Lekaj på det målet, men pasningen fra Henningsson, meiner jeg å huske at det var, til Kollshaugen var genial.To servitører på den.
Det var imponerende å sjå hvordan laget tok grep og kom tilbake. Spillerene ofra seg, og sto på til krampa tok dem, imponerende.
I andre omgang var det ingen tvil, sjøl om det ble et par-tre situasjoner da og som fikk et hvert Raufosshjerte, i alle fall mitt, til å hoppe over et par slag. Dermed beholdt Raufoss sin status som det eneste ubeseirede laget i de tre øverste divisjonene.
Rocky Lekaj får sjølsagt mye oppmerksomhet. Noen ganger får jeg inntrykk av at OA helst vil ha ham solgt til Tippeligaen først som sist, for de gnåler på om Tippeligaen og Rocky etter hver kamp. Han er god, veldig god på dette nivået, men ingen spiller er større enn laget, slik jeg ser det. Et godt lag gjør en slik en som han god. Dessuten er han blitt en mye bedre lagspiller i år, synes nå jeg.
I det hele tatt synes jeg moderne fotballjournalistikk er alt for prega av fokus på enkeltindivider. Det er nå en lagsport. Hvor ble det av journalistene som kunne skrive gode kampreferater?
Rett etter at bildet ble tatt havner den ballen du ser her hos Petter Senstad (lengst til høyre). Deretter havna den i mål.
Rett etter at bildet ble tatt havner den ballen du ser her hos Petter Senstad (lengst til høyre med nummer 11). Deretter havna den i mål.

Facebook kommetarer

One Reply to “Endelig utekamp.”

Legg inn en kommentar