Å vente det er å elske…..å vente.

Siden jeg ble sjuk har jeg venta mye. Den dagen jeg ble sjuk behøvde jeg ikke vente lenge, ikke i Oslo heller. Man gikk løs på meg kjapt og greit og ordna opp, men etterpå. Hos legen, eller på legevakta. Jeg tror man blir verdensmester i venting av å være sjuk. Da kan man i alle fall konkurrere i noe.
Å vente er gøy. For eksempel på venterom. Venterommet hos legen er et sted for refleksjon. Tannlegens er et for å grue seg. Der går tida fryktelig sakte, i alle fall etter at man har kommet i stolen. Da er det bare borret som går fort.
Da er det no’ annet å vente hos legen. Særlig litt utpå dagen, er man førstemann har man jo sjansen til å sørge for at mange andre må vente seinere på dagen.
For eksempel, først kommer jeg. Jeg setter meg ned med Aftenposten. Så kommer det flere. Den ene etter den andre detter inn og skal vente sammen med meg. Det er mye artigere å vente i flokk. Da føler man en sosial tilhørighet sjøl om ingen sier noe. Men kroppspråk og blikk hører med, og dermed er samtalen i gang.
Noen sitter urolig. De er sikkert allergiske uten å vite det og klør som fy. Nå venter de på svar. Andre hoster for å gi til kjenne at man er da ikke her for moro skyld. Dermed hoster en til, for min forkjølelse er like gjenstridig som din. Ei sky av infisert hosteregn styrer ut i rommet, og alle holder pusten til det har lagt seg. Man vil da ikke risikere å bli sjuk mens man venter.
Noen ganger skal jeg til eksamen i blodprøve og er ikke sjuk, tror jeg, sjøl om prøva kan vise noe annet. Det tenker jeg ikke på da for jeg er bare sulten fordi prøva fordrer faste. Sensuren faller ei uke etterpå. Da må man komme seg til venterommet igjen for å vente på dommen.

Når man kommer ut av legekontoret, lykkelig gående mot apoteket med nyervervet resept i hånda kommer neste venting. Den er som den første. Man er diskret ventende. Men man må ha kølapp. Så sitter man på rekke og rad som på legekontoret, og gjør diverse markeringer for å vise at «detta er alvor».

Så kommer nummeret på kølappen opp, og man skrider diskret fram til disken og en ventende farmasøyt. Diskret, slik at de andre som er tilstede ikke skal vite hva man tar, betrakter farmasøyten resepten, nikker og går. Hu blir borte, lenge. Nesten som om de diskuterer om det virkelig er sånn at «han der» kan gå på det der.

Men hu kommer tilbake, og i mens har køa vokst. Hu snurrer på en karusell i flere etasjer med alle mulig slags pakker og plastbokser. Så bremser a forsiktig ned og plukker mitt glass, fester en lapp på og så må jeg kvittere.

Og jamen forsvinner a igjen. Sammen med en kollega hvisker hun og kikker i noen papirer, og så er det klart for å dra kortet. Med pilleesken skranglende i en liten plastpose rusler jeg ut og håper det som er inni hjelper.

Facebook kommetarer

Legg inn en kommentar