Ingen kan ro uten årer.

Sykkel og magadrag.

En fin seinsommerdag sommer’n 2009. Sykla opp bakken som markerte starten på de fleste av mine sykkelturer. Etter et par hundre meter merka jeg at det var noe med pusten. Fikk ikke dratt ordentlig ned. Jeg hadde stumpa røyken tre uker tidligere, og da jeg røyka var da aldri det med magadrag no’ problem.
Faen, så blei det for seint likevel, tenkte jeg.
Så for meg kols og lungekreft og en snarlig avslutning. Men, tøff og trassig som jeg er, fortsatte jeg, og da kroppen ble varm forsvant ubehaget.
Neste gang jeg sykla kom det igjen, og gangen etter der og etter der, og da tenkte jeg at heller en gang for mye til legen, enn en gang for lite.

Sykkelen jeg brukte den gangen.
Sykkelen jeg brukte den gangen.

Time fikk jeg på dagen. Sendte sms om morran og fikk time klokka ett. Beskreiv symptomene, han lytta, tok fram stetoskopet og sa: Hm.
Mistanken retta’n mot Angina Pectoris, ei dame som besøker folk som er disponert for a, eller som har bedt a komme ved å fore a med røyk og feit mat, eller begge deler. Han skreiv ut en resept, og sa: «Nitroglyserin. Legg en slik en under tunga, og hjelper den har du fått besøk av frk. Angina Pectoris.»
Nå er jo det å ha plass i hjertet for de man er glad i en velkjent metafor, men hu der kunne jeg tenkt meg å ha vært foruten.
Kort fortalt hjalp dynamitten. Med en liten dundersalt under tunga kunne jeg sykle. Videre utredning og røntgen resulterte i tur til Feiring, først til undersøkelse, så for å jage frk. Angina Pectoris dit pepper’n gror. Jeg kryssa fingra og håpa på blokking. Tanken på at folk jeg ikke kjente skulle gå laus på meg med Black and Deckerredskap var alt anna enn trivelig. Youtubevideo av bypass var ikke den triveligste underholdningen jeg hadde sett.

Undersøkelsen.

På Feiringklinikken ble jeg vel mottatt. Men det var i grunnen sterkt å sjå folk som rusla rundt, bleike men blide, med et stykke bandasje stikkende opp av kragen. Jeg kjente det stakk.
Utfylling av skjemaer, blodprøver, blodtrykk og så ville de jeg skulle være med inn på et rom hvor jeg havna på en benk.
De stakk ting inn i hender og arm, og sa fra hva de gjorde, sånn som: Nå går jeg inn i hjertet ditt, nå får du påfyll av kontrastvæske…..og til slutt noe sånt som: Her holder det ikke med blokking. Åssen du ikke har fått infarkt for lenge sida er et under.
Under ja. Det er vel i slike situasjoner man skal få hjertet i halsen. Men jeg følte vel mer at jeg hadde hjertet i underbuksa.
Så så vi på opptaket sammen, og han forklarte at her var det alt for tett, og Black and Decker’n måtte fram, om ei uke. Jeg roa meg. Jeg var bare et ubestemmelig øyeblikk unna et infarkt som fort kunne bli to på en gang, første og siste.
Lettelsen skylte inn over meg, og jeg ble plassert på et rom for å ta det med ro ei stund. Deretter måtte jeg gå med armen i fatle noen timer. Så fikk jeg et papir i hånda som fortalte at jeg skulle komme tilbake for kirurgi ei uke seinere, og operasjonen husker jeg sjølsagt ikke noe av.

Oppstandelsen.

Jeg husker jeg våkna. Det første jeg merka var lettelse over at de hvitkledte der ikke hadde vinger. Kjente ingenting, men var så tørr i kjeften som om jeg skulle hatt en veldig lang og belivet aften på byen. Jeg syntes jeg sa noe, men ingen hørte det. Vann med sugerør. Pustemaskina ble kobla fra, og der gispa jeg litt og så gikk det av seg sjøl.
Med ledninger og dren stikkende ut over alt ble det for mye for kona. Hu måtte på gangen og ta ei pause. Brystbeinet var delt i to, tre årer var erstatta med nye tatt fra det venstre beinet, og pusten var redusert med 90% eller no’ sånt.
Men rundt meg sverma engler i hvitt, det vil si, en engel hadde ansvaret for meg om gangen, og etter hvert meldte kroppen i fra at noen hadde vært inni’n med sag, kniv og skalpeller og sikkert arteriepinsett. Da blei det påfyll og smertene forsvant. I grunnen er tørsten og den tørre kjeften det jeg husker best, og en viss lettelse over at jeg våkna der jeg skulle.
Ettermidda’n og natta gikk, og pleiere kom og gikk. Huet klarna, og så kom fysioterapeuten og losa meg opp i en stol. Tenk det a. Opp i en stol mens kniven fortsatt satt i såret, i alle fall føltes det slik. Men, det gikk greit, og pusteøvelsene kunne begynne.
Seinere på dagen hadde jeg fått klarlagt at sjukepleier’n som ga meg vann med sugerør snakka svensk, hadde spanskklingende navn og kom fra Urugay. Hu blei imponert over at jeg kunne hovedstaden i Urugay og Paraguay og fortalte at hu hadde flykta fra Urugays diktatur på -70tallet, før jeg blei trilla ned på rommet etter at vi hadde gjennomført quiz på Sør-Amerikanske hovedsteder.
Der fikk jeg min neste personlige sykepleier. Med personlig sykepleiere menes at når jeg dro i snora visste jeg hvem som kom. Den samma var sjølsagt ikke på jobb hele tida.
Det var innmari internasjonalt også. De kom fra Totenvika og Sveits for eksempel. Tenke deg å komme fra Sveits, bo i Hurdal’n og ha pizzaovn i hagan. Slikt står det respekt av. Det kom fram da jeg nevnte for’n at jeg hørte på “Fire pils og en pizza” på telefonen min.
Så lå jeg der, med slanger stikkende ut av kroppen, med oksygen i nesa og med utsikt over Mjøsa som speila sola og den blå himmelen. En båt glei forbi, og da tenkte jeg: Ingen kan ro uten årer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *