GOOGLE OVERSETTER

———————————————

JULEKVÆLL24. desember 2017
7 days to go.

———————————————

———————————————

———————————————

TWITTER


———————————————

———————————————

Tida etter operasjonen.

Jeg ble sjuk fredag den 27. november, tilbrakte et døgn på Gjøvik, ble sendt til Ullevål og Riksen på lørdag og ble operert på søndag, forøvrig med en kolbuing på laget.
Ikke på noe tidspunkt var jeg urolig, alle som tok hånd om meg var profesjonelle og beroligende. Dessuten ble jeg vel også proppa med beroligende og smertestillende slik at det gikk greit.
Her er det de gjorde med meg (sitat fra epikrisen): Operert på vital indikasjon med reseksjon av aorta ascendens, innsying av suprakoronart rørgraft (Gelwave 28mm) og reimplantasjon av 2 vengraft.
Det vil si, delt i to, inngrep i lysken og arr etter at de tok årer til to reparasjoner fra forrige bypass i høyre legg. Dermed har jeg arr på begge, 2009 årgangen på venstre og 2015 på høyre. Det ga fem arr til sammen denne gangen, om man tar med de som er etter røra som stakk inn i bukhulen.
Oppholdet på Riksen varte i tre dager, og så var det ambulansetransport til Gjøvik. Da var jeg allerede på beina og kunne rusle rundt i korridorene. Var sliten, og fikk enerom og det var onsdag, tre dager etter operasjonen.
På fredag bar det hjem utstyrt med de medisinene jeg hadde fra før, og betablokkere. Inne i slike medisinpakker er det et pakningsvedlegg som beskriver mulige bivirkninger. Det leser jeg aldri for da får jeg i alle fall halvparten. Jeg har aldri hatt noen bivirkninger.
Formen var, alle sår og inngrep tatt i betraktning god, og det tok ikke lang tid før Balder og jeg var ute på tur igjen.
Men, det var et men. Allerede på Riksen var den eneste smerten jeg hadde i låret. Under operasjonen tok de seg inn gjennom lysken, og hva de har rota med før de fant fram til hjertet vet ikke jeg, men vondt var det. Dette ble verre og verre etter jeg kom hjem, og ingen kunne forstå noe.
Ikke for å skryte, men jeg er ikke noe pyse når det gjelder smerter, men dette er noe av det verste jeg har opplevd. Det var helt smertefritt når jeg satt eller lå stille, men å gå og å stå, feks. i kø på butikken var så fælt at jeg nesten skreik. Turer med Balder var ikke til noen glede, men jeg gjennomførte morraturen, mens Eivor måtte ta øvrig aktivitet.
Da kom samboer’n til Stian, Mari, på noe. Bestefaren hennes hadde opplevd noe lignende, og han hadde brukt sånn apparat som Drillo reklamerer for. Der er det med fire pader som gir strømstøt, og mora mi har slik apparat.
Det ble innhentet, padene satt på, tre ganger 15 minutter, tre påfølgende dager, og nå har jeg vært smertefri i seks uker. Siden apoteket på Lena solgte et slik apparat til halv pris rett etter jul, så kjøpte vi et.
Smertene i låret forsvant på en lørdag eller søndag, tidlig i januar. På den tida gikk jeg og skifta på og rensa noen av sårene mine hos fastlegen på mandag. Natt til mandag den 4. januar svetta jeg ut fire t-skjorter, men følte meg i grei form når jeg hadde fått dusja og spist frokost.
Jeg dro til fastlegen, og han stakk innom mens en sjukepleier stelte sårene mine. Jeg fortalte om natta mi, og da beordra han blodprøve med en gang. Den viste Crp på 239, den skal visst helst ikke over 8, og dermed ble det antibiotikakur som ikke hjalp, og uka etter det ned på sykehuset. Eivor var med, så hun kjørte.
Da vi kom dit var jeg forberedt på å delta i VM i venting, men der tok jeg feil. Det bar rett inn, lagt til sengs, kobla opp med hjerteovervåkning og det eine med det andre. Det var blodprøver og det var blodtrykkmålinger i et kjør. Hjerteovervåkningsapparatet var trådløst, og beskjeden var at jeg ikke skulle gå i kiosken eller ta heisen noen steder. Da ville de miste kontakten med meg, og alarmen ville gå. Lydig som jeg er holdt jeg meg der jeg fikk beskjed.
Det ble tatt CT og bildene ble sendt til Riksen der leger tok dem med på møter og fastslo at det var et hematom, en blodansamling. Konklusjonen var at det ikke var farlig, men at jeg måtte regne med forhøyet Crp i noen uker. Etter intensiv og intravenøs behandling med antibiotika på sykehuset og tabletter ved hjemkomst, viste siste målin en Crp på 9. Det var sist mandag.
Selvsagt førte denne forhøyede Crp’en til nedsatt almenntilstand, og orken var så som så. Jeg ble bare irritert fordi jeg ikke kom i gang med opptreninga. Jeg gikk morraturen med Balder, men det var stort sett det jeg orka. Det som irriterte mest var at dette med hjerte hadde gått så fint, men så skulle det balle på seg med tull. Hadde det enda vært noe farlig, noe dramatisk som kunne avstedkommet sympati og omsorg fra fjern og nær, men nei da. Bare tull, og mer skulle det bli.
For, da Crp’en hadde begynt å synke kraftig begynte jeg å kjenne på noe i baken, der sola sjelden skinner. Det ligna på noe jeg hadde kjent på før.
Fistel heter det. Det er en infeksjon som setter seg i vevet rundt endetarmen, og jeg hadde hatt det tre ganger før. Har man fått det kommer det ofte igjen, og første gangen ble det så alvorlig at jeg kunne ha dødd om jeg ikke hadde blitt operert, det var i ferd med å utvikle seg til blodforgiftning.
Nå kjente jeg på det igjen, det begynte på fredag, men siden jeg skulle til blodprøvekontroll på mandag, drøyde jeg med det til da.
Jeg nevnte det atter for fastlegen, han ringte sykehuset og med min fistelhistorie bar det rett ned.Det bar rett ned på sykehuset, det bar rett inn og ikke lenge etter jeg kom lå jeg der som en fødende med epiduralbedøvelse og en iherdig arbeidende lege der nede. Hun tok utfordringa på strak tarm.
Nå er såret så godt som grodd. Jeg har vært på ski, jeg har vært hos Kai’s fysioterapi og trent, jeg skal til kontroll på Gjøvik i mars og til CT-kontroll på Riksen i april. Når jeg skal begynne å jobbe igjen er ikke klart, det er mye som skal ordnes, ikke bare fysisk, men ikke minst mentalt.

Legg inn en kommentar