GOOGLE OVERSETTER

———————————————

JULEKVÆLL24. desember 2017
7 days to go.

———————————————

———————————————

———————————————

TWITTER


———————————————

———————————————

Å få tida til å gå etter operasjonen

Åstedet.

Åstedet.


Man er jo noe redusert etter å ha vært delt i to. Derfor er det viktig å kunne fylle tida med noe som ikke er alt for anstrengende, så da jeg kom hjem ble det TV. Og ettersom jeg var delvis bevegelseshemma ble det mye sofa eller godstol.
Kona jobber og var borte de fleste dagene i uka, så det ble Balder og jeg. Han slappa av som han pleier, og jeg gikk amok med fjernkontrollen. Jeg har jo så mange kanaler.
Til å begynne med var det litt gøy, men det tok ikke mange timene den første dagen før irritasjonen tok meg. På de fleste kanaler, og det viste seg at det ikke var mange som hadde noe å by på, ble programmet avbrutt hvert kvarter av at John Arne Riise og Tone Damlie Åberget enten sang eller spiste popcorn mens de reklamerte for et utenlandsk spillselskap, og var det ikke det spillselskapet, var det et annet. Hvor mange er det a? Dersom alle disse har et marked i Norge er jeg redd det sitter mange i spillegalskapsklisteret rundt omkring.
Da TV-Norge åpna var et av argumentene mangfold i eteren. Jaggu sa jeg mangfold. Ørtogærti kanaler som for en stor del sender de samme programmene, eller like programmer, stort sett fra junaiten.
Enten er de befolket med kunstig sammensatte kvinnfolk med høyt stemmeleie, eller så er det no’ mat, eller så er det med halvgamle, grinete gubber som enten fisker, graver etter gull, kjøper lagerrom, konkurrerer om frakt, kjører over islagte veger der isen knaker, og lastebilene stadig stopper av en eller annen grunn eller så slåss de med ville dyr.
Stikker huet i kjeften på en alligator eller kaster seg fulle av begeistring etter den mest giftige slangen på jorda eller fisker og kaster fisken uti igjen etter å ha sagt “Oh, what a beautiful fish”.
Da begynner det å pipe, for banning er ikke lov på amerikansk TV må vite. Og i en verden der vi bekjemper mobbing, tror vi, pøser vi altså på med programmer der halvgamle, grinete gubber er ekle mot hverandre, og så er det et eller annet som går i stykker hele tida, og da er de halvgamle, grinete gubbene bekymra for familien og “I have bills and mortgages to pay”.
De fleste av disse programmene “krydres” med ei pen ung jente som skal klare seg “in a man’s world”. Stereotyping. Etter ei stund piper når de snakker og.
Så gamle er de. Fyller ikke skjermen en gang.

Så gamle er de. Fyller ikke skjermen en gang.


Det kan ikke være vanskelig å sette opp en TV-kanal, fylle den med amerikanske serier med (r) bak og gamblingreklame i pausa. De fyller ikke hele skjermen en gang, så gamle er de.
Lyspunktene fant jeg i BBC-kanalene jeg har, NRK, sjølsagt og SVT. Siden jeg ikke er spesiellt interessert i film eller serier har jeg ikke brukt Netflixen min noe særlig.
For meg er dette med mangfold i eteren oppskrytt, og dermed blir ikke TV’en slått på noe særlig på dagtid lenger. Jeg vil lære noe av å se på TV, og da er det ikke mye å velge mellom. Kort sagt, jeg betaler min lisens med glede.
Dermed måtte jeg finne på noe annet, og lettelsen var stor da fysikken ble såpass at jeg kunne gå en tur til med Balder om dagen. Vi har til og med kommet oss ut på ski. Kan ligge på sofaen og bare tenke, og ikke minst, høre på musikk.
Skulle ha lest mer, men sliter litt med langvarig konsentrasjon. Håper det kommer seg nå. Kunne ha tatt fram gitaren. Ikke det jeg er best til, men uten andre til stede blir det jo ganske kult. Hadde det vært andre til stede hadde jeg nok fort vært aleine.
Men, nå har det i alle fall skjedd noe gledelig, i alle fall for meg. Jeg har begynt å skrive igjen, og jeg har tatt mot til meg og legger det ut her. Det skal ikke fylle en dag, men nå er jeg såpass reint fysisk at jeg kan gå på ski, trene oppe på Paulsrud eller ta meg en tur til Raufoss og besøke barn og barnebarn eller drikke kaffe på senteret.
Jobbing blir det ikke på ei stund. Rent mentalt er jeg fortsatt ikke veldig utholdende. Blir fort sliten når det er mye folk og mye støy. Men, det går vel over det og. Nå er jeg fornøyd med at jeg har fått brukt “grumpy old man”-evnene mine. Jeg var like irritert på TV-programmene på diverse kanaler som de halvgamle, grinete gubbene var på hverandre og alt som går i stykker.

Legg inn en kommentar