Engler finnes.

ping
I alle fall finnes det engler i min verden. Ikke sånne små, lubne med stusselig vingespenn som hviler på en sky eller engler som daler ned i skjulet, men snille mennesker som vil en vel, de er engler. Sjølsagt en talamåte, og et uttrykk lånt fra Bibelen, men sånn er det bare.
To ganger har jeg våkna etter hjertekirurgi, og jeg husker første gangen. Jeg myste mot lyset og så uklare figurer som skyndte seg fram og tilbake, og tenkte lettet: De har ikke vinger.
Nå er ikke jeg spesiellt religiøs av meg, men man har nå vokst opp med detta med himmeriket, helvete og engler. Dermed er man moden for et uttall metaforer.
Så til saken. Mine engler går i hvitt, de er kledd i grønt og rødt og blått. Noen av dem må nøye seg med å bruke termometer, noen får lov å stikke deg i armen, andre får kjøre bil med blålys og atter andre er satt opp med kniver, sager og det som verre er. Noen får til og med lov å sy.
Alle disse har jeg møtt på sykehus. Til og med hjemme har jeg møtt dem. De kom for å stelle såret jeg har i baken. I det hele tatt, så mange som ville meg vel. Men jeg har jo noen spesielle engler og da, kona og bikkja. Uten dem hadde det blitt stusselig etterpå.
Den siste hjertereisa var smått absurd til tider. Under angiografien på Ullevål følte jeg meg som deltager i en Dr. Houseepisode. Jeg var sikkert dyktig dopa, men det var akkurat som om det var noe så innmari mye folk der, og de styra på og prata og sleit med å finne ut, virka det som. Det var maskiner som blinka og peip, og dermed kom Monty Python – assosiasjonene. Det hjalp på humøret.

Kirurgene, er ikke helt sikker på hvem de var, men de var som regel kledd i grønt, gikk i korterma eller frakk og ble enige om å ta meg dagen etter. En av dem er fra Kolbu forøvrig, han vet jeg hvem er. Er visst grådig flink. Jeg ble i alle fall reparert. Noe av hovedpulsåra mi er visst av Gore-Texmateriale nå. Vind og vanntett innapå.
Tida etter operasjonen, både på Riksen og Gjøvik var reine fryden. De veit ikke å godt de skal gjøre for en. På intensiven stikker det jo slanger og ledninger ut av en fra alle kroppens kriker og kroker, men personalets vesen og opptreden gjorde at jeg aldri var urolig.
Slik var det da jeg måtte inn på Gjøvik i ei uke med forhøya Crp og. Bare blide engler som passa på at jeg holdt meg der jeg skulle være, at jeg tok kjemikaliene mine og målte alt som måles kan i et kjør. Her var man grundig, gett.
Til slutt: Tusen takk alle sammen, ambulansesjåfører, portører, sykepleiere, hjemmesykepleien, leger med og uten kniv og sag, og har jeg glemt noen så takk til dere og.

Under her er linker til de øvrige skrivelsene mine om mitt møte med egen helse og helsevesenet.
http://www.toramundsen.no/2016/02/04/slik-slutta-jeg-a-royke/

Hjertemedisinen min.

Å vente det er å elske…..å vente.


http://www.toramundsen.no/2016/02/17/ingen-kan-ro-uten-arer/
http://www.toramundsen.no/2016/02/18/tida-etter-operasjonen/

Å få tida til å gå etter operasjonen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *