Åssen det går med hjertepasienten?

Joa. Det går bra nå. Etter å ha blitt kvitt alle småplagene som forsinka rehaben må jeg si det går framover. Jeg har tatt ansvar for den sjøl, jeg mener å vite hva som skal til.
Jeg har lagt det opp slik: To til tre ganger i uka går jeg hos en fysioterapeut og trener. Jeg begynte der dagen før jeg ble sjuk på grunn av noe annet. Jeg hadde vært til utredning hos ortoped på grunn av slitasje i knær og hofter, og skulle begynne å trene med tanke på det.
Nå ble det avbrutt før det hadde begynt, og dermed satt jeg der med en henvisning som jeg nå kan bruke til å slå to fluer i et smekk, kondistrening på sykkel og styrketrening for både hjerte og knær. Nå har jeg gått ned ti kilo i forhold til det jeg veide da jeg ble operert, og dermed har jeg ikke så vondt i knærne lenger heller. Men, de er slitte, og trenger pleie. Derfor styrker vi nå muskulaturen rundt leddene.
Nå må det sies at både jeg sjøl og andre er forundret over den fysiske kapasiteten jeg har etter et slikt sjau, men sånn er jeg nå bare.
I tillegg forsøker jeg å få meg en daglig skitur, og det har jo vært en fornøyelse den siste uka, særlig etter at jeg fikk meg smørefrie ski og slipper å mase med bakglatt og den slags. Glien er overraskende god. Går fort nok for meg. Skiturene går i følge med min gode firbeinte venn, Balder. Han drar meg også ut på en halvtimes tur på morran, og skulle vi gå glipp av skituren tar vi en tur på beina.
De som ser meg tenker sikkert at jeg kunne ha kommet meg i arbeid igjen, men det er mere med dette enn det du ser, så når jeg nå skal til kontrollsamtale på sykehuset på Gjøvik om ei drøy uke, skal jeg ta opp den mentale biten og.
Jeg er 62 år nå, jeg har vært delt i to og operert to ganger og må innrømme at jeg kjenner på at jeg fikk døden nærmere nå, og at det er noe jeg tenker på.
Midt i april blir det grundige undersøkelser over to dager i Oslo, og etter det kan det hende jeg begynner å jobbe litt delvis fram mot ferien, for så å trø til for fullt igjen til høsten.
Jeg stikker innom jobben på vei til Paulsrud (dere som er lokalkjent vet hva som er der nå) en gang i uka for å trene på å være til stede der det er mye folk og den støyen det medfører, for eksempel å være på lærerværelset i et friminutt eller to. Jeg blir nemlig veldig fort sliten av mye støy for tida, sjøl om det også har kommet seg i det siste.
Faktisk kunne jeg ha pensjonert meg, men jeg føler jeg har mere å gi, så jeg har lyst til å holde på ei stund til, og optimismen skal ingen få ta fra meg.

Facebook kommetarer

Legg inn en kommentar