Fluefiske

Sommeren etter isfiskemarerittet, eller det kan ha vært to år etterpå, var det klart for fluefiske. Nå var det sommer, varmt og trivelig. Men også denne gangen måtte det være no’ spesielt. Fluefiske skulle tydeligvis foregå om natta, i halvmørke, med mygg i håret og ugjennomtrengelig kratt å baske seg igjennom for å komme seg ned til elvekanten.
flue
Jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde sagt nei, men far min tok konsekvent nei for ja i spørsmålet om å dyrke hans interesser, og siden det var sommerferie og fridag dagen etterpå, ble det tynt med argumenter for å slippe. Å juge på meg sjukdom var ikke lurt, for da ble jeg holdt inn og nekta all aktivitet. Klemt mellom to onder valgte jeg å bli med.
Far min var en underlig skrue egentlig. Han kumme stå i timer og kaste nede ved elva, ved en innsjø eller hvor som helst det var vann og fisk. Tålmodigheta sjøl var’n. Men når’n skulle lære bort noe til meg blei’n så utålmodig at en sint lemen virka rolig i forhold.
Entusiasten var som en propell. Med to klargjorte fluestenger baska han seg ned til elva. Jeg kikka meg rundt, og skjønte ikke hvordan det skulle være mulig med fluefiske der. Det var kort vei til krattet bak.
Den som har prøvd fluefiske i Hunnselva vet at der er det smalt og trangt, og hva fluefiske angår, er det en arena for ekspertisen.
Elva var smal der den snodde seg som et sølvpapirbånd gjennom krattskogen og halvmørket. Natta var stille, velduftende og mild. En liten trekk klappet oss varmt på kinnet.
Med beskjed om å følge med, kikka jeg på far min i det han begynte å dra ut snøret. Det hvislet gjennom lufta, og et lavt piskeslag kom i det han rykka til bak og sendte flua midt i vaket.
Med vadere, jakke med flere lommer enn det var mulig å telle, en hatt dekorert med fluer i et utall farger og hov som hang ned langs det ene beinet, så han ut som en av de tre musketerer da han begynte å svinge stanga.
En fisk laga ringer i vannet, og lynsnart styrte’n flua midt i vaket igjen. Men fisken gikk ikke på.
Jeg måtte bare innrømme at jeg var imponert, men ble ikke noe spesielt mer interessert i fluefiske av den grunn.
Etter to, tre vellykka kast var det klart for leksjon en. Far min sto med stanga og viste bevegelsen i håndleddet, og hvordan jeg skulle dra i snøret mens jeg slengte. Jeg fulgte halvt med, og lengta hjem til senga, fortsatt uten forståelse for at jeg måtte stå midt i en sverm av mygg midt på natta for om mulig å få dratt inn en liten ørret.
– Fluefiske er mye mer enn fisk, sa far min, det er sport, det er presisjon, det er følelser.
Jeg hørte halvt etter. Jeg prøvde virkelig. Flua gikk fram og tilbake med kort snøre. Litt etter litt ble den lengre, men det var vanskelig å koordinere. Fant ikke rytmen, og plutselig kom ikke flua over hodet på meg. Bevegelsen stoppa med et røkk. Stanga sto som et parantestegn med snøret stramt som en gitarstreng. Far min banna, og jeg sukka. Med snøret inni håndflata bevega jeg meg innover i krattet for å finne ut hvor flua satt fast. Kvister som bøydes unna slo tilbake med en pisks snert. Myggen surra, og det søkk i meg hver gang skremte, fjørkledte, letta i frykt etter å ha søkt nattlig leie i krattskogen.
Tilbake på elvebredden viste far min at han ikke var av de som ga opp. Igjen surra flua fram og tilbake i et stadig lengre snøre. Nå skulle den i elva. Det nærmet seg. En siste tur over krattskogen bak, og så rett i sølvpapiret.
-En gang til, sa far min. Lydig som jeg var svelga jeg et bannord, og lot flua suse inn over krattet igjen. Så ut over vannet. Jeg slapp. Ikkeno’ skjedde. Ikke noe tydet på at flua var der. Jeg rykka til med stanga. Ospa som hang ut over elva ga fra seg lyder som om vinden ruska i den. Ospebladene slo mot hverandre som applauderende hender. Så ble det stille. Et rykk til og applausen kom i reprise, og bekreftet at flua nå satt fast i ospa, og det var verre. Det var et antall meter med vann i mellom.
Nå ga far min opp. Han dro stanga ut av henda mine. Så dro han bakover så det ut som om den ville knekke. Snøret sto stramt som en gitarstreng igjen, og ospa så ut som om den ville ut i elva. Plutselig brast snøret. Stangtoppen kom tilbake som en pisk og traff fiskeveska. Dermed sto den opp ned. Ospa på andre sida av elva rikosjerte tilbake og plaska i vannet som om en stor ørret hadde hoppa, og så ble det stille.
Reine fortryllesen, men stillheten ble brutt av en som krydret stillhetenden med gloser som normalt ikke var ment for de under atten. Han gikk i knestående med hender som febrilsk leita etter fiskeutstyr i langt gras og tussmørke. Ørsmå fluer og anna smårsk lot seg ikke gjenfinne. Til slutt ga han opp, og uten et ord gikk han i retning syklene. Der og da var jeg sikker på at det var siste gang jeg ble bedt med på fisking.
Dermed var det i alle fall en som kom lykkelig hjem den kvelden. To turer gjennomført mot min vilje hadde gitt full uttelling.
Siden jeg snart var tenåring og hormonell, ble det mer aktuelt med fruefiske, tenkte jeg.

One Reply to “Fluefiske”

  1. Tilbaketråkk: Bolig Til Leie | Blopp.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *