Kakefatet, fristelsen.

Hos bestemor og bestefar i Hunndalen var det alltid kaker. Både bestemor og bestefar bar preg av det med kroppsformer som ville fått dagens rosabloggere til å gå av skaftet. Men, de var begge hjertegode mennesker som aldri sa noe gæli om noen.
Når det var tomt for kaker der i gården, ble det bakt nye. Det sørga bestemor for. Hun var som de fleste damer av den generasjonen hjemmeværende, og bakte og drakk kaffe, strikka og spiste kaker.
I tillegg hadde de en fenomenal hage som gjorde dem sjølforsynt med bær, frukt og grønnsaker. Bestefar fora opp et par griser og hadde alt på stell til jul. Spekeskinke blei det og.
Denne tradisjonen med kaker var altomspennende, og spredte seg til deres barn.
En gang var vi på besøk hos broren til mora mi, altså min onkel. Han hadde gifta seg relativt seint med ei som også beherska kunsten å bake kaker.
kake
Sjøl var jeg en som aldri sa nei takk når jeg ble spurt, og denne gangen presenterte tante et kakefat som virka lovende. Hvor mange slag det var husker jeg ikke, men jeg tenkte at det skulle bli en behagelig jobb å komme gjennom alle.
Kaffen var servert, og de voksne satt og prata. Da holdt vi unga kjeft. Vi skulle lytte. Ikke en gang når de snakka om oss fikk vi smette inn med replikker. Jeg konsentrerte meg om kakefatet. Saftglasset sto klart, jeg venta på klarsignal og siden jeg var relativt vel oppdratt, rørte jeg ikke kakefatet uten klarsignal.
Jeg kjente suget og lengselen etter søtsaker. Så aktive og urolige vi var i det daglige var det ingen som tenkte på alt sukkeret vi hadde i oss da vi var små. Dessuten var krigsminnene relativt ferske hos de voksne, så de unna oss det de sjøl ikke hadde fått på fem år.
Det hendte de brukte det mot oss og. Hver gang det var noe vi ikke likte og sa fra om det, fikk vi ei lekse om krigen.
Nå hadde jeg min egen krig. Krigen mot fristelsen til å kaste meg over kakefatet. De voksne satt og prata og prata og prata. Ingen ga tegn til at vi kunne forsyne oss. Følelsene raste i meg, og inne i hodet klaska jeg meg sjøl på handa i det jeg skulle til å strekke den ut mot fristelsene som tårna seg opp på fatene.
Armene begynt å leve sitt eget liv. Det ble riving mellom det jeg hadde lært om etikette og primitive følelser, og lengsel etter søtsaker. Jeg kjente at henda ble dratt mot kakefatet. Jeg følte meg svett og andpusten. Å kjempe mot så sterke krefter krevde sin gutt.
Resolutt løfta jeg på rumpa, stakk hendene innunder og satte meg ned. Nå kom ikke de fingra til å gå noe sted uten at jeg løfta på meg.
Tida som gikk virka som ei evighet. Skulle jeg løfte glasset til munnen for å få det til å skje noe? Skulle jeg bare begynne for å minne de andre om at det var kaker der? Eller skulle jeg tviholde på den etikette jeg var opplært til? Jeg ble svett.
Til slutt, da de voksne tenkte ut neste replikk, utbrøt jeg: Je venter tæll du sier værsågod, je tante.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *