GOOGLE OVERSETTER

———————————————

JULEKVÆLL24. desember 2017
7 days to go.

———————————————

———————————————

———————————————

TWITTER


———————————————

———————————————

Tomt hus.

Han åpna døra, og lot meg gå først inn. Jeg takka, og tenkte at det var første gangen jeg hørte min egen stemme siden vi satte oss i bilen. Vel over dørstokken befant jeg meg i en entre større enn min egen stue. Alt var hvitt, og tilsynelatende minimalistisk. Samtidig oste det Bonytt og moderne, dyr design.
Jeg satt på ei uteservering på Karl Johan da jeg hørte navnet mitt fly gjennom lufta med et spørsmålstegn bak. Etter å ha kasta blikket rundt omkring festa det seg på en dresskledd type som kom vinkende mot meg.
Jeg kjente ham igjen som en tidligere elev med gode evner, og da han kom bort rakte jeg fram neven og sa noe sånt som «Lenge sida sist».
Han hadde blitt lang og mørk siden sist jeg så ham. Dressen satt skreddersydd på det slanke skroget, håret lå som en nedslått kornåker langs skallen, og på den ene sida av hodet sto skillen fram som et hvitt arr. Øynene var skjult bak Rayban brillene, slik at jeg ikke kunne se om smilet nådde helt dit. Totenmålet var lagt bort.
Etter å ha utveksla de vanlige frasene man bruker mellom folk som ikke har sett hverandre på lenge, spurte han om jeg kunne tenke meg å bli med hjem til en kopp kaffe.
-Har et hus på Vindern, sa han.
Jeg sa ja takk, ble med inn i en vanvittig dyr bil, og satt stumt og hørte på hvordan det var i eiendomsmeglerbransjen, at kona var i samme bransje, at de tjente masse penger, diger hytte på et eller anna fjell, og hadde en sønn på fire år, som sjølsagt gikk i barnehage. Alt dette etter at han først hadde ringt kona og sagt at vi kom.
Jeg tok av meg på beina, og passerte et speil på veg inn i stua. I speilet så jeg at det eneste som ikke passa inn her var meg. Jeg var som jeg alltid har vært, svært uformell og avslappa i stilen. Litt rufsete på håret, ei uke skjegg og flanellskjorte og olabukse fra Dressmann.
Det var høyt under taket, det var hvitt og blankt, det var moderne design og kaldt. Alt fra møbler via tv’n til pyntegjenstander var gjennomført. Det var så hvitt og blankt at jeg frøys. Det var det mest sterile jeg hadde sett siden operasjonsstua på Feiringklinikken.
Til og med de to som satt i sofaen så sterile ut. Kona, som tok i mot hånda mi, slapt og uinteressert, var så solariumsbrun at tenner og øyne sto fram som planeter på en stjerneklar kveld, og gjorde ingenting for å skjule at mitt besøk interesserte henne rett i ryggen.
Sønnen på fire hadde samme skillen som far, og var så rein at jeg tenkte på gamle kinoreklamer om antiseptiske midler som skulle holde uønskede dufter unna.
Det blei kaffe, kaker og tomprat. Ingen ga inntrykk av å høre etter når jeg sa noe. Den lille satt stille som ei veldressert bikkje, og når jeg en sjelden gang fikk inn et spørsmål til ham, trakk han pusten for å svare, og så svarte mora.
Jeg må innrømme at sjokoladekaka var utsøkt. To lag med sjokolade inni og et tjukt lag oppå. Den var visstnok bakt av konas mor, og ble satt fram når det kom noen. Sjøl spiste de ikke slikt må vite. Kunne ikke stille på Sats full av tomme kalorier og ring rundt livet.
Så måtte mor ut på kjøkkenet, far fulgte med, og jeg hørte at de hvisket fra kjøkkenet. Nå var det bare junior og jeg. Han kasta et stjålent blikk mot kjøkkenet, og kikka så på kaka. Så sendte han meg et blikk, og jeg skjønte hva han mente. Jeg nikka oppmuntrende, og han kasta seg over så smuler og sjokolade spruta.
Etterpå satt han med sprikende fingre med masse sjokolade på, tårene sto i øya og servietter hadde mor glemt. Panikken var i ferd med å ta’n.
Da klarte jeg ikke å dy meg, og viste ham hvordan man ordner sånt. Med seine bevegelser gnei jeg hendene mot buksebeina, først med håndflata inn, deretter omvendt. Han nølte, men så smilte han, og gjorde det samme. Brune sjokoladestriper åpenbarte seg på lårene hans, og jeg trodde jeg skulle sprekke.
Fra kjøkkenet kom mor. Hun ble stående i døra med åpen munn. I den ene hånda hadde hun servietter, den andre forsøkte å dekke den åpne munnen.
Jeg forklarte fort at det var jeg som hadde sagt ja til kake, og hadde lært ham åssen man tørker av fingrene når man ikke har serviett.
Øynene i det solariumbrune ansiktet blei steinharde. Har aldri sett sånt hverken før eller siden. De sto ut som blå isbiter. Munnen ble som en strek, og så hevet hun den ene pekefingeren mot døra: UUUUUUUUUUUUUUUT!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Lydig som jeg er gjorde jeg som jeg ble bedt om, og den vettskremte gutten smatt ut av stua og opp ei trapp.Jeg fikk på meg skoa, og med en boblende latter som lå som et vulkanutbrudd i emning i halsen, forlot jeg palasset. I det jeg svingte ut porten, tenkte jeg:
-Et hus uten smil og latter er nå tomt samma hvor fullt det er. Så lot jeg vulkanutbruddet gå av, og latteren min rullet som et tordenvær ut over hovedstaden med omegn.

Legg inn en kommentar