Min første sykkel

Jeg ønska meg sykkel. Sykkel var ingen selvfølge i de dager jeg var liten. Det var dyrt kunne både far og farfar fortelle.
En dag fikk jeg beskjed om å innfinne meg hos farfar. Det skulle vanke en overraskelse. Jeg var ikke spesielt spent da jeg gikk de to hundre meterne.
Farfar sto nede ved uthuset. Ved siden av ham sto en sykkel. En diger svart en. Et monster av en sykkel, med ballongdekk. Farfar slo ut med hendene, og sa uten omsvøp at det var meninga jeg skulle få’n. Han likte å kjøpe ting vi kunne vokse inn i.
Overveldet, glad og målløs sirkla jeg rundt vidunderet. Den var altså svart, og den var brukt, men du store verden så tøff. Med tre gir og og kraftige hjul så’n ut som en motorsykkel, syntes jeg. Men størrelsen bekymra. Åssen skulle jeg komme meg opp på den? Korte bein var en kronisk lidelse som skulle forfølge meg resten av livet.
Jeg hadde lært å sykle med kameraters sykler. Nå kom manndomsprøva. Å bestige dette monsteret skulle bli adskillig vanskeligere enn seinere bestigninger jeg skulle komme til å gjøre. Men det visste jeg ikke da.
Klarte ikke å skreve over stanga. Sjøl om jeg bikka sykkelen var det ikke mulig å komme seg opp, samma hvor mye jeg spente i fra. En gang spente jeg til så den bikka motsatt veg med meg på stanga.
Farfar ville at jeg skulle stå i ramma. Altså stikke høyrebeinet over på pedalen på undersida av stanga. Det var lite bekvemt. Sykkelen ble gående på skakke og ekvipasjen ble seende ut som en seilbåt på kryss mot vinden. Dessuten tok den ene pedalen nedi underlaget og forårsaka stadige nestenulykker.
Jeg takka for sykkelen og trilla den hjem. Tross alt var jeg i en alder da centimeterne kom fort, og det var ikke mye om å gjøre.
Vel hjemme kom far min ut for å kikke på vidunderet. Han var stor nok og tok en sving nedover gata.
-Kjempefin sykkel, sa’n.
-Prøv å sette’n inntil veggen, og så klatrer du opp.
Far holdt i og jeg klatra. Vel over stanga fikk jeg kontakt med pedalene. Jeg kunne jo stå og sykle. Fra setet var jeg sjanseløs, så her var det bare å stå. Nå skulle alt testes, gir, bremser og ringeklokke.
Følte meg fartsugen nå, og råskinnet i meg slapp løs. I sval sommerluft som føna dusjvått hår, for jeg nedover gata som om jeg skulle ha stjålet sykkelen.
Rett før krysset utførte jeg bremsetesten. Uante krefter slapp løs. Bakhjulet letta fra underlaget da jeg klemte inn frambremsen, og jeg unngikk med nød og neppe å tippe over.
Jeg snudde og sykla oppover igjen, gjorde en u-sving og gjentok prosedyren, denne gangen med bakbremsen. Denne gangen sto bakhjulet bom stille. Kroppen for framover og bakparten sladda. Det føltes det som om bakhjulet var på veg foran forhjulet.
Altså var alt i orden.
Nå kom den ultimate testen. Sykle opp den bratteste bakken i nabolaget, Steinrøysa. Om den ikke gikk rett opp så var det like før. Nederst i bakken la jeg inn andre gir. Plutselig gikk det mye lettere. Jeg sto og tråkka, la hele vekta i hvert tråkk. Det gikk tyngre og tyngre. Pusten hørtes ut som om den kom fra en perforert trekkspillbelg, og så måtte jeg kapitulere. Ned i første gir, og så tråkka jeg tel. Det var som å tråkke i løse lufta.
I samme øyeblikk så jeg alt jeg da kjente som solsystemet i et eneste glimt. Smerten fløy ut i kroppen fra underlivet. Det gnistra for øya og i huet spilte et slags klokkespill. Så ble det svart. Jeg strevde med å holde sykkelen oppreist, men var sjanseløs da den velta sakte over ende.
Førstegiret var tydeligvis ikke justert. I det jeg tråkka tel glapp det. Jeg deisa ned på stanga med full tyngde, og fikk full bjelleklang.
Hjulbeint og øm trilla jeg sykkelen hjem, og satte den inntil veggen. Den skulle ikke røres mer før giret var justert, og gutten hadde vokst seg opp på setet.

Det har skjedd mye på sykkelfronten siden den gang.

Løpetid……

….er noe tisper har. Vi har hannhund. Han har også løpetid. Det vil si han kjenner lufta, og da blir’n gal. Da skal han ri på alt og alle, meg sjøl inkludert.
Denne adferden er plagsom, særlig når vi går tur. Du kan jo sjøl prøve å gå tur med en kåt hannhund vikla rundt det eine beinet.
Jeg sier tydelig fra til ham, men det er som om han er helt utkobla. Måtte løpetida snart gå over.

Slik ser det ut når tispe med løpetid akkurat har passert.

Han har fortsatt ikke landet. Bildene er tatt 17. mai.

Rådyr i farta

Da Balder og jeg kom hjem fra turen vår i dag sto tre rådyr på jordet og åt. Vinden sto i mot. Dermed tok det litt lengre tid for dyra å oppdage oss. Når de gjorde det satte de fart og forsvant inn i skogen. Siden fotografering med hund i bånd og ei hånd blir litt som å skyte fra hofta sier jeg meg fornøyd med det vi fikk.

Et minutt fuglemating (levende bilder)

Da værgudene slo til med snø i store mengder og vind som piska, samla fuglene seg på fuglematinga. Vi har to av dem, og den ene er rett utafor stuevinduet. Der har det sett slik ut i dag. Det ble veldig populært i uværet.
Vi har observert svartrost, bokfink, bjørkefink, rødstrupe, blåmeis, kjøttmeis og nøtteskrike.

Balder trener for det.

Balderspretten er et kjent fenomen for de som kjenner til’n Balder. Den oppdaga jeg tidlig.
Vi hadde såvidt fått’n i hus, 10 uker gammal. Jeg hadde kjøpt noen kjekke elementer som kunne settes sammen til en binge. Egentlig ble de brukt til kompost, men de egnet seg vel til å holde en liten valp på plass.
Jeg monterte, henta bikkja og satte’n inn i innhegninga og gikk opp på terrassen. Ikke før var jeg oppe, så hørte jeg det tassa bak meg. Joda, der var’n. Det jeg trodde var høyt nok, var ikke det. Han spratt over.
Seinere fikk jeg jo sjå det med egne øyer. Dette kommer ikke av seg sjøl. Det krever masse trening å bli så spenstig.

Styrketrening er viktig.

Å konkurrere mot de beste på trening er også viktig.

Og resultatet av slitet kan bli slik.

Ender i flukt

Nå på våren er sjekkinga i full gang i andemiljøet. Her er fire karer i race om den samme dama.

I Skoledammen på Raufoss

Skoledammen midt i Raufoss huser mye fuggel. I dag var den dekket av issørpe, men ikke tykkere enn at fuglene klarte å svømme rundt. Her noen bilder:

Måker er det rikelig med på våre kanter, og det er fint.
Da slipper vi å reise til kysten for å høre måkeskrik.

Kvinandpar. Det er flere av dem både i Skoledammen og langs Hunnselva.
Stokkand, den mest tallrike.
To stokkender, hanner.
De to samme, men litt nærmere.
Kvinand, hann.

Ei påskenøtt.

Balder er som andre ungdommer, han søker stadig nye måter å få oppmerksomhet på. En lite kjent side av ham er hans omgang med kjendiser. Derfor, på sjølveste påskemorgendagen, byr vi på hittil ukjent fotomateriale fra ei tid tilbake, og ikke minst fra Roma.

Påskenøtta er å identifisere den andre fyren.

Med nøtter på fuglebrettet……

…tiltrekker du deg både nøtteskrike og nøttekråke. Her er sistnevnte i gang med godteposene.

Beste Baldersprettbilde

Som de fleste som kjenner meg vet går jeg ikke mange steder uten kamera. Et av yndlingsobjektene er jo vår vakre hund, Balder. Han har som dere også vet en artig adferd med at han spretter i været når gleden og/eller iveren tar overhånd.
Å fotografere denne adferden er ikke enkelt, men jeg har da fått en del blinkskudd. Det første jeg tok endte som kjent med DAB-radio i premie fra NRK-sporten.
Men det spørs om ikke dette er det beste, i alle fall kårer jeg det til det. Denne gangen var det et par kalver i en innhegning i nabolaget her som fikk ham til å sprette.

Julegaven

Som vanlig skulle jeg levere tekst til julekonserten i Raufoss kirke, men i år ble jeg spurt om å lese sjøl. Det sa jeg ja til. Det var i går, her er teksten slik at du kan lese den sjøl. Den er på totning, så godt det går:
Julekvæll. Ælle dom vanlige duften. Surkål, ribbe, røkelse på varm peishylle å granbarluft frå nystøli juletre knabbe frå under Vinstralinja.
Under juletre var det er bærj, det virke i ælle fall slik, mæ pakker. Je hadde klæmt på ælle, å dom fleste var mjuke. Altså ingen store forventninger. De eneste je lurte på var gaven frå a farmor å’n farfar var henn. Den låg itte under tre.
11 år å utålmodi. Først åt vi, og ælle vart mætte. Kara fyrte sigar å pipe å tala om maten. N’farfar hadde som vanli fått ti seg ælt for mye ribbefett. Hænn elske ribbefett. Det glinse på overlippa hass gjennom tett piperøyk frå MacBarens’. Den lufte karamell å hadde vel egentli ittno mæ å blænne seg mæ jule- å siggardufta. På den ændre sia var det gret ættersom ingen ville mærke det om en stinn smågutt slapp en liten surkålføler i et ubevokte øyeblikk.
Å henn var gaven je itte hadde fønni? Je vart rastlaus, for je visste at vi fysst måtte gjennom et ælt for stort antall runder rundt juletre. N’farfar var nøye på slikt.
Vi gikk å vi gikk. Slitsamt var det å. Vi var bære så vidt mange nok tæll å få tæll en ring, så vi som var små kunne fort bli lange i arma. Konsentrert måtte vi vara å. Itte sku vi snuble i ledningen tæll juletrelysa, itte sku vi snuble i pakken som tøyt fram å itte skulle vi slæppe take. Mye å passe på når’n var stutt i bein å armer.
Siste tone ta Deilig er jorden runge ut tur bassangere uten sangstæmme, særli’n far, hænn var så umusikalsk at’n itte hørte forskjell på Ja vi elsker, sa’n. Je trakk pusten djupt inn å kaste meg over pakkehayen. Je hadde lært å læsa så je skulle dele ut.
Frå Hunndal’n kom som vanli hemstrikke konfeksjon i ull, og frå Horten kom den vanlige Alistair McLean-boka frå onkel hass far der. Da ælt var delt ut var det ittno frå a farmor å’n farfar. Den hadde dom gjømt i væska hennes Camilla Elise Amundsen. Den, pakka altså, var lita. Den var itte mjuk. Hu var lengre enn a var brei, men så lita. Å skulle detti bety?
Je reiv ta papire å tok lokke ta asken, å der låg a,……….TIDA. Tida låg i en liten ask å sto stille. Det var ei klokke. Et armbåndsur, som dom sa dom som var litt fine på det, blankt som sølv, mæ sølvblank lenke å.
Swiss made. Tida kom frå Sveits den gongen. Enten a skulle sitta på armen hæll henge på veggen så kom tida frå Sveits. Sveitsera var den eneste urbefolkningen vi hadde hørt om.
Skulle je trækk a opp hæll skulle je læ tida stå stille litt tæll. Je lot å byne å gå. Nå ville ældri tida stå stille lengre, i ælle fall så lenge je husste på å trækk a opp.
Nå kunne folk spørra meg å mye klokka var, å je kunne slenge armen tæll værs å kaste blikke nåsjålangt på urskiva å svara for eksempel: Fæm på hall, hæll et ænna aktuellt tidspunkt.
Resten ta julekvæll gikk mæ tæll å hølle orden på tida for å vara sikker på at ingen skulle juge å si at je skulle legge meg før tida, men ætter hårt gikk en oppspelt guttonge tæll sengs mæ klokke på armen.
Der oppdage je at visera lyste i mørke under dyna. Dobbelt glede. Itte en gong mørke kunne ta frå meg tida.
Overfylt ta opphisselse, glede å sju slag ropte je a mor inn på romme mitt fæm gonger fpr å fortælja at je hadde fått ny klokke før je soven, slik rundt klokka halv ællve, trur je.

Gulspurven

Etter at nekene kom på plass, dukka også gulspurven opp. Her fotografert gjennom stuevinduet.

Gulspurv