Et lite høstdikt

Knallblå himmel, kvitrime mark
Flaggspetten hakker i næver og bark
Sola skinn så langt je kænn se,
og midt i solskinnet, der går je.

 

Kjakan blir biti ta høstkald luft
Høsten svir nåsan mæ glassklar duft
Varme om dagen, kulde på kvæll,
er det itte hærli å vara tæll?

 

Trea har kaste klæa sine nå
så du kænn i skauen stille gå
på et tæppe på bakken ta bronfarve lauv,
gjennom en nattur som virker dau.

 

Nere i bakken er det likavæl liv,
der ligg det spirer tæll grasgrønne siv.
En høst, en vinter, en sildrendes vår,
så er de sammar’n, slik som i går.

 

 

Helse i hvert fraspark

Med dårlige knær må’n finne på aktiviteter som ikke belaster. Mitt siste påfunn er rulleski, og det funker. Jeg blir anpusten og jeg svetter. Knea forholder seg stille. Med det mener jeg at det ikke gjør vondt. Det eneste jeg ikke liker med det er utoverkjøring. Det tar på nervene.
I dag gikk jeg en tur som begynner med oppoverbakker. Oppoverbakker må man ha om det skal bli noen effekt. De som er kjent her vet hvor Smågardsvegen går fra Kolbu.
Personlig synes jeg det går fint med rulleski, men jeg merker at man må sette stavene hardt nedi for å få tak. Det skaper lyd, og i det jeg gikk forbi ei grasgrønn eng skremte jeg opp en flokk sau, eller det var det jeg trodde.
De ble nemlig ikke skremt. De hadde skjønt at her skjedde det noe spesielt, og styrtet bort til gjerdet. Der sto de og stirra beundrende på meg.

Fansen kom styrtende til.

Siden jeg ikke hadde tid til å stå der, jeg hadde jo en puls å passe, ble det med et bilde. Autografer får vi ta når sesongen er over og siste sau er klippet.

Hjælp!!!

Hjælp, roper jeg. Kan noen hjelpe meg med å finne ut hvor disse bildene er tatt. De dukka opp i et gammelt album etter farfaren min, Fritz Amundsen. Han er dommeren som følger så godt med på det ene bildet.
Som sagt, kan du som leser dette spre det der det er mulig å spre det. Jeg er altså ute etter hvor bildene er tatt.

Reisa til det underlige landet Ferien

Far min hadde vært til sjøs. Han var full av historier om det. Fortellinger om Suezkanalen, Port Said og dager så varme at de kunne steike egg rett på dekket kunne jeg høre på omatt og omatt. Jeg lurte av og til på hvorfor vi ikke bodde ved kysten med tanke på fars varme følelser for havet.
Nå var vi bofaste på et industristed midt inne bygdenorge, og kunne ikke en gang se Mjøsa.
En dag kom far min med beskjed om at sommerferien skulle tilbringes på Hvaler. En barndomskamerat hadde ordna innkvartering, så nå skulle det i alle fall bli tre uker med salt vann.
Å komme seg dit var litt av en ekspedisjon. Første toget gikk sju. Det gikk til Oslo Østbanestasjon. Deretter ble det noen timer i maurtua, før toget til Fredrikstad gikk langs Østfoldbanen. Så ble det buss, så ble det ferge og så var vi framme, fortalte far.
Dagene før reisa var hektiske. Far min fikk ferie klokka 4 på fredag, og skulle på jobb igjen mandagen tre uker etterpå. Så lenge skulle vi være borte. For en som ikke kunne huske annet enn en tur til Valdres med bilsjuke og mye regn, virka dette eksotisk, men ikke uproblematisk. Være borte så lenge a gitt. Ville vennene klare seg uten meg? Ville jeg bli ensom uten dem? Kom de til å kjenne meg igjen når jeg kom tilbake? Alle ville vel se på meg at jeg hadde vært borte?
Da problemstillingene ble forelagt far min fikk han et rart blikk, rista på huet og sukka oppgitt.
-Tenker for mye du, sa’n.
-Det var rette rumpa som feis, tenkte jeg. Far min var av de som kunne være så bortreist at vi ikke fikk kontakt med’n sjøl om vi skreik og hoppa rundt’n. Var han opptatt av noe, var’n borte.
Mora mi pakka. Flere dager i strekk pakka hu. Jeg holdt meg unna. Søstera mi var lita og masete, mor var irritabel og oppfarende. Dermed blanda ikke jeg meg borti det der.
Da far min kom hjem på fredagen holdt de voksne krigsråd, med innlagte munnhuggerier, og så kom søvnen.
Jeg ble vekka halv seks. Med mer bagasje enn et middels stort sirkus skulle vi gå til stasjonen. Alle måtte bære litt. Koffertene var som om de var fylt med stein, men klagde man var det ingen trøst eller sympati å hente.
Fram kom vi, og på stasjonen, som var betjent i de dager, kjøpte far min alle billettene.
Toget var i rute, og Familieferie a/s tok plass i en kupe, mens bagasjen gikk i den vogna som var avsett til slikt. Unga fikk vindusplassene, og nå var det bare å legge nesa inntil glasset og suge til seg inntrykk fra den store verden.
Små innsjøer, grønne enger med kuer og sauer, jordbærplukkere og nyslått høy flimra forbi i soldis og tidlig morradogg. Sola sto lavt på himmelen så tidlig, og kastet skyggen av toget ut over åker og eng. Den monotone bankinga av hjul som slo over skinneskjøter fikk øynene til å gli igjen. Da toget la Einafjorden bak seg sovna jeg.
Da jeg våkna igjen gratulerte far meg med den første utenlandsturen.
-Velkommen til Hadeland, sa’n, og lo så’n rista. Siden han røyka pipe satt vi i røykekupeen, og pipa skrangla i munnvika på’n. Det hørtes ut som trommesolo når pipa slo mot tenna.
Plutselig ble det natta, og jeg så ingenting. Like brått ble det dag, det tok egentlig bare et åndedrag. En tunnel slo lyset av og på.
Snart trilla vi inn på Oslo Østbanestasjon, og et to timers opphold. Så mye folk hadde jeg aldri sett på en gang før. Aldri hadde jeg sett så mange som gikk så fort. Menn med hatt og frakk i varmen, damer med så høye hæler at det var ei gåte hvordan de klarte å gå så fort, og noen med triste øyne, skjegg og ustø gange som ville ha femti øre til en kaffe. Jeg smøyg meg inntil far, og tok tak i jakkekanten.
Med ferielønna i lommeboka var far min i det spandable hjørnet. Det vanka pølse og brus, og tida fram til Østfoldbanens avgang gikk fort. Det var jo så mange raringer å sjå.
En halv time før avgang var vi på plass, nok en gang med unga ved vinduet. Bortsett fra ferden langs havna med alle de store båtene var turen til Fredrikstad omtrent som ferden fra Toten til by’n. Kuer, kornåkre og flere kuer hadde jeg sett før.
Men, i det vi passerte parkeringsplassen, eller opplagsplassen som far min kalte det, skjedde noe rart. Der lå store skip på rekke og rad. De het noe med «Fern» alle sammen. Da far min oppdaga det spratt han opp og la nesa mot vinduet. Han stirra, og stirra.
-Der! ropte’n.
-Ferncourt! Båten min!
Far min hadde seilt med Fearnly og Eger, og der lå båten fra den gang. For første gang så jeg en far med tårer i øya. Båten forsvant ut av syne, og han datt ned i setet med ei tåre på hvert kinn. Den digre mannen gråt. Han trakk pusten, og svelget. Det var som om han prøvde å svelge minner som trengte på. Men de ville ikke ned, og nå kunne kuer og åkrer være kuer og åkrer. Nå kom historiene fra havet som jeg hadde hørt så mange ganger før som om de var nye.
Far fortalte med ukjent intensitet og glød. Han ble skjelvende i stemma rett som det var, og han måtte svælje rett som det var. Gamle historier fikk nye elementer, og historier som ikke var fortalt før ble lokket fram av synet av skipet.
De hadde gått i trampfart. De seilte over hele verden, og Amazonas var så brei at du ikke så land på noen side når du lå midt utpå. En apekattmaskot som var klin gærn datt ned i et malingspann og hoppa og klatra over hele båten, som var nymalt, da de seilte gjennom den Persiske Gulf.
Kanariøyene var ikke ferieparadis den gangen, men det var ei dansk ei der, noe de ikke visste da de forsøkte å prute på et silketørkle og ikke ble enige. Til slutt hadde far min sagt no’ sånt som:
-Det er ælt for dyrt, fordømmade purka, i trygg visshet om at a ikke skulle forstå.
-Jasså, sier De det, svarte hun på dansk.
Dermed gikk ferden til Fredrikstad uten at noen merka det før det spraka: -Fredrikstad neste! i høytaler’n, og snart sto vi på stasjonen med all bagasjen som atter en gang måtte fraktes. Da kom det en pussig skrue med ei hestekjerre som han dro etter seg. For noen få kroner kunne han trille bagasjen til bussen.
Mora mi virka ikke veldig begeistret. Gubben var pussig, og prata hele tida og fryktelig høyt. Far spurte ikke resten av følget, men avtalte pris og fikk kofferter og vesker opp på den gamle vogna som knaket under vekta.
Det ble et underlig følge. Far min gikk foran og prata med raringen, og mora mi hadde en unge på hver side. Lillesøster holdt hardt i hånda, jeg var for stor til det, syntes jeg sjøl.
Sakte men sikkert lot mor avstanden til kjærra bli større og større for ikke å assosieres med de «raringa» der. Far min blei aleine på en måte. Seinere i livet skulle jeg forstå at dette var det man kaller fordommer.
Jeg var glad jeg slapp å bære, og forholdt meg helt taus.
Etter håndtrykk og overlevering av penger var det ombord i buss. Fredrikstad viste fram Glomma, havet ligger litt lengre ut. Far hadde lovet at jeg skulle få se så mye hav jeg orket.
-Kommer du utafor Thorbjørnskjær går det rett til Danmark, hadde’n sagt. Jeg forsøkt å se det for meg, men sleit der. På Mjøsferga kunne’n sjå land på alle kanter, og Mjøsa var diger.
Bussturen gikk til fergeleiet. Der kunne jeg dra inn eimen av tang og tare og høre måkeskrik. Det hadde jeg hørt om, måkeskrik altså.
Jeg skjønte ikke hva som var så spesielt med måkeskrik. Det var minst like stygt som å høre skjærer og kråker., men far min var nå så umusikalsk at han ikke hørt forskjell på Ja vi elsker, som’n sa, så da var vel måkeskrik vakkert i de øra.
Vel ombord i ferga begynte ferden mellom øyer, holmer og skjær. Mindre båter med og uten seil skar vannflata, suste av gårde i alle retninger, og etterlot seg skummende ploger som døde ut hundre meter bak. Vi skulle til Spjærøy. Ferga gikk inn i et trangt sund.
-Spjærøy babord, Vesterøy styrbord, hoja far min gjennom maskinduren. Og så fikk jeg øye på no’. En diger konstruksjon av jern hang høyt over sundet. Slik ei bru hadde jeg aldri sett. Brua over Skoledammen midt i Raufoss var den største jeg hadde fart over, og nå var jeg på vei under ei bru. Jeg tenkte på Bukkene Bruse, men hørte ingen som trampa.
Så kikka jeg opp. Klarte ikke ta øynene fra dette mesterverk i ingeniørkunst. Rett under brua fikk jeg nakken i en slik vinkel at jeg mista balansen og datt rett bakover. Der sto heldigvis far min og tok i mot. Tankefull gned jeg meg bak i en øm nakke og lurte på dette. Bruer skulle man da over, ikke under.

Gjøken, så gæli kan det væra.


Lørdag så jeg en gjøk. Det har jeg ikke gjort før. Det vil si, jeg kan ha sett’n uten å vite det. Jeg har hørt’n, både ute i det fri og i gjøkur.
Jeg svingte inn i oppkjørselen vår. Den er lang, men rett rundt svingen satt den. Jeg stoppa. Det måtte jeg fordi fugger’n rett og slett ikke ville flytte seg, og siden jeg aldri har kamera lenger unna enn en armlengde, fikk jeg tatt bilde av’n gjennom frontruta.
Men, jeg måtte jo hjem, så jeg kjørte på. Da letta’n, fløy 20 meter og landa igjen. Dette gjentok seg to ganger til.
Da begynte jeg å lure på om det var noe gæli med’n, men ved neste sving stakk den og slo seg ned i et kratt hundre meter unna. Den fløy vakkert uten å halte.
På dette tidspunkt visste ikke jeg hva slags fuggel jeg hadde fotografert, men etter å ha lagt bildet ut på nettet fikk jeg svar: Gjøk, ung gjøk.
Etter denne hendelsen har jeg tenkt litt på gjøken. Det må jo være en fuggel med vanskelig oppvekst. Ta den fra lørdag. Mora har altså sniki seg inn i en annen fuggels reir.
Ikke bare det, men en annen art og. Der har a fjerna et egg fra reiret, og sannsynligvis spist det, før hu har dumpa sitt eget. Dermed har da fostermor fått et fremmedelement i ungeflokken, og må ta seg av det enten hu vil eller ei. Snakker om råskinn.
Gjøkegget klekkes litt før de andre eggene i reiret (etter ca. 12 dager), og da skyver gjøkungen ut de andre eggene fra redet like etter at den er klekket.
Da er det ikke rart at gjøken på lørdag ikke visste helt åssen den skulle te seg i forhold til en bil. Det har ikke vært noen der til å fortelle den hvordan den skal være gjøk. Mor og far er borte. Hvordan skal den finne andre gjøker? Hvordan skal den finne veien inn i gjøkur? For alt jeg vet flyr den rundt og ter seg som en løvsanger, og det må jo være slitsomt når man egentlig er trekkfuggel og skal fly rundt og gaule koko.
Tross alt lærer vi at det er mye om å gjøra å væra seg sjøl.

Min første sykkel

Jeg ønska meg sykkel. Sykkel var ingen selvfølge i de dager jeg var liten. Det var dyrt kunne både far og farfar fortelle.
En dag fikk jeg beskjed om å innfinne meg hos farfar. Det skulle vanke en overraskelse. Jeg var ikke spesielt spent da jeg gikk de to hundre meterne.
Farfar sto nede ved uthuset. Ved siden av ham sto en sykkel. En diger svart en. Et monster av en sykkel, med ballongdekk. Farfar slo ut med hendene, og sa uten omsvøp at det var meninga jeg skulle få’n. Han likte å kjøpe ting vi kunne vokse inn i.
Overveldet, glad og målløs sirkla jeg rundt vidunderet. Den var altså svart, og den var brukt, men du store verden så tøff. Med tre gir og og kraftige hjul så’n ut som en motorsykkel, syntes jeg. Men størrelsen bekymra. Åssen skulle jeg komme meg opp på den? Korte bein var en kronisk lidelse som skulle forfølge meg resten av livet.
Jeg hadde lært å sykle med kameraters sykler. Nå kom manndomsprøva. Å bestige dette monsteret skulle bli adskillig vanskeligere enn seinere bestigninger jeg skulle komme til å gjøre. Men det visste jeg ikke da.
Klarte ikke å skreve over stanga. Sjøl om jeg bikka sykkelen var det ikke mulig å komme seg opp, samma hvor mye jeg spente i fra. En gang spente jeg til så den bikka motsatt veg med meg på stanga.
Farfar ville at jeg skulle stå i ramma. Altså stikke høyrebeinet over på pedalen på undersida av stanga. Det var lite bekvemt. Sykkelen ble gående på skakke og ekvipasjen ble seende ut som en seilbåt på kryss mot vinden. Dessuten tok den ene pedalen nedi underlaget og forårsaka stadige nestenulykker.
Jeg takka for sykkelen og trilla den hjem. Tross alt var jeg i en alder da centimeterne kom fort, og det var ikke mye om å gjøre.
Vel hjemme kom far min ut for å kikke på vidunderet. Han var stor nok og tok en sving nedover gata.
-Kjempefin sykkel, sa’n.
-Prøv å sette’n inntil veggen, og så klatrer du opp.
Far holdt i og jeg klatra. Vel over stanga fikk jeg kontakt med pedalene. Jeg kunne jo stå og sykle. Fra setet var jeg sjanseløs, så her var det bare å stå. Nå skulle alt testes, gir, bremser og ringeklokke.
Følte meg fartsugen nå, og råskinnet i meg slapp løs. I sval sommerluft som føna dusjvått hår, for jeg nedover gata som om jeg skulle ha stjålet sykkelen.
Rett før krysset utførte jeg bremsetesten. Uante krefter slapp løs. Bakhjulet letta fra underlaget da jeg klemte inn frambremsen, og jeg unngikk med nød og neppe å tippe over.
Jeg snudde og sykla oppover igjen, gjorde en u-sving og gjentok prosedyren, denne gangen med bakbremsen. Denne gangen sto bakhjulet bom stille. Kroppen for framover og bakparten sladda. Det føltes det som om bakhjulet var på veg foran forhjulet.
Altså var alt i orden.
Nå kom den ultimate testen. Sykle opp den bratteste bakken i nabolaget, Steinrøysa. Om den ikke gikk rett opp så var det like før. Nederst i bakken la jeg inn andre gir. Plutselig gikk det mye lettere. Jeg sto og tråkka, la hele vekta i hvert tråkk. Det gikk tyngre og tyngre. Pusten hørtes ut som om den kom fra en perforert trekkspillbelg, og så måtte jeg kapitulere. Ned i første gir, og så tråkka jeg tel. Det var som å tråkke i løse lufta.
I samme øyeblikk så jeg alt jeg da kjente som solsystemet i et eneste glimt. Smerten fløy ut i kroppen fra underlivet. Det gnistra for øya og i huet spilte et slags klokkespill. Så ble det svart. Jeg strevde med å holde sykkelen oppreist, men var sjanseløs da den velta sakte over ende.
Førstegiret var tydeligvis ikke justert. I det jeg tråkka tel glapp det. Jeg deisa ned på stanga med full tyngde, og fikk full bjelleklang.
Hjulbeint og øm trilla jeg sykkelen hjem, og satte den inntil veggen. Den skulle ikke røres mer før giret var justert, og gutten hadde vokst seg opp på setet.

Det har skjedd mye på sykkelfronten siden den gang.

Løpetid……

….er noe tisper har. Vi har hannhund. Han har også løpetid. Det vil si han kjenner lufta, og da blir’n gal. Da skal han ri på alt og alle, meg sjøl inkludert.
Denne adferden er plagsom, særlig når vi går tur. Du kan jo sjøl prøve å gå tur med en kåt hannhund vikla rundt det eine beinet.
Jeg sier tydelig fra til ham, men det er som om han er helt utkobla. Måtte løpetida snart gå over.

Slik ser det ut når tispe med løpetid akkurat har passert.

Han har fortsatt ikke landet. Bildene er tatt 17. mai.

Rådyr i farta

Da Balder og jeg kom hjem fra turen vår i dag sto tre rådyr på jordet og åt. Vinden sto i mot. Dermed tok det litt lengre tid for dyra å oppdage oss. Når de gjorde det satte de fart og forsvant inn i skogen. Siden fotografering med hund i bånd og ei hånd blir litt som å skyte fra hofta sier jeg meg fornøyd med det vi fikk.

Et minutt fuglemating (levende bilder)

Da værgudene slo til med snø i store mengder og vind som piska, samla fuglene seg på fuglematinga. Vi har to av dem, og den ene er rett utafor stuevinduet. Der har det sett slik ut i dag. Det ble veldig populært i uværet.
Vi har observert svartrost, bokfink, bjørkefink, rødstrupe, blåmeis, kjøttmeis og nøtteskrike.

Balder trener for det.

Balderspretten er et kjent fenomen for de som kjenner til’n Balder. Den oppdaga jeg tidlig.
Vi hadde såvidt fått’n i hus, 10 uker gammal. Jeg hadde kjøpt noen kjekke elementer som kunne settes sammen til en binge. Egentlig ble de brukt til kompost, men de egnet seg vel til å holde en liten valp på plass.
Jeg monterte, henta bikkja og satte’n inn i innhegninga og gikk opp på terrassen. Ikke før var jeg oppe, så hørte jeg det tassa bak meg. Joda, der var’n. Det jeg trodde var høyt nok, var ikke det. Han spratt over.
Seinere fikk jeg jo sjå det med egne øyer. Dette kommer ikke av seg sjøl. Det krever masse trening å bli så spenstig.

Styrketrening er viktig.

Å konkurrere mot de beste på trening er også viktig.

Og resultatet av slitet kan bli slik.

Ender i flukt

Nå på våren er sjekkinga i full gang i andemiljøet. Her er fire karer i race om den samme dama.