Min første sykkel

Jeg ønska meg sykkel. Sykkel var ingen selvfølge i de dager jeg var liten. Det var dyrt kunne både far og farfar fortelle.
En dag fikk jeg beskjed om å innfinne meg hos farfar. Det skulle vanke en overraskelse. Jeg var ikke spesielt spent da jeg gikk de to hundre meterne.
Farfar sto nede ved uthuset. Ved siden av ham sto en sykkel. En diger svart en. Et monster av en sykkel, med ballongdekk. Farfar slo ut med hendene, og sa uten omsvøp at det var meninga jeg skulle få’n. Han likte å kjøpe ting vi kunne vokse inn i.
Overveldet, glad og målløs sirkla jeg rundt vidunderet. Den var altså svart, og den var brukt, men du store verden så tøff. Med tre gir og og kraftige hjul så’n ut som en motorsykkel, syntes jeg. Men størrelsen bekymra. Åssen skulle jeg komme meg opp på den? Korte bein var en kronisk lidelse som skulle forfølge meg resten av livet.
Jeg hadde lært å sykle med kameraters sykler. Nå kom manndomsprøva. Å bestige dette monsteret skulle bli adskillig vanskeligere enn seinere bestigninger jeg skulle komme til å gjøre. Men det visste jeg ikke da.
Klarte ikke å skreve over stanga. Sjøl om jeg bikka sykkelen var det ikke mulig å komme seg opp, samma hvor mye jeg spente i fra. En gang spente jeg til så den bikka motsatt veg med meg på stanga.
Farfar ville at jeg skulle stå i ramma. Altså stikke høyrebeinet over på pedalen på undersida av stanga. Det var lite bekvemt. Sykkelen ble gående på skakke og ekvipasjen ble seende ut som en seilbåt på kryss mot vinden. Dessuten tok den ene pedalen nedi underlaget og forårsaka stadige nestenulykker.
Jeg takka for sykkelen og trilla den hjem. Tross alt var jeg i en alder da centimeterne kom fort, og det var ikke mye om å gjøre.
Vel hjemme kom far min ut for å kikke på vidunderet. Han var stor nok og tok en sving nedover gata.
-Kjempefin sykkel, sa’n.
-Prøv å sette’n inntil veggen, og så klatrer du opp.
Far holdt i og jeg klatra. Vel over stanga fikk jeg kontakt med pedalene. Jeg kunne jo stå og sykle. Fra setet var jeg sjanseløs, så her var det bare å stå. Nå skulle alt testes, gir, bremser og ringeklokke.
Følte meg fartsugen nå, og råskinnet i meg slapp løs. I sval sommerluft som føna dusjvått hår, for jeg nedover gata som om jeg skulle ha stjålet sykkelen.
Rett før krysset utførte jeg bremsetesten. Uante krefter slapp løs. Bakhjulet letta fra underlaget da jeg klemte inn frambremsen, og jeg unngikk med nød og neppe å tippe over.
Jeg snudde og sykla oppover igjen, gjorde en u-sving og gjentok prosedyren, denne gangen med bakbremsen. Denne gangen sto bakhjulet bom stille. Kroppen for framover og bakparten sladda. Det føltes det som om bakhjulet var på veg foran forhjulet.
Altså var alt i orden.
Nå kom den ultimate testen. Sykle opp den bratteste bakken i nabolaget, Steinrøysa. Om den ikke gikk rett opp så var det like før. Nederst i bakken la jeg inn andre gir. Plutselig gikk det mye lettere. Jeg sto og tråkka, la hele vekta i hvert tråkk. Det gikk tyngre og tyngre. Pusten hørtes ut som om den kom fra en perforert trekkspillbelg, og så måtte jeg kapitulere. Ned i første gir, og så tråkka jeg tel. Det var som å tråkke i løse lufta.
I samme øyeblikk så jeg alt jeg da kjente som solsystemet i et eneste glimt. Smerten fløy ut i kroppen fra underlivet. Det gnistra for øya og i huet spilte et slags klokkespill. Så ble det svart. Jeg strevde med å holde sykkelen oppreist, men var sjanseløs da den velta sakte over ende.
Førstegiret var tydeligvis ikke justert. I det jeg tråkka tel glapp det. Jeg deisa ned på stanga med full tyngde, og fikk full bjelleklang.
Hjulbeint og øm trilla jeg sykkelen hjem, og satte den inntil veggen. Den skulle ikke røres mer før giret var justert, og gutten hadde vokst seg opp på setet.

Det har skjedd mye på sykkelfronten siden den gang.

Isfiske

-Du må stå opp!
Det var mørkt og det var kaldt og det var tidlig og jeg var bare elleve år, det vil si godt inn i det tolvte, og siden kulde og mørke inngikk, vinter.
Men, når far min sa «Stå opp!», sto jeg opp. For far min var myndig. Ikke veldig autoritær, men såpass at når han sa feks. «Stå opp», så var det nøyaktig det jeg gjorde.
Jeg svingte beina ned på golvet. Det svei. Kulda jog gjennom føttene, forplanta seg oppover leggen og fikk kneskålene til å skrangle.
Men her var det ingen bønn. Jeg lista meg stilt på tå ut på kjøkkenet, og skrapte isen av vinduet. På utsida hang en gradestokk uten blå strek. Den viste ned til -33, men den blå streken var borte, og det var, når jeg tenker meg om ikke så rart, for streken var vel egentlig rød. Men, borte var’n. All væska hadde gjemt seg nede i kula, og vi skulle på pilking.
Som fedre flest ville far min gjerne dele interesser med sin sønn, i alle fall dersom det var felles interesser. Dermed måtte jeg introduseres for hans, og sportsfiske var en av dem.
Toget gikk klokka sju, og Hågår stasjon på Gjøvikbanen og ved Einafjorden, var målet. Der hadde den gamle, han var minst toogtredve år den gangen, dratt mang en åborr og mang ei røye opp gjennom gjenfrøsne høl i isen.
Etter frokost blei jeg pakka inn, og spaserturen til stasjonen blei et mareritt. Jeg var så innpakka at armene sto rett ut, og knea var umulige å bøye.
Enda verre ble det inne på toget. Der var det romtemperatur, og før vi nådde Roksvoll var det tropisk fuktig inne i termopakningen, og jeg gispa etter luft.
-Snart framme, sa mannen med ryggsekk og pilkestikker.
Jeg satte min lit til termoseffekten, drivhuseffekten var ukjent som begrep den gangen, og at varmen ville holde seg når vi kom ut. Himmelen var klar og stjernene blinka. Et svakt blåskjær kom over åsen i øst, og signaliserte at dagen var noe lenger enn ved vintersolverv.
Hågår stasjon ligger oppe i lia, nedlagt og glemt nå, og veien ned på isen gikk bratt, veldig bratt, rett ned gjennom skogen. Det var bare å sette seg på rompa og skli ned. Og med tenner som skrangla og kjaker som slang, var kulda glemt for ei kort stund.

Målet: Høl i isen og åbbårr.
Målet: Høl i isen og åbbårr.

Vel ute på isen gikk kjeften på far min i et hakkande kjør. Han brukte mange ord på å forsøke å overbevise meg om at «DETTA SKAL BLI MORO». Innerst inne skjønte han nok at det bodde en viss motvilje inne i innpakningen.
Boret kom fram, og snart hadde jeg eget høl, pilkestikke og streng beskjed om å holde hølet fritt for is. Særlig lett. Han borra flere, slang ut snører med maggott (en slags mark eller larve),og fløy rundt og rensa for is. Det frøys på fortere enn han klarte å rense.
Men snart dro han den første fisken. Det var en åbbår. Den utløste rørende gledesscener, og skulle være beviset på hvor moro det var. Stakkaren likte ikke å dras opp fra kaldt vann til -30. I protest sprella den tre ganger, for så å bli liggende som en U. Jeg sier det en gang til altså, tre sprell og stiv var’n. Da er det kaldt.
På den tida dette tok hadde hølet mitt fryst igjen, så jeg visste ikke om jeg hadde fisk eller om det var isen sin feil at det var tungt å dra opp. Far min sprang hølimellom og staka, dro åbbårer som straks ble til U’er, for så å stake høla fri for is igjen.
Jeg sa ingenting, og etter ei stund skjønte den gamle at avlegger’n ikke var fornøyd. Da rant entusiasmen av’n. Han kikka på klokka og skjønte at vi kunne rekke toget klokka 10.
Alle snører ble dratt inn, og fisken pakka. Den var så stiv at jeg var helt sikker på at den aldri ville tine igjen.
Bakken opp til stasjonen var ikke like morsom som turen ned. Nedturen var oppturen på en måte, og omvendt da.
Kraftanstrengelsen var stor for en som var kort i beina, men utsiktene til kakao, brødskive med brunost og skøyteløp med Bjørnsen og Jorsett på radioen i vedfyrt stue, ga meg uante krefter. Han med sekken gikk mumlende misfornøyd bak meg, og antyda at det var vel tidlig å dra hjem. Jeg syntes det var helt passe.
Vi rakk toget, og alle drømmer ble oppfylt. Far min sa ikke noe, men fordypa seg i ei bok. Når han fordypa seg i ei bok blei’n borte, så begeistrede og høylydte utspill over rundetider på 38-tallet ble avfeid med uinteresserte grynt.
Og pilking forble en sport han bedreiv aleine.

Grantrea

Je var en morrafuggeL helt frå je var liten. Satt kListre tæl radion før a mor ån far sto opp i hæLjen å kunne andakt, værmelling å melling om fiske utenatt. Skulle je vækka mor ån far var de jenne mæ fir juksa i stampen på line.Hæll når de vart ælt for lenge å vente gikk je inn på såveromme doms å læste velsignelsen over dom, uten at je vart spessiellt relliøs ta dæ.
N’Alf Prøysen sang om sparagrisen sin ån Nøtteliten som satt i toppen ta et tre, å dæ brakte meg ætter vært tæl værs i to digre grantrer som sto bak huse våres. Dom sto sie om sie som tvillinger, helt like å sjå på. Vi spikre opp en planke i mellom dom å monterte huske.
Oppi toppen der ville je sjå ættern Nøtteliten, men fant fort ut at de itte var de samma tre som’n Alf Prøysen sang om. Je såg skjæra å kråka å kråkemænn ån Nøtteliten, men hæn satt ældri i dæ tre je klatre opp i.
Frå øverst i grana kunne je sitta å sjå ætter a Hellene Harefrøken, å hæn som pLukke blåbær i et låkk å mange ændre frå barnetimen for dom minste.
De var høgt. De var langt ner, uten at mødren ga no inntrykk ta at dom var redde for øss. Å øverst opp i der svaie de skummelt å utsikta var flott. Vi var helt sikre på at torte vi ei grein høgere ville vi sjå helt tæl utlænne.
I ælle fall såg je mange tretopper bortætter, å kunne sitta lenge oppi toppen å tenkje mei at je varn Nøtteliten. N’fækk liksom luft i nåsabora oppi der.
Når vi skulle neratt skjedde dæ på dristi vis. Vi sætte øss skrævs over greinen å sklei neratt på utsia. Vi høllt fast mæ henna, å lænne mæ henna mætt ta kvaa å barnåler. Som regel fænt a mor barnåler i unnboksa mi å.
Noon gonger hadde vi konkurrangsjer. Da starte vi på likt opp hår vares gran, skulle opp i toppen å skli neratt. Noon blåmærker å skrubbsår vart de veit du, men itte no ei brøsjive mæ sokker itte kunne repparere. Rart dætta, når je tenkjer tælbarsatt, trøst var usunt.
Nå var de itte ælle mødren som syns de var stas å få hemmat en smågutt mæ unnboksa mætt ta barnåler da, men for de mæste klaga itte mødren mye.
En som var på besøk åt noon, hæn var i frå Osjlo å tala litt fint, vart mæ i grantrea våres en gong. Vi tenkte at hæn som bodde mitt i hovedstaden itte kunne ha sett ei gran før. Å kLatre i trer hadden da ældri vøri mæ på. Men hæn gikk tæl oppgaven mæ iver å vilje. Opp skullen.
Je trur mor hass var mer redd for hæn enn mødren våres var for øss, men bak huse våres varn ute ta syne for henner. Hæn klore i barken å drog i greiner, å mæ et lite puff i baken ta øss, komn seg opp på fysste greina. Den satt litt høgt åtn, mens vi som hadde settn Tarzan kaste sei frå tre tæl hall fire på kinon, hadde utvikLe tekknikk som satt.
Nå ston på nederste greina å var klar.
En ta dom ændre gutta sto klar i den andre grana for å visen åssen de skulle gjøras. Hæn lærte fort å snart varn så høgt somn ældri hadde vøri i no tre. Probbleme kom nårn sku neratt. Kammeraten min visten åssen de skulle gjøras, vi kåmm mæ oppmuntring, hæn gjorde somn vart bett om, å dæ skun itte ha gjort.
Hæn kom væl fort neratt, kan du si. Men greinen bremsen litt, så dan tok bakken landen på flasken å miste pusten. Aua hass var attknæppte ån heiv ætter være. Vi kaste øss overn å sætten opp mens vi dunken i ryggen.
Tæl slutt fænten att pusten å gliste. Hæn var litt ør dan såg opp å sa: Jeg var helt der oppe. Så sågn på henda sinne. Dom var mætte ta kvaa å barnåler. Dæ var boksa hass å. Å dærmæ fækkn pannikk. Hæn tenkte på ei «Nei, nei gutt»-mor, å dæ gjorde at tåren sprengte på. Hæn var lutrygge å hengehuggu dan gikk. Vi sågn itte mer, men fækk væta att mor hass hadde dømt øss som hadde lurtn oppi tre tæl evi fortapelse. Men sea vi stort sett bære nærme øss Vår Herre å himmel når vi klatre opp i trea våres, tok vi itte dæ så alvåli.
-Noe skarn døvva ta, sa kammeraten min.

Toge tæll Horten

Je husser toge. Dæ gikk forbi der je bodde flere gonger om dagen, å var de svart, digert å pæsa å pruste, kom de’ frå Oslo. Dæ fortælte’n far. Kom de ei motorvogn var de frå Eina, å da kunne det ha vøri i Vællers.
Hørte vi Oslotoget var vi raske tæll å flyge utpå kænten ta skråningen. Lengere fækk vi itte lov å gå. Fysst kom lokkmotive. Svart å svett pruste de ut damp sjøl om vægen nerover tæl Gjøvik var lett. Toge spelte ei rolle i liva våres. Vi brukte de når vi skulle ut på lengre turer for ingen hadde bil.

Ætter togtur'n vart de færje. Hær går vi i lænn.
Ætter togtur’n vart de færje. Hær går vi i lænn.

En gong vart je forvist tæll Horten. Dæ var da syster mi vart født. Farmora mi å je skulle ta en tur i påsken, de passe seg slik.
Klukka sju gikk toge’ frå Raufoss. Å akkurat som je brukte å sjå de frå oppi bakken heme, fækk je nå sjå de kåmma nærmere å nærmere, å rætt i mot. Å du store å styrenes å digert de vart for en fireåethaltåring. Det tårne seg opp over meg som trølle i Asbjørnsen å Mo, å pæsa å pruste, å plutsli drog de tæl mæ en kvass plystrelyd mens ei tynn, gloheit dampstripe sto ut mellom juLa. Je skvatt å snudde meg.
Lokke for forbi, å så kom vognen. Fysst den for baggasjen, å så dær vi sku sitta.
Væl inne var det en trång korridor. Dær kunne’n stå å røyke å sjå ut om vindu. På høgersia var kuppea. Vi gikk inn i en de itte var noon ti ænda. Je sætte meg ve vindu, å a farmor sætte seg ve sia ta mei.
Sakte drog lokkmotive øss ut ta Raufoss, å innåver mot Oslo. Rart å tenkje på dætta. Bodde’n på Raufoss skullen ældri oppover non stand. De var nerråver tæl Gjøvik å innåver tæl Oslo.
Mæ nåsan klistre på vindu puste je døggroser som je tegne ti. Je kunne åkke skrive hæll læsa ænda, så de vart bære streker. Men je kunne andakta utenat ætter mange morratimer attmæ radio’n, å så kunne je morragymnastikken. Denni kunnskapen brukte je tæl å læsa vellsignelsen over mor å far min, å å synge sanger je lærte ta’n Alf Prøysen i Barnetimen for dom minste ve sælskapelige anledninger.
Velsignelsen kunne vara vægen tæl mangt et kakefat når vertinna glømte å si «Værsågo».
På Eina kom det en mænn inn i kuppen våres. Hæn hadde hatt, å hæn såg gammal ut. Hæn nikke åt a farmor å sætte seg rætt i mot meg. Hæn såg sint ut, syns je.
Je såg ut, å prøvde å itte sjå på’n. Men dæ vart vanskeligere å vanskeligere. Je såg at det var hår overælt på’n. Stritt, grått hår sto ut tur hatten hass. Hæn hadde mer hår på øynbryna sine enn je hadde på huggu. Dotter ta hår tøyt ut tur øra på’n som høysåter, å de siste je oppdage var at’n hadde mætt nåsan. De var så tett at je skjønte itte åssen hæn fækk puste.
Dæ fækk’n itte hæll da, viste de seg. For da hæn tente pipa, å dæ gjorde mange den gongen, å drog ner, så kom røyken ut att om nåsan. Da kilte de tydlivis, for da var’n oppi mæ hænnbaken å rufse litt for å få åpning.
Je stirre. Je stirre å stirre, men hæn lot seg itte merke mæ dæ. Hæn røykla kuppen mens nåsahåra vibrerte slik sive i ælva gjør i stærk strøm.
Så hoste’n. Hæn var helt uforberedt, så fysste kula fækk je som yr mæ skurer i kasta. Her fækk je merke åssen de var når melding om fiske meldte nordli’ kuling mæ yr i. Hæn unnskyldte seg itte, men snudde seg vækk å tok neste kula mæ hænnbaken. Da den tredje kom hadde’n fått opp lommetørkLe.
Da forsvænt’n ut i korridor’n å vart borte non minutt. Så kom’n innat, sa ænda ittno, å sætte seg på plassen sin.
Nå tok’n ta seg hatten å frakken. Sveisen hass hadde lagt seg ætter hatten, så hæn hadde et tydli’ dokk rundt hele huggu ætter den. Komisk var de så de’ høllt. Je måtte virkeli ta i for itte å byne å fLire.
Men så oppdage je dæ som skulle prege mye ta resten ta tur’n. Je veit itte å mange gonger je hadde vørti fråti’n innhølle i nåsan ta overivrige kjærringer mæ lommetørkLe. Nå såg je rætt opp i dom hårete nåsabora hass å såg en diger en. Den flaug ut å inn ætter som hæn puste, å dæ gjorde’n helt tæl gubben gikk ta på Gran. Hen var kjærringen mæ lommetørkLe’ når du trengte dom?
Syne ta høysåten som tøyt ut tur nåsan hass satt lenge i. Je såg de for meg når je lokke att øvva, å når de vart mørt i dæ toge forsvænt inn i en tunnell. Bøbbemænn hadde sætt sine spor.