Et lite høstdikt

Knallblå himmel, kvitrime mark
Flaggspetten hakker i næver og bark
Sola skinn så langt je kænn se,
og midt i solskinnet, der går je.

 

Kjakan blir biti ta høstkald luft
Høsten svir nåsan mæ glassklar duft
Varme om dagen, kulde på kvæll,
er det itte hærli å vara tæll?

 

Trea har kaste klæa sine nå
så du kænn i skauen stille gå
på et tæppe på bakken ta bronfarve lauv,
gjennom en nattur som virker dau.

 

Nere i bakken er det likavæl liv,
der ligg det spirer tæll grasgrønne siv.
En høst, en vinter, en sildrendes vår,
så er de sammar’n, slik som i går.

 

 

Julegaven

Som vanlig skulle jeg levere tekst til julekonserten i Raufoss kirke, men i år ble jeg spurt om å lese sjøl. Det sa jeg ja til. Det var i går, her er teksten slik at du kan lese den sjøl. Den er på totning, så godt det går:
Julekvæll. Ælle dom vanlige duften. Surkål, ribbe, røkelse på varm peishylle å granbarluft frå nystøli juletre knabbe frå under Vinstralinja.
Under juletre var det er bærj, det virke i ælle fall slik, mæ pakker. Je hadde klæmt på ælle, å dom fleste var mjuke. Altså ingen store forventninger. De eneste je lurte på var gaven frå a farmor å’n farfar var henn. Den låg itte under tre.
11 år å utålmodi. Først åt vi, og ælle vart mætte. Kara fyrte sigar å pipe å tala om maten. N’farfar hadde som vanli fått ti seg ælt for mye ribbefett. Hænn elske ribbefett. Det glinse på overlippa hass gjennom tett piperøyk frå MacBarens’. Den lufte karamell å hadde vel egentli ittno mæ å blænne seg mæ jule- å siggardufta. På den ændre sia var det gret ættersom ingen ville mærke det om en stinn smågutt slapp en liten surkålføler i et ubevokte øyeblikk.
Å henn var gaven je itte hadde fønni? Je vart rastlaus, for je visste at vi fysst måtte gjennom et ælt for stort antall runder rundt juletre. N’farfar var nøye på slikt.
Vi gikk å vi gikk. Slitsamt var det å. Vi var bære så vidt mange nok tæll å få tæll en ring, så vi som var små kunne fort bli lange i arma. Konsentrert måtte vi vara å. Itte sku vi snuble i ledningen tæll juletrelysa, itte sku vi snuble i pakken som tøyt fram å itte skulle vi slæppe take. Mye å passe på når’n var stutt i bein å armer.
Siste tone ta Deilig er jorden runge ut tur bassangere uten sangstæmme, særli’n far, hænn var så umusikalsk at’n itte hørte forskjell på Ja vi elsker, sa’n. Je trakk pusten djupt inn å kaste meg over pakkehayen. Je hadde lært å læsa så je skulle dele ut.
Frå Hunndal’n kom som vanli hemstrikke konfeksjon i ull, og frå Horten kom den vanlige Alistair McLean-boka frå onkel hass far der. Da ælt var delt ut var det ittno frå a farmor å’n farfar. Den hadde dom gjømt i væska hennes Camilla Elise Amundsen. Den, pakka altså, var lita. Den var itte mjuk. Hu var lengre enn a var brei, men så lita. Å skulle detti bety?
Je reiv ta papire å tok lokke ta asken, å der låg a,……….TIDA. Tida låg i en liten ask å sto stille. Det var ei klokke. Et armbåndsur, som dom sa dom som var litt fine på det, blankt som sølv, mæ sølvblank lenke å.
Swiss made. Tida kom frå Sveits den gongen. Enten a skulle sitta på armen hæll henge på veggen så kom tida frå Sveits. Sveitsera var den eneste urbefolkningen vi hadde hørt om.
Skulle je trækk a opp hæll skulle je læ tida stå stille litt tæll. Je lot å byne å gå. Nå ville ældri tida stå stille lengre, i ælle fall så lenge je husste på å trækk a opp.
Nå kunne folk spørra meg å mye klokka var, å je kunne slenge armen tæll værs å kaste blikke nåsjålangt på urskiva å svara for eksempel: Fæm på hall, hæll et ænna aktuellt tidspunkt.
Resten ta julekvæll gikk mæ tæll å hølle orden på tida for å vara sikker på at ingen skulle juge å si at je skulle legge meg før tida, men ætter hårt gikk en oppspelt guttonge tæll sengs mæ klokke på armen.
Der oppdage je at visera lyste i mørke under dyna. Dobbelt glede. Itte en gong mørke kunne ta frå meg tida.
Overfylt ta opphisselse, glede å sju slag ropte je a mor inn på romme mitt fæm gonger fpr å fortælja at je hadde fått ny klokke før je soven, slik rundt klokka halv ællve, trur je.

Tomt hus.

Han åpna døra, og lot meg gå først inn. Jeg takka, og tenkte at det var første gangen jeg hørte min egen stemme siden vi satte oss i bilen. Vel over dørstokken befant jeg meg i en entre større enn min egen stue. Alt var hvitt, og tilsynelatende minimalistisk. Samtidig oste det Bonytt og moderne, dyr design.
Jeg satt på ei uteservering på Karl Johan da jeg hørte navnet mitt fly gjennom lufta med et spørsmålstegn bak. Etter å ha kasta blikket rundt omkring festa det seg på en dresskledd type som kom vinkende mot meg.
Jeg kjente ham igjen som en tidligere elev med gode evner, og da han kom bort rakte jeg fram neven og sa noe sånt som «Lenge sida sist».
Han hadde blitt lang og mørk siden sist jeg så ham. Dressen satt skreddersydd på det slanke skroget, håret lå som en nedslått kornåker langs skallen, og på den ene sida av hodet sto skillen fram som et hvitt arr. Øynene var skjult bak Rayban brillene, slik at jeg ikke kunne se om smilet nådde helt dit. Totenmålet var lagt bort.
Etter å ha utveksla de vanlige frasene man bruker mellom folk som ikke har sett hverandre på lenge, spurte han om jeg kunne tenke meg å bli med hjem til en kopp kaffe.
-Har et hus på Vindern, sa han.
Jeg sa ja takk, ble med inn i en vanvittig dyr bil, og satt stumt og hørte på hvordan det var i eiendomsmeglerbransjen, at kona var i samme bransje, at de tjente masse penger, diger hytte på et eller anna fjell, og hadde en sønn på fire år, som sjølsagt gikk i barnehage. Alt dette etter at han først hadde ringt kona og sagt at vi kom.
Jeg tok av meg på beina, og passerte et speil på veg inn i stua. I speilet så jeg at det eneste som ikke passa inn her var meg. Jeg var som jeg alltid har vært, svært uformell og avslappa i stilen. Litt rufsete på håret, ei uke skjegg og flanellskjorte og olabukse fra Dressmann.
Det var høyt under taket, det var hvitt og blankt, det var moderne design og kaldt. Alt fra møbler via tv’n til pyntegjenstander var gjennomført. Det var så hvitt og blankt at jeg frøys. Det var det mest sterile jeg hadde sett siden operasjonsstua på Feiringklinikken.
Til og med de to som satt i sofaen så sterile ut. Kona, som tok i mot hånda mi, slapt og uinteressert, var så solariumsbrun at tenner og øyne sto fram som planeter på en stjerneklar kveld, og gjorde ingenting for å skjule at mitt besøk interesserte henne rett i ryggen.
Sønnen på fire hadde samme skillen som far, og var så rein at jeg tenkte på gamle kinoreklamer om antiseptiske midler som skulle holde uønskede dufter unna.
Det blei kaffe, kaker og tomprat. Ingen ga inntrykk av å høre etter når jeg sa noe. Den lille satt stille som ei veldressert bikkje, og når jeg en sjelden gang fikk inn et spørsmål til ham, trakk han pusten for å svare, og så svarte mora.
Jeg må innrømme at sjokoladekaka var utsøkt. To lag med sjokolade inni og et tjukt lag oppå. Den var visstnok bakt av konas mor, og ble satt fram når det kom noen. Sjøl spiste de ikke slikt må vite. Kunne ikke stille på Sats full av tomme kalorier og ring rundt livet.
Så måtte mor ut på kjøkkenet, far fulgte med, og jeg hørte at de hvisket fra kjøkkenet. Nå var det bare junior og jeg. Han kasta et stjålent blikk mot kjøkkenet, og kikka så på kaka. Så sendte han meg et blikk, og jeg skjønte hva han mente. Jeg nikka oppmuntrende, og han kasta seg over så smuler og sjokolade spruta.
Etterpå satt han med sprikende fingre med masse sjokolade på, tårene sto i øya og servietter hadde mor glemt. Panikken var i ferd med å ta’n.
Da klarte jeg ikke å dy meg, og viste ham hvordan man ordner sånt. Med seine bevegelser gnei jeg hendene mot buksebeina, først med håndflata inn, deretter omvendt. Han nølte, men så smilte han, og gjorde det samme. Brune sjokoladestriper åpenbarte seg på lårene hans, og jeg trodde jeg skulle sprekke.
Fra kjøkkenet kom mor. Hun ble stående i døra med åpen munn. I den ene hånda hadde hun servietter, den andre forsøkte å dekke den åpne munnen.
Jeg forklarte fort at det var jeg som hadde sagt ja til kake, og hadde lært ham åssen man tørker av fingrene når man ikke har serviett.
Øynene i det solariumbrune ansiktet blei steinharde. Har aldri sett sånt hverken før eller siden. De sto ut som blå isbiter. Munnen ble som en strek, og så hevet hun den ene pekefingeren mot døra: UUUUUUUUUUUUUUUT!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Lydig som jeg er gjorde jeg som jeg ble bedt om, og den vettskremte gutten smatt ut av stua og opp ei trapp.Jeg fikk på meg skoa, og med en boblende latter som lå som et vulkanutbrudd i emning i halsen, forlot jeg palasset. I det jeg svingte ut porten, tenkte jeg:
-Et hus uten smil og latter er nå tomt samma hvor fullt det er. Så lot jeg vulkanutbruddet gå av, og latteren min rullet som et tordenvær ut over hovedstaden med omegn.

Isfiske

-Du må stå opp!
Det var mørkt og det var kaldt og det var tidlig og jeg var bare elleve år, det vil si godt inn i det tolvte, og siden kulde og mørke inngikk, vinter.
Men, når far min sa «Stå opp!», sto jeg opp. For far min var myndig. Ikke veldig autoritær, men såpass at når han sa feks. «Stå opp», så var det nøyaktig det jeg gjorde.
Jeg svingte beina ned på golvet. Det svei. Kulda jog gjennom føttene, forplanta seg oppover leggen og fikk kneskålene til å skrangle.
Men her var det ingen bønn. Jeg lista meg stilt på tå ut på kjøkkenet, og skrapte isen av vinduet. På utsida hang en gradestokk uten blå strek. Den viste ned til -33, men den blå streken var borte, og det var, når jeg tenker meg om ikke så rart, for streken var vel egentlig rød. Men, borte var’n. All væska hadde gjemt seg nede i kula, og vi skulle på pilking.
Som fedre flest ville far min gjerne dele interesser med sin sønn, i alle fall dersom det var felles interesser. Dermed måtte jeg introduseres for hans, og sportsfiske var en av dem.
Toget gikk klokka sju, og Hågår stasjon på Gjøvikbanen og ved Einafjorden, var målet. Der hadde den gamle, han var minst toogtredve år den gangen, dratt mang en åborr og mang ei røye opp gjennom gjenfrøsne høl i isen.
Etter frokost blei jeg pakka inn, og spaserturen til stasjonen blei et mareritt. Jeg var så innpakka at armene sto rett ut, og knea var umulige å bøye.
Enda verre ble det inne på toget. Der var det romtemperatur, og før vi nådde Roksvoll var det tropisk fuktig inne i termopakningen, og jeg gispa etter luft.
-Snart framme, sa mannen med ryggsekk og pilkestikker.
Jeg satte min lit til termoseffekten, drivhuseffekten var ukjent som begrep den gangen, og at varmen ville holde seg når vi kom ut. Himmelen var klar og stjernene blinka. Et svakt blåskjær kom over åsen i øst, og signaliserte at dagen var noe lenger enn ved vintersolverv.
Hågår stasjon ligger oppe i lia, nedlagt og glemt nå, og veien ned på isen gikk bratt, veldig bratt, rett ned gjennom skogen. Det var bare å sette seg på rompa og skli ned. Og med tenner som skrangla og kjaker som slang, var kulda glemt for ei kort stund.

Målet: Høl i isen og åbbårr.
Målet: Høl i isen og åbbårr.

Vel ute på isen gikk kjeften på far min i et hakkande kjør. Han brukte mange ord på å forsøke å overbevise meg om at «DETTA SKAL BLI MORO». Innerst inne skjønte han nok at det bodde en viss motvilje inne i innpakningen.
Boret kom fram, og snart hadde jeg eget høl, pilkestikke og streng beskjed om å holde hølet fritt for is. Særlig lett. Han borra flere, slang ut snører med maggott (en slags mark eller larve),og fløy rundt og rensa for is. Det frøys på fortere enn han klarte å rense.
Men snart dro han den første fisken. Det var en åbbår. Den utløste rørende gledesscener, og skulle være beviset på hvor moro det var. Stakkaren likte ikke å dras opp fra kaldt vann til -30. I protest sprella den tre ganger, for så å bli liggende som en U. Jeg sier det en gang til altså, tre sprell og stiv var’n. Da er det kaldt.
På den tida dette tok hadde hølet mitt fryst igjen, så jeg visste ikke om jeg hadde fisk eller om det var isen sin feil at det var tungt å dra opp. Far min sprang hølimellom og staka, dro åbbårer som straks ble til U’er, for så å stake høla fri for is igjen.
Jeg sa ingenting, og etter ei stund skjønte den gamle at avlegger’n ikke var fornøyd. Da rant entusiasmen av’n. Han kikka på klokka og skjønte at vi kunne rekke toget klokka 10.
Alle snører ble dratt inn, og fisken pakka. Den var så stiv at jeg var helt sikker på at den aldri ville tine igjen.
Bakken opp til stasjonen var ikke like morsom som turen ned. Nedturen var oppturen på en måte, og omvendt da.
Kraftanstrengelsen var stor for en som var kort i beina, men utsiktene til kakao, brødskive med brunost og skøyteløp med Bjørnsen og Jorsett på radioen i vedfyrt stue, ga meg uante krefter. Han med sekken gikk mumlende misfornøyd bak meg, og antyda at det var vel tidlig å dra hjem. Jeg syntes det var helt passe.
Vi rakk toget, og alle drømmer ble oppfylt. Far min sa ikke noe, men fordypa seg i ei bok. Når han fordypa seg i ei bok blei’n borte, så begeistrede og høylydte utspill over rundetider på 38-tallet ble avfeid med uinteresserte grynt.
Og pilking forble en sport han bedreiv aleine.

Polferd?

Shiba preget av snøvær.
Shiba preget av snøvær.

Så fort det er noen som skal ut og bevege seg i en smule ruskete vintervær i hvite omgivelser kaller man det Polferd. Med den definisjonen har Balder og jeg vært på Polferd i dag, men før den beretningen litt oppklaring av geografien.
Poler har vi i nord og sør, herved kalt Nordpolen og Sydpolen, eller Arktis og Antarktis på fint. For å være på polferd må man altså dit, eller ha som mål å komme dit på ski eller andre transportmidler, men poenget er at man må dit.
Å gå over Grønland for eksempel, er ikke å være på Polferd, med mindre man drar til Grønland i Oslo for å gå på polet. Går du over Grønland går du over en diger isbre på ei diger øy et godt stykke unna både pol og poler. Det kan ligne på landskapet på feks. Sydpolen har jeg sett på bilder, men det er ikke der.
Det blei hvitt, gitt.
Det blei hvitt, gitt.

Akkurat slik var det i dag da Balder og jeg gikk ut. Det snødde tett. Det blåste, og da vi åpna døra var det som å sjå inn i en hvit vegg. Tøffe som vi er snur vi ikke av sånt. Vi labba på, og fikk snøføyka rett i fleisen. Vinden brukte snøkrystaller til å piske oss. Den kom rett i mot, og det stakk som tusen akupunkturnåler.
En skulle tru det var straffa for noe. Hva hadde vi gjort for å fortjene dette? Hadde vi syndet? Hvem syntes så ille om oss at de kasta sånt etter oss? Det fikk vi ikke anledning til å fundere over.
Vi heiv etter været. Vinden dro rett inn i åpen munn, og gjorde pusting til en egen øvelse. Det stakk i øynene under skyggen på capsen.
Løssnøen gjorde at skoa sank nedi og gjorde det tungt å gå. Den firbente av oss dansa dog lettbeint og glad avgårde, upåvirket av vind og vær. Han hoppa ut i løssnøen, borra nesa nedi så huet var helt borte på jakt etter smågnagere som oppholder seg under snøen, og var godt fornøyd med tingenes tilstand. Han bryr seg ikke om været.
Dette gjør vi hver dag, uansett vær og føre. Jeg har tidligere beskrevet turer på islagte veier, i dag fikk vi polvær. Men det var altså ikke noe polferd. Nærmeste pol her er på Lena, og dit skal jeg ikke i dag.
Litt heldige var vi, snøværet ga seg på veien hjem, men nå var det helt hvitt. Dermed kunne vi frakte morgenavisa tørr hjem i trygg forvissning om at vi ikke er omtalt som dristige og kondissterke der.

Toge tæll Horten

Je husser toge. Dæ gikk forbi der je bodde flere gonger om dagen, å var de svart, digert å pæsa å pruste, kom de’ frå Oslo. Dæ fortælte’n far. Kom de ei motorvogn var de frå Eina, å da kunne det ha vøri i Vællers.
Hørte vi Oslotoget var vi raske tæll å flyge utpå kænten ta skråningen. Lengere fækk vi itte lov å gå. Fysst kom lokkmotive. Svart å svett pruste de ut damp sjøl om vægen nerover tæl Gjøvik var lett. Toge spelte ei rolle i liva våres. Vi brukte de når vi skulle ut på lengre turer for ingen hadde bil.

Ætter togtur'n vart de færje. Hær går vi i lænn.
Ætter togtur’n vart de færje. Hær går vi i lænn.

En gong vart je forvist tæll Horten. Dæ var da syster mi vart født. Farmora mi å je skulle ta en tur i påsken, de passe seg slik.
Klukka sju gikk toge’ frå Raufoss. Å akkurat som je brukte å sjå de frå oppi bakken heme, fækk je nå sjå de kåmma nærmere å nærmere, å rætt i mot. Å du store å styrenes å digert de vart for en fireåethaltåring. Det tårne seg opp over meg som trølle i Asbjørnsen å Mo, å pæsa å pruste, å plutsli drog de tæl mæ en kvass plystrelyd mens ei tynn, gloheit dampstripe sto ut mellom juLa. Je skvatt å snudde meg.
Lokke for forbi, å så kom vognen. Fysst den for baggasjen, å så dær vi sku sitta.
Væl inne var det en trång korridor. Dær kunne’n stå å røyke å sjå ut om vindu. På høgersia var kuppea. Vi gikk inn i en de itte var noon ti ænda. Je sætte meg ve vindu, å a farmor sætte seg ve sia ta mei.
Sakte drog lokkmotive øss ut ta Raufoss, å innåver mot Oslo. Rart å tenkje på dætta. Bodde’n på Raufoss skullen ældri oppover non stand. De var nerråver tæl Gjøvik å innåver tæl Oslo.
Mæ nåsan klistre på vindu puste je døggroser som je tegne ti. Je kunne åkke skrive hæll læsa ænda, så de vart bære streker. Men je kunne andakta utenat ætter mange morratimer attmæ radio’n, å så kunne je morragymnastikken. Denni kunnskapen brukte je tæl å læsa vellsignelsen over mor å far min, å å synge sanger je lærte ta’n Alf Prøysen i Barnetimen for dom minste ve sælskapelige anledninger.
Velsignelsen kunne vara vægen tæl mangt et kakefat når vertinna glømte å si «Værsågo».
På Eina kom det en mænn inn i kuppen våres. Hæn hadde hatt, å hæn såg gammal ut. Hæn nikke åt a farmor å sætte seg rætt i mot meg. Hæn såg sint ut, syns je.
Je såg ut, å prøvde å itte sjå på’n. Men dæ vart vanskeligere å vanskeligere. Je såg at det var hår overælt på’n. Stritt, grått hår sto ut tur hatten hass. Hæn hadde mer hår på øynbryna sine enn je hadde på huggu. Dotter ta hår tøyt ut tur øra på’n som høysåter, å de siste je oppdage var at’n hadde mætt nåsan. De var så tett at je skjønte itte åssen hæn fækk puste.
Dæ fækk’n itte hæll da, viste de seg. For da hæn tente pipa, å dæ gjorde mange den gongen, å drog ner, så kom røyken ut att om nåsan. Da kilte de tydlivis, for da var’n oppi mæ hænnbaken å rufse litt for å få åpning.
Je stirre. Je stirre å stirre, men hæn lot seg itte merke mæ dæ. Hæn røykla kuppen mens nåsahåra vibrerte slik sive i ælva gjør i stærk strøm.
Så hoste’n. Hæn var helt uforberedt, så fysste kula fækk je som yr mæ skurer i kasta. Her fækk je merke åssen de var når melding om fiske meldte nordli’ kuling mæ yr i. Hæn unnskyldte seg itte, men snudde seg vækk å tok neste kula mæ hænnbaken. Da den tredje kom hadde’n fått opp lommetørkLe.
Da forsvænt’n ut i korridor’n å vart borte non minutt. Så kom’n innat, sa ænda ittno, å sætte seg på plassen sin.
Nå tok’n ta seg hatten å frakken. Sveisen hass hadde lagt seg ætter hatten, så hæn hadde et tydli’ dokk rundt hele huggu ætter den. Komisk var de så de’ høllt. Je måtte virkeli ta i for itte å byne å fLire.
Men så oppdage je dæ som skulle prege mye ta resten ta tur’n. Je veit itte å mange gonger je hadde vørti fråti’n innhølle i nåsan ta overivrige kjærringer mæ lommetørkLe. Nå såg je rætt opp i dom hårete nåsabora hass å såg en diger en. Den flaug ut å inn ætter som hæn puste, å dæ gjorde’n helt tæl gubben gikk ta på Gran. Hen var kjærringen mæ lommetørkLe’ når du trengte dom?
Syne ta høysåten som tøyt ut tur nåsan hass satt lenge i. Je såg de for meg når je lokke att øvva, å når de vart mørt i dæ toge forsvænt inn i en tunnell. Bøbbemænn hadde sætt sine spor.

 

Å vente det er å elske…..å vente.

Siden jeg ble sjuk har jeg venta mye. Den dagen jeg ble sjuk behøvde jeg ikke vente lenge, ikke i Oslo heller. Man gikk løs på meg kjapt og greit og ordna opp, men etterpå. Hos legen, eller på legevakta. Jeg tror man blir verdensmester i venting av å være sjuk. Da kan man i alle fall konkurrere i noe.
Å vente er gøy. For eksempel på venterom. Venterommet hos legen er et sted for refleksjon. Tannlegens er et for å grue seg. Der går tida fryktelig sakte, i alle fall etter at man har kommet i stolen. Da er det bare borret som går fort.
Da er det no’ annet å vente hos legen. Særlig litt utpå dagen, er man førstemann har man jo sjansen til å sørge for at mange andre må vente seinere på dagen.
For eksempel, først kommer jeg. Jeg setter meg ned med Aftenposten. Så kommer det flere. Den ene etter den andre detter inn og skal vente sammen med meg. Det er mye artigere å vente i flokk. Da føler man en sosial tilhørighet sjøl om ingen sier noe. Men kroppspråk og blikk hører med, og dermed er samtalen i gang.
Noen sitter urolig. De er sikkert allergiske uten å vite det og klør som fy. Nå venter de på svar. Andre hoster for å gi til kjenne at man er da ikke her for moro skyld. Dermed hoster en til, for min forkjølelse er like gjenstridig som din. Ei sky av infisert hosteregn styrer ut i rommet, og alle holder pusten til det har lagt seg. Man vil da ikke risikere å bli sjuk mens man venter.
Noen ganger skal jeg til eksamen i blodprøve og er ikke sjuk, tror jeg, sjøl om prøva kan vise noe annet. Det tenker jeg ikke på da for jeg er bare sulten fordi prøva fordrer faste. Sensuren faller ei uke etterpå. Da må man komme seg til venterommet igjen for å vente på dommen.

Når man kommer ut av legekontoret, lykkelig gående mot apoteket med nyervervet resept i hånda kommer neste venting. Den er som den første. Man er diskret ventende. Men man må ha kølapp. Så sitter man på rekke og rad som på legekontoret, og gjør diverse markeringer for å vise at «detta er alvor».

Så kommer nummeret på kølappen opp, og man skrider diskret fram til disken og en ventende farmasøyt. Diskret, slik at de andre som er tilstede ikke skal vite hva man tar, betrakter farmasøyten resepten, nikker og går. Hu blir borte, lenge. Nesten som om de diskuterer om det virkelig er sånn at «han der» kan gå på det der.

Men hu kommer tilbake, og i mens har køa vokst. Hu snurrer på en karusell i flere etasjer med alle mulig slags pakker og plastbokser. Så bremser a forsiktig ned og plukker mitt glass, fester en lapp på og så må jeg kvittere.

Og jamen forsvinner a igjen. Sammen med en kollega hvisker hun og kikker i noen papirer, og så er det klart for å dra kortet. Med pilleesken skranglende i en liten plastpose rusler jeg ut og håper det som er inni hjelper.

For barn…og voksne

girl-516936_640

Før trodde jeg at de vokste på trær,
for titta du opp blant spurver og stær,
så satt det en unge i hvert et tre.
Fra øverst i toppen titta de ned.

De klatra fra rota til den øverste topp.
De fant lite spenning blant skogmus og sopp,
men kom de først opp mot himmelens tak,
var triumfen komplett, og mors stemme svak.

Der ute i skogen var en verden i
eventyr, spenning og fri fantasi.
Vinter med snø, en sildrende vår,
falle og slå seg, blåmerker, – sår.

De tålte så mye der ute i det fri,
og når de gråt var det fordi
en mor eller far ropte høyt at,
nå må du komme, nå er det natt

Moderne mødre vil ha det slik at
barnet skal lyde: Sitt hvor du satt!
Det skal ikke ut og opp i no` tre,
for gjør det det, mor sager det ned.

Når voksne til himmelen leter sin vei,
jobber og sliter og er så lei
alt maset om renter, penger, gjeld,
det var kanskje bedre å tenke en kveld,

at kanskje skal du finne et passelig tre,
der kan du sitte og titte ned,
på verden som snurrer og går uten deg,
For der sammen med fuglen er du bare – deg

Gammal mænns blues

Bildet er lånt fra http://www.greatamericanthings.net/
Bildet er lånt fra http://www.greatamericanthings.net/

Politikere vil ha folk til å stå lenge i jobb. I festtaler er gamlinga en ressurs. Som relativt fersk gamling må jeg si at det ikke føles sånn. Skulle vi ønske å skifte yrke for eksempel, eller forsøke å få ny jobb etter å ha mista, er det så godt som umulig ser det ut til.
Nå jobber jeg i en bransje der vi blir sett påsom utgått på dato, siden den visdom eldre sitter med ikke blir sett på som en ressurs, men som gammaldags, reaksjonær og unyttig ræl, særlig nå i ei tid da jordisk gods utgjør de nye gudebildene.
Dette fikk meg til å se på min begynnende alderdom med sjølironisk blikk, på totning:

Skjegget gråne og je fækk rynke på rynke
Påsar under aua og mye som vil synke
Arma er vonde når je løfter dom
Og under dom lufter det tiddelibom.

Når kaffen skar ut skjer dæ mæ et plask.
Prostata’n slapp, blæra er dvask
Men sjøl om begge er litt daffe,
når je pisser lufter det kaffe.

Når je sitt på dass og skar gjøra mitt
je sitt og je sitt og je sitt og je sitt
alder’n har en rar konsekvens,
plutselig lurer je på konsistens.

Rundt livet mitt ligg ei pølse ta fett
Den er vældig dyr, den er itte lett
Viktig at a itte er så slapp
at a lagar tsunami når je flyg ner ei trapp

Når je bøyer knea, kjæm det et smell.
Menisken røtin, kneskåla skrell.
Men sjøl om ælt itte er som det skar,
kjæm je nå rundt mæ de beina je har.

Huggu mitt sitt nå omtrent der det skar.
Men inni det er je omtrent som’n far.
Tenkjer sakte som en utkjasa sau,
N’far tenkjer itte for hæn er helt dau.

Livet er som en firehundrerunde
Før fysste svingen var je regna som kunde
På vækslingsida skjønte je itte bæret
og i siste svingen heiv je ætter været.

Oppløpssida mi har kømmi tæl syne
Sykler mot målet mæ sola i trynet
Nå er je på oppløpet mæ mange planer
som å kvile i fryd under vakre tulipaner.

Matematikkmas

Som språklærer føler jeg meg diskriminert. Våre politikere er opphengt i matte. Det er ikke jeg. I sin tid dalte interessen da jeg på realskolen ble presentert for algebra. Fikk det ikke til.
Alle er ikke interessert, alle har ikke talentet. Dessuten, er du ikke god i språk kan det bli vanskelig å forstå hva det blir spurt etter i mattestykkene.
Mitt forhold til matte beskrev jeg for mange år sida i en tekst som ble til da jeg satt tentamensvakt.

Bildet har jeg lånt herfra, det er fra en videoleksjon. http://udl.no/matematikk/algebra/rasjonale-uttrykk-forenkling-2-112
Bildet har jeg lånt herfra (håper det går greit), det er fra en videoleksjon.
http://udl.no/matematikk/algebra/rasjonale-uttrykk-forenkling-2-112

Jeg sitter her ved pulten min og strever med en parantes.
Lærer`n stirrer strengt på mitt røde fjes.
Inni parantesen er a og b og pluss,
inne i mitt hode er det bare kluss.
Jeg sitter her ved pulten min og strever med en parantes.

Hva gjør no`n få bokstaver og ikke noe mer?
I en parantes , hvorfor er de ikke fler?
Slik at de kan danne setninger og ord,
som jeg kan si og synge og glede venn og bror.
Jeg sitter her ved pulten min og strever med en parantes.

Jeg kan bryte parantesen og slippe ut en b.
Da følger sikkert a-en, og x og y blir med.
De flykter fra sitt fengsel fordi de alle vet,
at om de leter lenge vil de finne et alfabet.
Jeg sitter her ved pulten min og strever med en parantes.

Og i alfabetet er a og b i tet.
Der finner de sin plass, og en ting alle vet,
er at de hører hjemme i det vakre rollespill
som heter språk og tale, og noen steder til.
Jeg sitter her ved pulten min og strever med en parantes.

Hvorfor kan`ke matematikken holde seg til tall?
Når x-en er i annen blir det bare ball.
Huet mitt får vondt av å holde på med slikt,
jeg vil heller bruke bokstaver til å skrive dikt.
Jeg sitter her ved pulten min og strever med en parantes.
Jeg satt der ved pulten min og strevde med en parantes.

En hyllest til de tapre fugler små de er.

Meisene kommer ut av skyggene til gjøk og sisik, trost og stær nå.
Pinglene forlater åstedet når trærne kler av seg,
kulda setter inn og vedfyringa tar til.
Pyser som til og med har egen sang,

Alle fugler små de er, ikke mye meiser og dompapp eller ender der nei.
Alle fugler hyller sydenflyktingene,
de som krever oppmerksomhet hele sommeren,
og forsvinner når dagene blir korte,
og bærbusker og frukttrær er ferdig plyndra.

Respekt for overvintrende fjørfe.
Respekt for overvintrende fjørfe.

Alle skygger små de er, reiser nå tilbake.
Tilbake sitter meiser og dompap og ender.
De har holdt seg beskjedent i bakgrunnen gjennom hele sommeren,
har sunget og kvekket like muntert.
Sjøl om det er 30 kuldegrader som biter kjakene,
varmer de øra våre, og våre sinn,
med varme triller og munter korsang til trøst i vinterkulda.

Økt oppmerksomhet og respekt for disse trofaste sliterne,
meiser og dompaper og ender,
er det jeg krever.
Disse små, som i håp om en fleskebit eller en neve solsikkefrø,
blir her og støtter oss når kulda setter inn.
Disse luftens baroner som skal pryde våre glansede julekort,
og bringe liv til fuglebrett og nek.

Alle skyggene har reist, eller er i ferd med å dra nå.
Meiser og dompap blir sittende i sine egne i avkledde trær,
med halefjøra vrengt over bakhuet i høstlige vindkuler,
eksponert for oss,
endelig ute av vegetasjonens og trekkfuglenes skygge.
Møt dem med ditt åpne sinns flomlys,
slik at de kan kaste sine egne skygger,
og slipper å kues av andres.
…og du….
husk å avse en meisebolle eller en brødskalk.

Vår’n

Skoa før låge og såla før tynne,
da trur je at det er vår.
Sola som værmer smælter den snøen
som låg uti vægen i går.

I vassdammer digre som fjorder fær bila,
da veit je at det er vår.
Fugler syng vakkert, og lagar tæl unger,
en fire -fæm egg sea i går.

Snø’n som blir røtin og svartere enn sota,
da er je sikker på vår,
Svanen frå ælva svever på himmel’n,
samma tur’n som i går.

Sævjan stig brått i ælle skrotter,
da kæn du kjinne d’er vår.
Ælle blir blide og åpne i blikket,
itte så trist som i går.

Beina blir blaute, klæa for tjukke,
sikkert tegn på en vår.
Men je vil itte klaga, sutre hæll syte,
huss det var vinter’n i går.