Reisa til det underlige landet Ferien

Far min hadde vært til sjøs. Han var full av historier om det. Fortellinger om Suezkanalen, Port Said og dager så varme at de kunne steike egg rett på dekket kunne jeg høre på omatt og omatt. Jeg lurte av og til på hvorfor vi ikke bodde ved kysten med tanke på fars varme følelser for havet.
Nå var vi bofaste på et industristed midt inne bygdenorge, og kunne ikke en gang se Mjøsa.
En dag kom far min med beskjed om at sommerferien skulle tilbringes på Hvaler. En barndomskamerat hadde ordna innkvartering, så nå skulle det i alle fall bli tre uker med salt vann.
Å komme seg dit var litt av en ekspedisjon. Første toget gikk sju. Det gikk til Oslo Østbanestasjon. Deretter ble det noen timer i maurtua, før toget til Fredrikstad gikk langs Østfoldbanen. Så ble det buss, så ble det ferge og så var vi framme, fortalte far.
Dagene før reisa var hektiske. Far min fikk ferie klokka 4 på fredag, og skulle på jobb igjen mandagen tre uker etterpå. Så lenge skulle vi være borte. For en som ikke kunne huske annet enn en tur til Valdres med bilsjuke og mye regn, virka dette eksotisk, men ikke uproblematisk. Være borte så lenge a gitt. Ville vennene klare seg uten meg? Ville jeg bli ensom uten dem? Kom de til å kjenne meg igjen når jeg kom tilbake? Alle ville vel se på meg at jeg hadde vært borte?
Da problemstillingene ble forelagt far min fikk han et rart blikk, rista på huet og sukka oppgitt.
-Tenker for mye du, sa’n.
-Det var rette rumpa som feis, tenkte jeg. Far min var av de som kunne være så bortreist at vi ikke fikk kontakt med’n sjøl om vi skreik og hoppa rundt’n. Var han opptatt av noe, var’n borte.
Mora mi pakka. Flere dager i strekk pakka hu. Jeg holdt meg unna. Søstera mi var lita og masete, mor var irritabel og oppfarende. Dermed blanda ikke jeg meg borti det der.
Da far min kom hjem på fredagen holdt de voksne krigsråd, med innlagte munnhuggerier, og så kom søvnen.
Jeg ble vekka halv seks. Med mer bagasje enn et middels stort sirkus skulle vi gå til stasjonen. Alle måtte bære litt. Koffertene var som om de var fylt med stein, men klagde man var det ingen trøst eller sympati å hente.
Fram kom vi, og på stasjonen, som var betjent i de dager, kjøpte far min alle billettene.
Toget var i rute, og Familieferie a/s tok plass i en kupe, mens bagasjen gikk i den vogna som var avsett til slikt. Unga fikk vindusplassene, og nå var det bare å legge nesa inntil glasset og suge til seg inntrykk fra den store verden.
Små innsjøer, grønne enger med kuer og sauer, jordbærplukkere og nyslått høy flimra forbi i soldis og tidlig morradogg. Sola sto lavt på himmelen så tidlig, og kastet skyggen av toget ut over åker og eng. Den monotone bankinga av hjul som slo over skinneskjøter fikk øynene til å gli igjen. Da toget la Einafjorden bak seg sovna jeg.
Da jeg våkna igjen gratulerte far meg med den første utenlandsturen.
-Velkommen til Hadeland, sa’n, og lo så’n rista. Siden han røyka pipe satt vi i røykekupeen, og pipa skrangla i munnvika på’n. Det hørtes ut som trommesolo når pipa slo mot tenna.
Plutselig ble det natta, og jeg så ingenting. Like brått ble det dag, det tok egentlig bare et åndedrag. En tunnel slo lyset av og på.
Snart trilla vi inn på Oslo Østbanestasjon, og et to timers opphold. Så mye folk hadde jeg aldri sett på en gang før. Aldri hadde jeg sett så mange som gikk så fort. Menn med hatt og frakk i varmen, damer med så høye hæler at det var ei gåte hvordan de klarte å gå så fort, og noen med triste øyne, skjegg og ustø gange som ville ha femti øre til en kaffe. Jeg smøyg meg inntil far, og tok tak i jakkekanten.
Med ferielønna i lommeboka var far min i det spandable hjørnet. Det vanka pølse og brus, og tida fram til Østfoldbanens avgang gikk fort. Det var jo så mange raringer å sjå.
En halv time før avgang var vi på plass, nok en gang med unga ved vinduet. Bortsett fra ferden langs havna med alle de store båtene var turen til Fredrikstad omtrent som ferden fra Toten til by’n. Kuer, kornåkre og flere kuer hadde jeg sett før.
Men, i det vi passerte parkeringsplassen, eller opplagsplassen som far min kalte det, skjedde noe rart. Der lå store skip på rekke og rad. De het noe med «Fern» alle sammen. Da far min oppdaga det spratt han opp og la nesa mot vinduet. Han stirra, og stirra.
-Der! ropte’n.
-Ferncourt! Båten min!
Far min hadde seilt med Fearnly og Eger, og der lå båten fra den gang. For første gang så jeg en far med tårer i øya. Båten forsvant ut av syne, og han datt ned i setet med ei tåre på hvert kinn. Den digre mannen gråt. Han trakk pusten, og svelget. Det var som om han prøvde å svelge minner som trengte på. Men de ville ikke ned, og nå kunne kuer og åkrer være kuer og åkrer. Nå kom historiene fra havet som jeg hadde hørt så mange ganger før som om de var nye.
Far fortalte med ukjent intensitet og glød. Han ble skjelvende i stemma rett som det var, og han måtte svælje rett som det var. Gamle historier fikk nye elementer, og historier som ikke var fortalt før ble lokket fram av synet av skipet.
De hadde gått i trampfart. De seilte over hele verden, og Amazonas var så brei at du ikke så land på noen side når du lå midt utpå. En apekattmaskot som var klin gærn datt ned i et malingspann og hoppa og klatra over hele båten, som var nymalt, da de seilte gjennom den Persiske Gulf.
Kanariøyene var ikke ferieparadis den gangen, men det var ei dansk ei der, noe de ikke visste da de forsøkte å prute på et silketørkle og ikke ble enige. Til slutt hadde far min sagt no’ sånt som:
-Det er ælt for dyrt, fordømmade purka, i trygg visshet om at a ikke skulle forstå.
-Jasså, sier De det, svarte hun på dansk.
Dermed gikk ferden til Fredrikstad uten at noen merka det før det spraka: -Fredrikstad neste! i høytaler’n, og snart sto vi på stasjonen med all bagasjen som atter en gang måtte fraktes. Da kom det en pussig skrue med ei hestekjerre som han dro etter seg. For noen få kroner kunne han trille bagasjen til bussen.
Mora mi virka ikke veldig begeistret. Gubben var pussig, og prata hele tida og fryktelig høyt. Far spurte ikke resten av følget, men avtalte pris og fikk kofferter og vesker opp på den gamle vogna som knaket under vekta.
Det ble et underlig følge. Far min gikk foran og prata med raringen, og mora mi hadde en unge på hver side. Lillesøster holdt hardt i hånda, jeg var for stor til det, syntes jeg sjøl.
Sakte men sikkert lot mor avstanden til kjærra bli større og større for ikke å assosieres med de «raringa» der. Far min blei aleine på en måte. Seinere i livet skulle jeg forstå at dette var det man kaller fordommer.
Jeg var glad jeg slapp å bære, og forholdt meg helt taus.
Etter håndtrykk og overlevering av penger var det ombord i buss. Fredrikstad viste fram Glomma, havet ligger litt lengre ut. Far hadde lovet at jeg skulle få se så mye hav jeg orket.
-Kommer du utafor Thorbjørnskjær går det rett til Danmark, hadde’n sagt. Jeg forsøkt å se det for meg, men sleit der. På Mjøsferga kunne’n sjå land på alle kanter, og Mjøsa var diger.
Bussturen gikk til fergeleiet. Der kunne jeg dra inn eimen av tang og tare og høre måkeskrik. Det hadde jeg hørt om, måkeskrik altså.
Jeg skjønte ikke hva som var så spesielt med måkeskrik. Det var minst like stygt som å høre skjærer og kråker., men far min var nå så umusikalsk at han ikke hørt forskjell på Ja vi elsker, som’n sa, så da var vel måkeskrik vakkert i de øra.
Vel ombord i ferga begynte ferden mellom øyer, holmer og skjær. Mindre båter med og uten seil skar vannflata, suste av gårde i alle retninger, og etterlot seg skummende ploger som døde ut hundre meter bak. Vi skulle til Spjærøy. Ferga gikk inn i et trangt sund.
-Spjærøy babord, Vesterøy styrbord, hoja far min gjennom maskinduren. Og så fikk jeg øye på no’. En diger konstruksjon av jern hang høyt over sundet. Slik ei bru hadde jeg aldri sett. Brua over Skoledammen midt i Raufoss var den største jeg hadde fart over, og nå var jeg på vei under ei bru. Jeg tenkte på Bukkene Bruse, men hørte ingen som trampa.
Så kikka jeg opp. Klarte ikke ta øynene fra dette mesterverk i ingeniørkunst. Rett under brua fikk jeg nakken i en slik vinkel at jeg mista balansen og datt rett bakover. Der sto heldigvis far min og tok i mot. Tankefull gned jeg meg bak i en øm nakke og lurte på dette. Bruer skulle man da over, ikke under.

Et minne: Kunst i Stockholm

Gjennomgangen av gamle bilder fortsetter, og nå fant jeg igjen bildene fra en lanhelgtur vi gjorde til Stockholm i 2005.
På den tida var det en kunstinstallasjon i Strømmen, midt i byen. Den var veldig livaktig, og vi syntes den var morsom. Her en presentasjon med noe tullball attåt.
finger1

finger3

finger5

finger6

tskjorte2

Her har Wasaskeppet rota seg inn i handlinga.
Her har Wasaskeppet rota seg inn i handlinga.

Fra arkivet: Malta for sju år sida

Dette var min første sydentur noensinne. Vi dro til Malta rett etter skoleslutt i juni, og feira bryllupsdag der, blant annet.
Vi ble fasinert av stedet, og reiste tilbake fire ganger til.
Midt på sommeren ble det for varmt for meg, uten at det la noen demper på stemningen, så de andre turene gikk tre i høstferien, og en i påsken. Da var det passe. Disse bildene er tatt i Mdina, en veldig gammel by, på denne datoen i 2008. Det er mye interessant historie på Malta, nemlig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fra arkivet: Nusfjord

Sitter og glor på bilder fra noen år tilbake. I 2012 var vi i et bryllup i Nusfjord i Lofoten, en fantastisk plass. Bildene er derfra og fra turer vi gjorde.
IMG_8526

IMG_8429

IMG_8439

IMG_8464

IMG_8699

IMG_8701

IMG_8316

IMG_8320

IMG_8326

Fra vår Gran Canariatur: Pico de las Nieves

Turen gjennom Mogandalen er fantastisk
Turen gjennom Mogandalen er fantastisk
Turen til Puerto de Aldea gikk gjennom Mogandalen, og i et veiskille tok vi til venstre. Et par dager seinere tok vi til høyre for å kjøre til Pico de las Nieves, Gran Canarias høyste punkt 1949 meter over havet. Det går bilvei helt opp, og vi valgte ikke den enkleste ruta.
Dette skiltet så vi mer enn nok av, og spørsmålet var: Hvor blir veien av?
Dette skiltet så vi mer enn nok av, og spørsmålet var: Hvor blir veien av?

Rett etter veiskillet var det som å kjøre rett i fjellveggen, med den forskjellen at det faktisk gikk en vei oppigjennom der. Jeg har kjørt Trollstigen, jeg har kjørt veien ned til Årdal og veien fra Sauda til Røldal, for eksempel, men de er autostradaer i forhold. Ikke det at dekket var noe å klage på, men det var så svingete og bratt at det nesten ble vanskelig å få en Fiat Panda rundt de skarpeste svingene. Aldri har jeg følt at jeg har stigi rett til værs med bil, nå gjorde jeg det.
Eivor kjørte og jeg holdt pusten og holdt meg fast.
Etter å ha holdt pusten i noen kilometer tok vi en stopp. Landsbyen du ser langt nedi der er Mogan.
Etter å ha holdt pusten i noen kilometer tok vi en stopp. Landsbyen du ser langt nedi der er Mogan.

På den siste biten opp var det masse biler, busser og syklister, og siden vi valgte en annen vei ned, skjønte vi at det var den de brukte for å få busser opp der.
Det var en fantastisk opplevelse. På turen opp kjørte vi gjennom vakre furuskoger, frodige daler og på skumle veier. Det var lite trafikk der vi kjørte, mest syklister som skulle helt opp.
Utsikten fra toppen
Utsikten fra toppen

Turen ned endte ved Maspalomas, og derfra kjørte vi motorveien tilbake til hotellet i Taurito. Turen fra toppen og ned til motorveien gikk gjennom et skiftende landskap. Oppe i høyden var det frodig med furuskog, palmer og annet grønt. Da vi nærma oss motorveien gikk det over til et vegetasjonsløst, ørkenaktig landskap. Alt på en dag.
Noen bilder til:
Frodig og grønt på tur opp
Frodig og grønt på tur opp

Parkeringsplassen på toppen
Parkeringsplassen på toppen
Serveringsteder på mange rare plasser.
Serveringsteder på mange rare plasser.
Her er siste stopp før motorveien. Reine månelandskapet.
Her er siste stopp før motorveien. Reine månelandskapet.Her ser vi mot der vi kom fra.

Fra vår Gran Canariatur: En liten påminnelse.

Vi var fornøyd med bostedet vårt, Cala Blanca i Taurito. Rett over dalen lå et monument over den pågående krisa i Spania og det øvrige Sør-Europa. Noen hadde begynt på nok et anlegg beliggende i fjellsida, men så har penga tydeligvis tatt slutt.

Slike så vi også flere av på Tenerife i 2011. Man sier at ferie skal være å ha fri fra hverdagen, men jeg synes også slike påminnelser er nyttige, og hvor lite vi har å klage på her på berget. Disse får stå som monumenter over kapitalismens feibarlighet. Finnes det virkelig ikke noe alternativ? Er det eneste alternativet vekst, eller finnes det tanker ingen har tenkt enda? Vi får sjå.

Rett over dalen lå denne "skulpturen" og minte oss om at intet tre når rakt til himmels. Gran Canaria 2014
Rett over dalen lå denne «skulpturen» og minte oss om at intet tre når rakt til himmels.
Gran Canaria 2014
Tenerife 2011. Her var det heller ingen aktivitet. Kranene sto og armeringsjernet sprikte.
Tenerife 2011. Her var det heller ingen aktivitet. Kranene sto og armeringsjernet sprikte.

Fra vår Gran Canariatur: Puerto de Aldea

Bilturen fra Taurito til Puerto de la Aldea ble litt av en opplevelse. Med tanke på at vi hadde opplevd kjøreturen fra flyplassen til Taurito som å kjøre gjennom en ørken, ble møtet med dalen oppover mot Mogan en overraskelse, ikke minst frodigheten.

Mogan
Mogan

Like etter at vi hadde kjørt gjennom Mogan, må ikke forveksles med Puerto de Mogan, gikk veien rett til værs. Smalt, krappe svinger og bratt stigningskurve gjorde det litt skummelt for en som er vant til flatbygdene på Toten.

Vi kom fram, det er egentlig ikke så veldig langt, men her var det sjeldent vettugt å kjøre i over 50 i alle fall. Særlig siden undertegnede har passert 60 og sikter mot 70.

Puerto de Aldea er en liten fiskerlandsby, og i september hver år arrangeres Fiesta del Charco i Aldea de San Nicholas. Det samler 20-30000 deltagere, og er visstnok litt av en fest.   Mens vi var der så vi ikke mange turister, og det var greit. Det var stille og avslappa. Her er noen bilder fra turen og fra Puertoen.

Fiskermonument
Fiskermonument

IMG_9829 IMG_9835

Fiesta  del Charco
Et av arrangementene under Fiesta del Charco
Sjekk de vakre bordene og benkene a.
Sjekk de vakre bordene og benkene a.
Skal du male huset er dette et godt tips.
Skal du male huset er dette et godt tips.
Puerto de La Aldea
Puerto de La Aldea
Utsikt mot La Aldea de San Nicolas
Utsikt mot La Aldea de San Nicolas
Inn i Mogan kommune på tilbaketuren
Inn i Mogan kommune på tilbaketuren

 

 

Fra vår Gran Canariatur: Puerto de Mogan

Vi valgte Gran Canaria i år. Der hadde vi aldri vært, og en gang må være den første. Vi valgte et hotell som heter Cala Blanca i Taurito, snaut tre kvarters bilkjøring vest for flyplassen. Et godt valg, skulle det vise seg.
Undertegnede hadde en forutintatt oppfatning av øya, men vi hadde lest oss til at det var mye anna en Playaen der, og med bil skulle vi utforske øya.
Den første turen foretok vi dagen etter ankomst, og den gikk rett over åsen til Puerto de Mogan, en tidligere fiskelandsby som nå lever av turisme, sjøl om det fortsatt finnes en og annen fisker.

Puerto de Mogan fra veien.
Puerto de Mogan fra veien.

Forskjellen fra mange andre steder på øya er at her glimrer de store kolossene av noen bygninger med sitt fravær. Det var en flott plass med ei stor småbåthavn. Der fant vi seilbåter med norske flagg også.
Byen er sjølsagt prega av turisme med sin egen playa med solstoler og parasoller, jallboder som fallbyr all slags skrot og pågående selgere som nesten vil gi bort saker og ting.

Puerto de Mogan er havn i en kommune som heter Mogan, og landsbyen Mogan ligger inn i landet, oppe i en vakker dal som strekker seg fra havna og nesten opp i fjellom.

Den lille Fiaten fungerte flott på de svingete veiene.
Den lille Fiaten fungerte flott på de svingete veiene.
Havna med seilbåter og all slags tilbud om sightseeing.
Havna med seilbåter og all slags tilbud om sightseeing.
Typisk gate
Typisk gate
I havna koste disse fiskene seg med brødsmuler kastet fra brygga
I havna koste disse fiskene seg med brødsmuler kastet fra brygga
Typisk syden?
Typisk syden?
Reint og pent var det
Reint og pent var det
Blomsterprakt
Blomsterprakt

puerto8

Småbåthavna
Småbåthavna