Hjælp!!!

Hjælp, roper jeg. Kan noen hjelpe meg med å finne ut hvor disse bildene er tatt. De dukka opp i et gammelt album etter farfaren min, Fritz Amundsen. Han er dommeren som følger så godt med på det ene bildet.
Som sagt, kan du som leser dette spre det der det er mulig å spre det. Jeg er altså ute etter hvor bildene er tatt.

Hjemmeseier

Så har man vært på kamp igjen. Denne gangen mot Ull/Kisa, et lag som fra før lå bak oss på tabellen, og som etter kampen er enda lengre bak.
Kampen var ikke av de store. Mye rot og tull, mye skrik og lite ull(kisa). Men, og dette er vesentlig, det var en del Ull/Kina og været var godt så lenge sola var framme.
Når kamper er kjedelig sitter jeg alltid å leiter etter poenger, eller noe man kan gjøre et poeng av. For eksempel i fjor var jeg på en kamp som gikk heller dårlig, trur det var mot Moss. Da var det fem spillere med rosa sko. Da fant vi ut at det måtte være skoa. Det blei alt for mange med rosa sko.
I dag var det ingen, men det var mange som ropte «HEI». Særlig gjorde de det til dommeren, og noen gjorde det veldig mange ganger. Noen gjorde det til og med mange ganger etter hverandre. I det hele tatt ropes det mye.
Etter hvert forsto jeg at dette var noe de gjorde når de ville ha noe. Når de ville ha frispark, for eksempel, da ropte de «HEI!!!». Noen ganger falt de og ropte og holdt seg på leggen og sånt. Da så det ut som de hadde det veldig vondt, men når de oppdaget at de hadde fått frispark var det ikke så vondt lenger. Da halta de ikke etterpå en gang.
Og så var det en linjemann der. Han så ikke en offside, og så så han en som vi ikke så. Litt rart med tanke på at dommerne har Synsam som sponsor.
På tribunen ble det brukt trommer og sang og rop. Dette hjalp ikke spillerene vesentlig for de hadde en litt treg dag, og så vant de lell. Det er viktig. Å vinne på en dårlig dag. Vi klappa og vi, med votter. Det vil si det var det andre som gjorde, mine lå igjen i bilen så jeg slo meg på låra.
Raufoss leda 1 – 0 ved pause, etter et fenomenalt fint mål, fint spill altså, men hadde nok ikke brukt pausa veldig lurt for Ull/Kisa utligna nesten med en gang andre omgang hadde begynt.
Rocky scora i første omgang og han scora i andre. Da han scora det andre var det nesten over. Jeg pleier å si at jeg tester hjertet mitt ved å se Raufoss spille forsvar, for i noen kamper gjør de det veldig spennende. Det gjorde de noen ganger i dag og, og da Rocky scora og det var fem minutter begynte testen.
Det gikk bra, og han Rocky er god foran mål og deromkring. Så kunne man gå hjem glad til sinns. Utrulig hva et mål gjør på slutten av en kamp. Da blir det ganske bra lell.

Oppvarming.
Oppvarming.
Her er'n så blid at'n skulle tru han  visste hva som skulle komme.
Her er’n så blid at’n skulle tru han visste hva som skulle komme.
Før kampen
Før kampen
Etter kampen
Etter kampen
Og flaggene vaier for oss
Og flaggene vaier for oss

Da Liverpool var på Raufoss

Er ikke mye sport her. Kun den jeg bedriver sjøl, og det er ikke ofte det blir beskrevet heller, når jeg tenker meg om.

For mer enn 20 år sida, i 1993, gjestet Liverpool Raufoss, og jeg var så heldig å få komme inn i sportshytta etterpå og treffe datidas helter.
Det var en gjeng trivelige karer som villig stilte opp til fotografering. Ikke mye hårgele, tatoveringer og designerklær der i gården.
Jeg tok en del bilder den gangen, og de fant jeg igjen i dag. Det vil si jeg har funnet dem igjen flere ganger.
Her er bildene. De er av ymse kvalitet og scanna, men en og annen Raufossing vil vel kjenne seg igjen på noen av dem, og de gamle heltene kjenner vel mange igjen.
Liverpool1

Liverpool2

Liverpool3

Liverpool4

Liverpool5

Liverpool6

Liverpool7

Liverpool8

Liverpool9

Liverpool10

Endelig utekamp.

Endelig kamp ute igjen. Etter mange år i plast, kunne jeg endelig sette meg ned i godt vær og overvære en Raufosskamp ute igjen.
Sesongen så langt har jo vært upåklagelig, og det hadde jeg håp om skulle fortsette i går. De seinere åra har jo Raufoss kun vært nære, men ikke nådd helt fram.
Sesongen er enda ikke halvspilt, men i år er det lov å være optimist, først og fremst har jeg tenkt, fordi laget har sluppet inn så få mål. Men, så starter kampen med å gi liv til minner fra en svunnen tid.
I alle år etter at jeg gjennomførte en vellykket bypassoperasjon på Feiringklinikken høsten 2009 har jeg sagt at for å teste hjertet framover, skal jeg gå og sjå på Raufoss spille forsvar. Sparer jo et legebesøk på det.

Raufoss og Notodden entrer den flotte, nye stadion.
Raufoss og Notodden entrer den flotte, nye stadion.

I år derimot har det sett veldig trygt ut, helt til i går. I første omgang satte Raufoss de fleste tilstedeværendes hjerter, mitt inkludert, på flere prøver, og havna under med både 0-2 og 2-3, altså 45 minutter med litt glede og mye lidelse. To fine mål var likevel en mager trøst.
Mål nummer to var høydepunktet for meg. I OA nevnes kun pasningen fra Kollshaugen til Lekaj på det målet, men pasningen fra Henningsson, meiner jeg å huske at det var, til Kollshaugen var genial.To servitører på den.
Det var imponerende å sjå hvordan laget tok grep og kom tilbake. Spillerene ofra seg, og sto på til krampa tok dem, imponerende.
I andre omgang var det ingen tvil, sjøl om det ble et par-tre situasjoner da og som fikk et hvert Raufosshjerte, i alle fall mitt, til å hoppe over et par slag. Dermed beholdt Raufoss sin status som det eneste ubeseirede laget i de tre øverste divisjonene.
Rocky Lekaj får sjølsagt mye oppmerksomhet. Noen ganger får jeg inntrykk av at OA helst vil ha ham solgt til Tippeligaen først som sist, for de gnåler på om Tippeligaen og Rocky etter hver kamp. Han er god, veldig god på dette nivået, men ingen spiller er større enn laget, slik jeg ser det. Et godt lag gjør en slik en som han god. Dessuten er han blitt en mye bedre lagspiller i år, synes nå jeg.
I det hele tatt synes jeg moderne fotballjournalistikk er alt for prega av fokus på enkeltindivider. Det er nå en lagsport. Hvor ble det av journalistene som kunne skrive gode kampreferater?
Rett etter at bildet ble tatt havner den ballen du ser her hos Petter Senstad (lengst til høyre). Deretter havna den i mål.
Rett etter at bildet ble tatt havner den ballen du ser her hos Petter Senstad (lengst til høyre med nummer 11). Deretter havna den i mål.