Gjøken, så gæli kan det væra.


Lørdag så jeg en gjøk. Det har jeg ikke gjort før. Det vil si, jeg kan ha sett’n uten å vite det. Jeg har hørt’n, både ute i det fri og i gjøkur.
Jeg svingte inn i oppkjørselen vår. Den er lang, men rett rundt svingen satt den. Jeg stoppa. Det måtte jeg fordi fugger’n rett og slett ikke ville flytte seg, og siden jeg aldri har kamera lenger unna enn en armlengde, fikk jeg tatt bilde av’n gjennom frontruta.
Men, jeg måtte jo hjem, så jeg kjørte på. Da letta’n, fløy 20 meter og landa igjen. Dette gjentok seg to ganger til.
Da begynte jeg å lure på om det var noe gæli med’n, men ved neste sving stakk den og slo seg ned i et kratt hundre meter unna. Den fløy vakkert uten å halte.
På dette tidspunkt visste ikke jeg hva slags fuggel jeg hadde fotografert, men etter å ha lagt bildet ut på nettet fikk jeg svar: Gjøk, ung gjøk.
Etter denne hendelsen har jeg tenkt litt på gjøken. Det må jo være en fuggel med vanskelig oppvekst. Ta den fra lørdag. Mora har altså sniki seg inn i en annen fuggels reir.
Ikke bare det, men en annen art og. Der har a fjerna et egg fra reiret, og sannsynligvis spist det, før hu har dumpa sitt eget. Dermed har da fostermor fått et fremmedelement i ungeflokken, og må ta seg av det enten hu vil eller ei. Snakker om råskinn.
Gjøkegget klekkes litt før de andre eggene i reiret (etter ca. 12 dager), og da skyver gjøkungen ut de andre eggene fra redet like etter at den er klekket.
Da er det ikke rart at gjøken på lørdag ikke visste helt åssen den skulle te seg i forhold til en bil. Det har ikke vært noen der til å fortelle den hvordan den skal være gjøk. Mor og far er borte. Hvordan skal den finne andre gjøker? Hvordan skal den finne veien inn i gjøkur? For alt jeg vet flyr den rundt og ter seg som en løvsanger, og det må jo være slitsomt når man egentlig er trekkfuggel og skal fly rundt og gaule koko.
Tross alt lærer vi at det er mye om å gjøra å væra seg sjøl.

Løpetid……

….er noe tisper har. Vi har hannhund. Han har også løpetid. Det vil si han kjenner lufta, og da blir’n gal. Da skal han ri på alt og alle, meg sjøl inkludert.
Denne adferden er plagsom, særlig når vi går tur. Du kan jo sjøl prøve å gå tur med en kåt hannhund vikla rundt det eine beinet.
Jeg sier tydelig fra til ham, men det er som om han er helt utkobla. Måtte løpetida snart gå over.

Slik ser det ut når tispe med løpetid akkurat har passert.

Han har fortsatt ikke landet. Bildene er tatt 17. mai.

Rådyr i farta

Da Balder og jeg kom hjem fra turen vår i dag sto tre rådyr på jordet og åt. Vinden sto i mot. Dermed tok det litt lengre tid for dyra å oppdage oss. Når de gjorde det satte de fart og forsvant inn i skogen. Siden fotografering med hund i bånd og ei hånd blir litt som å skyte fra hofta sier jeg meg fornøyd med det vi fikk.

Balder trener for det.

Balderspretten er et kjent fenomen for de som kjenner til’n Balder. Den oppdaga jeg tidlig.
Vi hadde såvidt fått’n i hus, 10 uker gammal. Jeg hadde kjøpt noen kjekke elementer som kunne settes sammen til en binge. Egentlig ble de brukt til kompost, men de egnet seg vel til å holde en liten valp på plass.
Jeg monterte, henta bikkja og satte’n inn i innhegninga og gikk opp på terrassen. Ikke før var jeg oppe, så hørte jeg det tassa bak meg. Joda, der var’n. Det jeg trodde var høyt nok, var ikke det. Han spratt over.
Seinere fikk jeg jo sjå det med egne øyer. Dette kommer ikke av seg sjøl. Det krever masse trening å bli så spenstig.

Styrketrening er viktig.

Å konkurrere mot de beste på trening er også viktig.

Og resultatet av slitet kan bli slik.

Ender i flukt

Nå på våren er sjekkinga i full gang i andemiljøet. Her er fire karer i race om den samme dama.

I Skoledammen på Raufoss

Skoledammen midt i Raufoss huser mye fuggel. I dag var den dekket av issørpe, men ikke tykkere enn at fuglene klarte å svømme rundt. Her noen bilder:

Måker er det rikelig med på våre kanter, og det er fint.
Da slipper vi å reise til kysten for å høre måkeskrik.

Kvinandpar. Det er flere av dem både i Skoledammen og langs Hunnselva.
Stokkand, den mest tallrike.
To stokkender, hanner.
De to samme, men litt nærmere.
Kvinand, hann.

Ei påskenøtt.

Balder er som andre ungdommer, han søker stadig nye måter å få oppmerksomhet på. En lite kjent side av ham er hans omgang med kjendiser. Derfor, på sjølveste påskemorgendagen, byr vi på hittil ukjent fotomateriale fra ei tid tilbake, og ikke minst fra Roma.

Påskenøtta er å identifisere den andre fyren.

Med nøtter på fuglebrettet……

…tiltrekker du deg både nøtteskrike og nøttekråke. Her er sistnevnte i gang med godteposene.

Beste Baldersprettbilde

Som de fleste som kjenner meg vet går jeg ikke mange steder uten kamera. Et av yndlingsobjektene er jo vår vakre hund, Balder. Han har som dere også vet en artig adferd med at han spretter i været når gleden og/eller iveren tar overhånd.
Å fotografere denne adferden er ikke enkelt, men jeg har da fått en del blinkskudd. Det første jeg tok endte som kjent med DAB-radio i premie fra NRK-sporten.
Men det spørs om ikke dette er det beste, i alle fall kårer jeg det til det. Denne gangen var det et par kalver i en innhegning i nabolaget her som fikk ham til å sprette.

Gulspurven

Etter at nekene kom på plass, dukka også gulspurven opp. Her fotografert gjennom stuevinduet.

Gulspurv

Noen fuglebilder

Fuglebrettet trekker til seg både store og små. her ved tre av dem.

Blåmeis
Blåmeis
Spettmeis
Spettmeis