Helse i hvert fraspark

Med dårlige knær må’n finne på aktiviteter som ikke belaster. Mitt siste påfunn er rulleski, og det funker. Jeg blir anpusten og jeg svetter. Knea forholder seg stille. Med det mener jeg at det ikke gjør vondt. Det eneste jeg ikke liker med det er utoverkjøring. Det tar på nervene.
I dag gikk jeg en tur som begynner med oppoverbakker. Oppoverbakker må man ha om det skal bli noen effekt. De som er kjent her vet hvor Smågardsvegen går fra Kolbu.
Personlig synes jeg det går fint med rulleski, men jeg merker at man må sette stavene hardt nedi for å få tak. Det skaper lyd, og i det jeg gikk forbi ei grasgrønn eng skremte jeg opp en flokk sau, eller det var det jeg trodde.
De ble nemlig ikke skremt. De hadde skjønt at her skjedde det noe spesielt, og styrtet bort til gjerdet. Der sto de og stirra beundrende på meg.

Fansen kom styrtende til.

Siden jeg ikke hadde tid til å stå der, jeg hadde jo en puls å passe, ble det med et bilde. Autografer får vi ta når sesongen er over og siste sau er klippet.

Hva sa legen?

20160415145129
Til kontroll. To dager etter hverandre har jeg møtt på Riksen. Jeg er blitt avfotografert innvendig. Lunger, hjerte og hovedpulsåre. Røntgen, CT og ultralyd. Jeg er blitt blodprøvet og blodtrykket.
Til slutt fikk jeg møte en av de som opererte meg. Han sa kort og godt at jeg hadde hatt flaks, jeg kunne ha dødd, og at fysisk sett er det «itt’no gæli mæ mei». Han sa det på sin dialekt, og så har jeg oversatt til min. Han er vestlending, fra nord for Sognefjorden vil jeg tro.
Jeg ble veldig glad så klart. Nå må jeg bare ta det innover meg. Jeg har hatt flaks. Jeg som har røyka så mye har en flott hjertemuskel og reine lunger. Begynner ikke på igjen for det altså. Det at jeg ikke har skader på disse organer etter så mange røyk viser at all morosjonen jeg har gjort har vært til nytte.
Sliter med å gå ned i vekt, men i stedet for å slite med det har jeg bestemt meg for å leve et liv som veltrent, lykkelig og fornøyd tjukkas.

Første sykkeltur, hjertetest

Da fikk denne sin første tur for året. Test av både mann og maskin. Mannens maskin har vært under press, men det virker …

Posted by Tor Amundsen on 10. april 2016

Åssen det går med hjertepasienten?

Joa. Det går bra nå. Etter å ha blitt kvitt alle småplagene som forsinka rehaben må jeg si det går framover. Jeg har tatt ansvar for den sjøl, jeg mener å vite hva som skal til.
Jeg har lagt det opp slik: To til tre ganger i uka går jeg hos en fysioterapeut og trener. Jeg begynte der dagen før jeg ble sjuk på grunn av noe annet. Jeg hadde vært til utredning hos ortoped på grunn av slitasje i knær og hofter, og skulle begynne å trene med tanke på det.
Nå ble det avbrutt før det hadde begynt, og dermed satt jeg der med en henvisning som jeg nå kan bruke til å slå to fluer i et smekk, kondistrening på sykkel og styrketrening for både hjerte og knær. Nå har jeg gått ned ti kilo i forhold til det jeg veide da jeg ble operert, og dermed har jeg ikke så vondt i knærne lenger heller. Men, de er slitte, og trenger pleie. Derfor styrker vi nå muskulaturen rundt leddene.
Nå må det sies at både jeg sjøl og andre er forundret over den fysiske kapasiteten jeg har etter et slikt sjau, men sånn er jeg nå bare.
I tillegg forsøker jeg å få meg en daglig skitur, og det har jo vært en fornøyelse den siste uka, særlig etter at jeg fikk meg smørefrie ski og slipper å mase med bakglatt og den slags. Glien er overraskende god. Går fort nok for meg. Skiturene går i følge med min gode firbeinte venn, Balder. Han drar meg også ut på en halvtimes tur på morran, og skulle vi gå glipp av skituren tar vi en tur på beina.
De som ser meg tenker sikkert at jeg kunne ha kommet meg i arbeid igjen, men det er mere med dette enn det du ser, så når jeg nå skal til kontrollsamtale på sykehuset på Gjøvik om ei drøy uke, skal jeg ta opp den mentale biten og.
Jeg er 62 år nå, jeg har vært delt i to og operert to ganger og må innrømme at jeg kjenner på at jeg fikk døden nærmere nå, og at det er noe jeg tenker på.
Midt i april blir det grundige undersøkelser over to dager i Oslo, og etter det kan det hende jeg begynner å jobbe litt delvis fram mot ferien, for så å trø til for fullt igjen til høsten.
Jeg stikker innom jobben på vei til Paulsrud (dere som er lokalkjent vet hva som er der nå) en gang i uka for å trene på å være til stede der det er mye folk og den støyen det medfører, for eksempel å være på lærerværelset i et friminutt eller to. Jeg blir nemlig veldig fort sliten av mye støy for tida, sjøl om det også har kommet seg i det siste.
Faktisk kunne jeg ha pensjonert meg, men jeg føler jeg har mere å gi, så jeg har lyst til å holde på ei stund til, og optimismen skal ingen få ta fra meg.

Panoramafilm og skitur

Nok en vakker dag, og nok en gang gikk vi fra Bureisningsvegen, over jordene og til Aaskirka. Ikke bare gikk vi dit, vi gikk forbi og oppover et bratt og seigt jorde til vi kom inn på lysløypa mellom Reinsvoll og Sillongen ved Prestgard’n. Der tok jeg denne 360 gradersfilmen på 37 sekunder. Der filmen starter kom vi opp.

Husk at piruetten er utført med ski på beina.


Selvsagt var min trofaste følgesvenn, Balder med. Han koser seg i og med at det hele tida er dyrespor å sette nesa i. Det gjør skigåinga litt ugrei for meg, men hvem bryr seg om det når det er så fine forhold som nå. Her ser du’n før dyrespora begynte.

Etter pause ved Prestgard’n satte vi kursen mot Reinsvoll. Det var så fint føre og vær at vi egentlig kunne tenkt oss å være ute resten av dagen, men kroppen ga beskjed om at det beste var å loffe pent hjem.
Ikke bare hvite vidder.
Ikke bare hvite vidder.

Vi tok av ved Gjestrum, passerte Bøverbru og gikk over jordene ned i Bureisningsvegen.

Tilbake til start.
Tilbake til start.

Nok et lite steg mot rehab var tatt.

Opptrening i gang.

Så er jeg i gang. Med en rekvisisjon fra før jeg fikk hjertegreiene har jeg satt i gang styrketrening hos en fysioterapeut. Der har vi gått forsiktig ut, og holder oss til en liten tur på trimsykkel og et par øvelser i styrkeapparater. Han nekter meg å ta i for mye, og det får jeg være glad for.

Her er utsikten jeg hadde i dag mens jeg tråkket på og ikke kom noe sted.
Her er utsikten jeg hadde i dag mens jeg tråkket på og ikke kom noe sted.

Dette skal jeg gjøre tre ganger i uka. Det jeg får i tillegg er turene med’n Balder. De går enten på beina, eller på ski. Vi er ikke avhengige av oppkjørte løyper her. Det er fem cm nysnø oppå beinhard skare så vi kan gå dit og der vi vil, og det gjør vi. Går på smørefrie ski, og det er en fornøyelse.

I dag ble fristelsen så stor at vi gikk ut i finværet. Se på bildene så skjønner du hvorfor. Jeg tar det rolig, men går såpass at jeg blir svett og får dogg på brilleglassa, og i det været som var i dag var vi ute lenge. Nå gjelder bare å ikke bli for ivrig. Har tross alt vært gjennom ei tøff reise.

Verdifull turkamerat. han koser seg med alle slags mulige dyrespor.
Verdifull turkamerat. han koser seg med alle slags mulige dyrespor.
Aas kirke i det fjerne.
Aas kirke i det fjerne.

Engler finnes.

ping
I alle fall finnes det engler i min verden. Ikke sånne små, lubne med stusselig vingespenn som hviler på en sky eller engler som daler ned i skjulet, men snille mennesker som vil en vel, de er engler. Sjølsagt en talamåte, og et uttrykk lånt fra Bibelen, men sånn er det bare.
To ganger har jeg våkna etter hjertekirurgi, og jeg husker første gangen. Jeg myste mot lyset og så uklare figurer som skyndte seg fram og tilbake, og tenkte lettet: De har ikke vinger.
Nå er ikke jeg spesiellt religiøs av meg, men man har nå vokst opp med detta med himmeriket, helvete og engler. Dermed er man moden for et uttall metaforer.
Så til saken. Mine engler går i hvitt, de er kledd i grønt og rødt og blått. Noen av dem må nøye seg med å bruke termometer, noen får lov å stikke deg i armen, andre får kjøre bil med blålys og atter andre er satt opp med kniver, sager og det som verre er. Noen får til og med lov å sy.
Alle disse har jeg møtt på sykehus. Til og med hjemme har jeg møtt dem. De kom for å stelle såret jeg har i baken. I det hele tatt, så mange som ville meg vel. Men jeg har jo noen spesielle engler og da, kona og bikkja. Uten dem hadde det blitt stusselig etterpå.
Den siste hjertereisa var smått absurd til tider. Under angiografien på Ullevål følte jeg meg som deltager i en Dr. Houseepisode. Jeg var sikkert dyktig dopa, men det var akkurat som om det var noe så innmari mye folk der, og de styra på og prata og sleit med å finne ut, virka det som. Det var maskiner som blinka og peip, og dermed kom Monty Python – assosiasjonene. Det hjalp på humøret.

Kirurgene, er ikke helt sikker på hvem de var, men de var som regel kledd i grønt, gikk i korterma eller frakk og ble enige om å ta meg dagen etter. En av dem er fra Kolbu forøvrig, han vet jeg hvem er. Er visst grådig flink. Jeg ble i alle fall reparert. Noe av hovedpulsåra mi er visst av Gore-Texmateriale nå. Vind og vanntett innapå.
Tida etter operasjonen, både på Riksen og Gjøvik var reine fryden. De veit ikke å godt de skal gjøre for en. På intensiven stikker det jo slanger og ledninger ut av en fra alle kroppens kriker og kroker, men personalets vesen og opptreden gjorde at jeg aldri var urolig.
Slik var det da jeg måtte inn på Gjøvik i ei uke med forhøya Crp og. Bare blide engler som passa på at jeg holdt meg der jeg skulle være, at jeg tok kjemikaliene mine og målte alt som måles kan i et kjør. Her var man grundig, gett.
Til slutt: Tusen takk alle sammen, ambulansesjåfører, portører, sykepleiere, hjemmesykepleien, leger med og uten kniv og sag, og har jeg glemt noen så takk til dere og.

Under her er linker til de øvrige skrivelsene mine om mitt møte med egen helse og helsevesenet.
http://www.toramundsen.no/2016/02/04/slik-slutta-jeg-a-royke/

Hjertemedisinen min.

Å vente det er å elske…..å vente.


http://www.toramundsen.no/2016/02/17/ingen-kan-ro-uten-arer/
http://www.toramundsen.no/2016/02/18/tida-etter-operasjonen/

Å få tida til å gå etter operasjonen

Å få tida til å gå etter operasjonen

Åstedet.
Åstedet.

Man er jo noe redusert etter å ha vært delt i to. Derfor er det viktig å kunne fylle tida med noe som ikke er alt for anstrengende, så da jeg kom hjem ble det TV. Og ettersom jeg var delvis bevegelseshemma ble det mye sofa eller godstol.
Kona jobber og var borte de fleste dagene i uka, så det ble Balder og jeg. Han slappa av som han pleier, og jeg gikk amok med fjernkontrollen. Jeg har jo så mange kanaler.
Til å begynne med var det litt gøy, men det tok ikke mange timene den første dagen før irritasjonen tok meg. På de fleste kanaler, og det viste seg at det ikke var mange som hadde noe å by på, ble programmet avbrutt hvert kvarter av at John Arne Riise og Tone Damlie Åberget enten sang eller spiste popcorn mens de reklamerte for et utenlandsk spillselskap, og var det ikke det spillselskapet, var det et annet. Hvor mange er det a? Dersom alle disse har et marked i Norge er jeg redd det sitter mange i spillegalskapsklisteret rundt omkring.
Da TV-Norge åpna var et av argumentene mangfold i eteren. Jaggu sa jeg mangfold. Ørtogærti kanaler som for en stor del sender de samme programmene, eller like programmer, stort sett fra junaiten.
Enten er de befolket med kunstig sammensatte kvinnfolk med høyt stemmeleie, eller så er det no’ mat, eller så er det med halvgamle, grinete gubber som enten fisker, graver etter gull, kjøper lagerrom, konkurrerer om frakt, kjører over islagte veger der isen knaker, og lastebilene stadig stopper av en eller annen grunn eller så slåss de med ville dyr.
Stikker huet i kjeften på en alligator eller kaster seg fulle av begeistring etter den mest giftige slangen på jorda eller fisker og kaster fisken uti igjen etter å ha sagt «Oh, what a beautiful fish».
Da begynner det å pipe, for banning er ikke lov på amerikansk TV må vite. Og i en verden der vi bekjemper mobbing, tror vi, pøser vi altså på med programmer der halvgamle, grinete gubber er ekle mot hverandre, og så er det et eller annet som går i stykker hele tida, og da er de halvgamle, grinete gubbene bekymra for familien og «I have bills and mortgages to pay».
De fleste av disse programmene «krydres» med ei pen ung jente som skal klare seg «in a man’s world». Stereotyping. Etter ei stund piper når de snakker og.
Så gamle er de. Fyller ikke skjermen en gang.
Så gamle er de. Fyller ikke skjermen en gang.

Det kan ikke være vanskelig å sette opp en TV-kanal, fylle den med amerikanske serier med (r) bak og gamblingreklame i pausa. De fyller ikke hele skjermen en gang, så gamle er de.
Lyspunktene fant jeg i BBC-kanalene jeg har, NRK, sjølsagt og SVT. Siden jeg ikke er spesiellt interessert i film eller serier har jeg ikke brukt Netflixen min noe særlig.
For meg er dette med mangfold i eteren oppskrytt, og dermed blir ikke TV’en slått på noe særlig på dagtid lenger. Jeg vil lære noe av å se på TV, og da er det ikke mye å velge mellom. Kort sagt, jeg betaler min lisens med glede.
Dermed måtte jeg finne på noe annet, og lettelsen var stor da fysikken ble såpass at jeg kunne gå en tur til med Balder om dagen. Vi har til og med kommet oss ut på ski. Kan ligge på sofaen og bare tenke, og ikke minst, høre på musikk.
Skulle ha lest mer, men sliter litt med langvarig konsentrasjon. Håper det kommer seg nå. Kunne ha tatt fram gitaren. Ikke det jeg er best til, men uten andre til stede blir det jo ganske kult. Hadde det vært andre til stede hadde jeg nok fort vært aleine.
Men, nå har det i alle fall skjedd noe gledelig, i alle fall for meg. Jeg har begynt å skrive igjen, og jeg har tatt mot til meg og legger det ut her. Det skal ikke fylle en dag, men nå er jeg såpass reint fysisk at jeg kan gå på ski, trene oppe på Paulsrud eller ta meg en tur til Raufoss og besøke barn og barnebarn eller drikke kaffe på senteret.
Jobbing blir det ikke på ei stund. Rent mentalt er jeg fortsatt ikke veldig utholdende. Blir fort sliten når det er mye folk og mye støy. Men, det går vel over det og. Nå er jeg fornøyd med at jeg har fått brukt «grumpy old man»-evnene mine. Jeg var like irritert på TV-programmene på diverse kanaler som de halvgamle, grinete gubbene var på hverandre og alt som går i stykker.

Tida etter operasjonen.

Jeg ble sjuk fredag den 27. november, tilbrakte et døgn på Gjøvik, ble sendt til Ullevål og Riksen på lørdag og ble operert på søndag, forøvrig med en kolbuing på laget.
Ikke på noe tidspunkt var jeg urolig, alle som tok hånd om meg var profesjonelle og beroligende. Dessuten ble jeg vel også proppa med beroligende og smertestillende slik at det gikk greit.
Her er det de gjorde med meg (sitat fra epikrisen): Operert på vital indikasjon med reseksjon av aorta ascendens, innsying av suprakoronart rørgraft (Gelwave 28mm) og reimplantasjon av 2 vengraft.
Det vil si, delt i to, inngrep i lysken og arr etter at de tok årer til to reparasjoner fra forrige bypass i høyre legg. Dermed har jeg arr på begge, 2009 årgangen på venstre og 2015 på høyre. Det ga fem arr til sammen denne gangen, om man tar med de som er etter røra som stakk inn i bukhulen.
Oppholdet på Riksen varte i tre dager, og så var det ambulansetransport til Gjøvik. Da var jeg allerede på beina og kunne rusle rundt i korridorene. Var sliten, og fikk enerom og det var onsdag, tre dager etter operasjonen.
På fredag bar det hjem utstyrt med de medisinene jeg hadde fra før, og betablokkere. Inne i slike medisinpakker er det et pakningsvedlegg som beskriver mulige bivirkninger. Det leser jeg aldri for da får jeg i alle fall halvparten. Jeg har aldri hatt noen bivirkninger.
Formen var, alle sår og inngrep tatt i betraktning god, og det tok ikke lang tid før Balder og jeg var ute på tur igjen.
Men, det var et men. Allerede på Riksen var den eneste smerten jeg hadde i låret. Under operasjonen tok de seg inn gjennom lysken, og hva de har rota med før de fant fram til hjertet vet ikke jeg, men vondt var det. Dette ble verre og verre etter jeg kom hjem, og ingen kunne forstå noe.
Ikke for å skryte, men jeg er ikke noe pyse når det gjelder smerter, men dette er noe av det verste jeg har opplevd. Det var helt smertefritt når jeg satt eller lå stille, men å gå og å stå, feks. i kø på butikken var så fælt at jeg nesten skreik. Turer med Balder var ikke til noen glede, men jeg gjennomførte morraturen, mens Eivor måtte ta øvrig aktivitet.
Da kom samboer’n til Stian, Mari, på noe. Bestefaren hennes hadde opplevd noe lignende, og han hadde brukt sånn apparat som Drillo reklamerer for. Der er det med fire pader som gir strømstøt, og mora mi har slik apparat.
Det ble innhentet, padene satt på, tre ganger 15 minutter, tre påfølgende dager, og nå har jeg vært smertefri i seks uker. Siden apoteket på Lena solgte et slik apparat til halv pris rett etter jul, så kjøpte vi et.
Smertene i låret forsvant på en lørdag eller søndag, tidlig i januar. På den tida gikk jeg og skifta på og rensa noen av sårene mine hos fastlegen på mandag. Natt til mandag den 4. januar svetta jeg ut fire t-skjorter, men følte meg i grei form når jeg hadde fått dusja og spist frokost.
Jeg dro til fastlegen, og han stakk innom mens en sjukepleier stelte sårene mine. Jeg fortalte om natta mi, og da beordra han blodprøve med en gang. Den viste Crp på 239, den skal visst helst ikke over 8, og dermed ble det antibiotikakur som ikke hjalp, og uka etter det ned på sykehuset. Eivor var med, så hun kjørte.
Da vi kom dit var jeg forberedt på å delta i VM i venting, men der tok jeg feil. Det bar rett inn, lagt til sengs, kobla opp med hjerteovervåkning og det eine med det andre. Det var blodprøver og det var blodtrykkmålinger i et kjør. Hjerteovervåkningsapparatet var trådløst, og beskjeden var at jeg ikke skulle gå i kiosken eller ta heisen noen steder. Da ville de miste kontakten med meg, og alarmen ville gå. Lydig som jeg er holdt jeg meg der jeg fikk beskjed.
Det ble tatt CT og bildene ble sendt til Riksen der leger tok dem med på møter og fastslo at det var et hematom, en blodansamling. Konklusjonen var at det ikke var farlig, men at jeg måtte regne med forhøyet Crp i noen uker. Etter intensiv og intravenøs behandling med antibiotika på sykehuset og tabletter ved hjemkomst, viste siste målin en Crp på 9. Det var sist mandag.
Selvsagt førte denne forhøyede Crp’en til nedsatt almenntilstand, og orken var så som så. Jeg ble bare irritert fordi jeg ikke kom i gang med opptreninga. Jeg gikk morraturen med Balder, men det var stort sett det jeg orka. Det som irriterte mest var at dette med hjerte hadde gått så fint, men så skulle det balle på seg med tull. Hadde det enda vært noe farlig, noe dramatisk som kunne avstedkommet sympati og omsorg fra fjern og nær, men nei da. Bare tull, og mer skulle det bli.
For, da Crp’en hadde begynt å synke kraftig begynte jeg å kjenne på noe i baken, der sola sjelden skinner. Det ligna på noe jeg hadde kjent på før.
Fistel heter det. Det er en infeksjon som setter seg i vevet rundt endetarmen, og jeg hadde hatt det tre ganger før. Har man fått det kommer det ofte igjen, og første gangen ble det så alvorlig at jeg kunne ha dødd om jeg ikke hadde blitt operert, det var i ferd med å utvikle seg til blodforgiftning.
Nå kjente jeg på det igjen, det begynte på fredag, men siden jeg skulle til blodprøvekontroll på mandag, drøyde jeg med det til da.
Jeg nevnte det atter for fastlegen, han ringte sykehuset og med min fistelhistorie bar det rett ned.Det bar rett ned på sykehuset, det bar rett inn og ikke lenge etter jeg kom lå jeg der som en fødende med epiduralbedøvelse og en iherdig arbeidende lege der nede. Hun tok utfordringa på strak tarm.
Nå er såret så godt som grodd. Jeg har vært på ski, jeg har vært hos Kai’s fysioterapi og trent, jeg skal til kontroll på Gjøvik i mars og til CT-kontroll på Riksen i april. Når jeg skal begynne å jobbe igjen er ikke klart, det er mye som skal ordnes, ikke bare fysisk, men ikke minst mentalt.

Å vente det er å elske…..å vente.

Siden jeg ble sjuk har jeg venta mye. Den dagen jeg ble sjuk behøvde jeg ikke vente lenge, ikke i Oslo heller. Man gikk løs på meg kjapt og greit og ordna opp, men etterpå. Hos legen, eller på legevakta. Jeg tror man blir verdensmester i venting av å være sjuk. Da kan man i alle fall konkurrere i noe.
Å vente er gøy. For eksempel på venterom. Venterommet hos legen er et sted for refleksjon. Tannlegens er et for å grue seg. Der går tida fryktelig sakte, i alle fall etter at man har kommet i stolen. Da er det bare borret som går fort.
Da er det no’ annet å vente hos legen. Særlig litt utpå dagen, er man førstemann har man jo sjansen til å sørge for at mange andre må vente seinere på dagen.
For eksempel, først kommer jeg. Jeg setter meg ned med Aftenposten. Så kommer det flere. Den ene etter den andre detter inn og skal vente sammen med meg. Det er mye artigere å vente i flokk. Da føler man en sosial tilhørighet sjøl om ingen sier noe. Men kroppspråk og blikk hører med, og dermed er samtalen i gang.
Noen sitter urolig. De er sikkert allergiske uten å vite det og klør som fy. Nå venter de på svar. Andre hoster for å gi til kjenne at man er da ikke her for moro skyld. Dermed hoster en til, for min forkjølelse er like gjenstridig som din. Ei sky av infisert hosteregn styrer ut i rommet, og alle holder pusten til det har lagt seg. Man vil da ikke risikere å bli sjuk mens man venter.
Noen ganger skal jeg til eksamen i blodprøve og er ikke sjuk, tror jeg, sjøl om prøva kan vise noe annet. Det tenker jeg ikke på da for jeg er bare sulten fordi prøva fordrer faste. Sensuren faller ei uke etterpå. Da må man komme seg til venterommet igjen for å vente på dommen.

Når man kommer ut av legekontoret, lykkelig gående mot apoteket med nyervervet resept i hånda kommer neste venting. Den er som den første. Man er diskret ventende. Men man må ha kølapp. Så sitter man på rekke og rad som på legekontoret, og gjør diverse markeringer for å vise at «detta er alvor».

Så kommer nummeret på kølappen opp, og man skrider diskret fram til disken og en ventende farmasøyt. Diskret, slik at de andre som er tilstede ikke skal vite hva man tar, betrakter farmasøyten resepten, nikker og går. Hu blir borte, lenge. Nesten som om de diskuterer om det virkelig er sånn at «han der» kan gå på det der.

Men hu kommer tilbake, og i mens har køa vokst. Hu snurrer på en karusell i flere etasjer med alle mulig slags pakker og plastbokser. Så bremser a forsiktig ned og plukker mitt glass, fester en lapp på og så må jeg kvittere.

Og jamen forsvinner a igjen. Sammen med en kollega hvisker hun og kikker i noen papirer, og så er det klart for å dra kortet. Med pilleesken skranglende i en liten plastpose rusler jeg ut og håper det som er inni hjelper.

Slik slutta jeg å røyke.

Siste fredag i november 2015. Hele morraritualet var gjort, kaffe, dusj, frokost, det eneste som sto igjen var en kjapp røyk ute på terassen før avreise til jobb.

Vel ute setter jeg sigaretten inn mellom leppene, fyrer opp og drar ned. Det er plutselig som fire ørner setter klørne i brøstet mitt. Ikke det at jeg vet nøyeaktig åssen det er, her er det jo ikke ørn en gang, men så vondt var det, minst.

Jeg heiv etter pusten og vakla inn. Satte meg ned for å vente på at det skulle gå over, men klarte ikke sitte stille. Dessuten gikk det ikke over, så til slutt måtte jeg vekke kona for å få henne til å ringe legevakta. Det gjorde hun, og ambulansen kom med en gang når hun fikk fortalt hva som foregikk.

Illustrasjonsbilde
Illustrasjonsbilde

Inn i huset kom vennligheten selv i form av ambulansepersonell som visste, og sikkert vet, hva de holdt på med. Kobla meg til det eine og det andre, blant annet på håndbaken slik at flytende substanser kunne tilføres kjapt og effektivt.

«Nå skal du få morfin,» sa den ene rødkledte. Og for å si det sånn, det hjalp. Det tilførte kroppen nødvendig velvære mens de undersøkte meg for deretter å pakke meg inn klar for transport.

Dagen etter, etter tre smerterier med påfølgende morfin på Gjøvik, endte det hele på Rikshospitalet etter grundige undersøkelser på Ullevål  med angiografi.

På Riksen sagde dyktige kirurger meg i to, og reparerte hovedpulsåra, og to årer til. Aortadisseksjon mener jeg å huske at de kalte det, så nå er kroppen min tilført aortaforsterkning i Gore Tex. Jeg er med andre ord vind- og vanntett.

Slik slutta jeg å røyke. Nå frister det ikke lenger gitt.