Helse i hvert fraspark

Med dårlige knær må’n finne på aktiviteter som ikke belaster. Mitt siste påfunn er rulleski, og det funker. Jeg blir anpusten og jeg svetter. Knea forholder seg stille. Med det mener jeg at det ikke gjør vondt. Det eneste jeg ikke liker med det er utoverkjøring. Det tar på nervene.
I dag gikk jeg en tur som begynner med oppoverbakker. Oppoverbakker må man ha om det skal bli noen effekt. De som er kjent her vet hvor Smågardsvegen går fra Kolbu.
Personlig synes jeg det går fint med rulleski, men jeg merker at man må sette stavene hardt nedi for å få tak. Det skaper lyd, og i det jeg gikk forbi ei grasgrønn eng skremte jeg opp en flokk sau, eller det var det jeg trodde.
De ble nemlig ikke skremt. De hadde skjønt at her skjedde det noe spesielt, og styrtet bort til gjerdet. Der sto de og stirra beundrende på meg.

Fansen kom styrtende til.

Siden jeg ikke hadde tid til å stå der, jeg hadde jo en puls å passe, ble det med et bilde. Autografer får vi ta når sesongen er over og siste sau er klippet.

Reisa til det underlige landet Ferien

Far min hadde vært til sjøs. Han var full av historier om det. Fortellinger om Suezkanalen, Port Said og dager så varme at de kunne steike egg rett på dekket kunne jeg høre på omatt og omatt. Jeg lurte av og til på hvorfor vi ikke bodde ved kysten med tanke på fars varme følelser for havet.
Nå var vi bofaste på et industristed midt inne bygdenorge, og kunne ikke en gang se Mjøsa.
En dag kom far min med beskjed om at sommerferien skulle tilbringes på Hvaler. En barndomskamerat hadde ordna innkvartering, så nå skulle det i alle fall bli tre uker med salt vann.
Å komme seg dit var litt av en ekspedisjon. Første toget gikk sju. Det gikk til Oslo Østbanestasjon. Deretter ble det noen timer i maurtua, før toget til Fredrikstad gikk langs Østfoldbanen. Så ble det buss, så ble det ferge og så var vi framme, fortalte far.
Dagene før reisa var hektiske. Far min fikk ferie klokka 4 på fredag, og skulle på jobb igjen mandagen tre uker etterpå. Så lenge skulle vi være borte. For en som ikke kunne huske annet enn en tur til Valdres med bilsjuke og mye regn, virka dette eksotisk, men ikke uproblematisk. Være borte så lenge a gitt. Ville vennene klare seg uten meg? Ville jeg bli ensom uten dem? Kom de til å kjenne meg igjen når jeg kom tilbake? Alle ville vel se på meg at jeg hadde vært borte?
Da problemstillingene ble forelagt far min fikk han et rart blikk, rista på huet og sukka oppgitt.
-Tenker for mye du, sa’n.
-Det var rette rumpa som feis, tenkte jeg. Far min var av de som kunne være så bortreist at vi ikke fikk kontakt med’n sjøl om vi skreik og hoppa rundt’n. Var han opptatt av noe, var’n borte.
Mora mi pakka. Flere dager i strekk pakka hu. Jeg holdt meg unna. Søstera mi var lita og masete, mor var irritabel og oppfarende. Dermed blanda ikke jeg meg borti det der.
Da far min kom hjem på fredagen holdt de voksne krigsråd, med innlagte munnhuggerier, og så kom søvnen.
Jeg ble vekka halv seks. Med mer bagasje enn et middels stort sirkus skulle vi gå til stasjonen. Alle måtte bære litt. Koffertene var som om de var fylt med stein, men klagde man var det ingen trøst eller sympati å hente.
Fram kom vi, og på stasjonen, som var betjent i de dager, kjøpte far min alle billettene.
Toget var i rute, og Familieferie a/s tok plass i en kupe, mens bagasjen gikk i den vogna som var avsett til slikt. Unga fikk vindusplassene, og nå var det bare å legge nesa inntil glasset og suge til seg inntrykk fra den store verden.
Små innsjøer, grønne enger med kuer og sauer, jordbærplukkere og nyslått høy flimra forbi i soldis og tidlig morradogg. Sola sto lavt på himmelen så tidlig, og kastet skyggen av toget ut over åker og eng. Den monotone bankinga av hjul som slo over skinneskjøter fikk øynene til å gli igjen. Da toget la Einafjorden bak seg sovna jeg.
Da jeg våkna igjen gratulerte far meg med den første utenlandsturen.
-Velkommen til Hadeland, sa’n, og lo så’n rista. Siden han røyka pipe satt vi i røykekupeen, og pipa skrangla i munnvika på’n. Det hørtes ut som trommesolo når pipa slo mot tenna.
Plutselig ble det natta, og jeg så ingenting. Like brått ble det dag, det tok egentlig bare et åndedrag. En tunnel slo lyset av og på.
Snart trilla vi inn på Oslo Østbanestasjon, og et to timers opphold. Så mye folk hadde jeg aldri sett på en gang før. Aldri hadde jeg sett så mange som gikk så fort. Menn med hatt og frakk i varmen, damer med så høye hæler at det var ei gåte hvordan de klarte å gå så fort, og noen med triste øyne, skjegg og ustø gange som ville ha femti øre til en kaffe. Jeg smøyg meg inntil far, og tok tak i jakkekanten.
Med ferielønna i lommeboka var far min i det spandable hjørnet. Det vanka pølse og brus, og tida fram til Østfoldbanens avgang gikk fort. Det var jo så mange raringer å sjå.
En halv time før avgang var vi på plass, nok en gang med unga ved vinduet. Bortsett fra ferden langs havna med alle de store båtene var turen til Fredrikstad omtrent som ferden fra Toten til by’n. Kuer, kornåkre og flere kuer hadde jeg sett før.
Men, i det vi passerte parkeringsplassen, eller opplagsplassen som far min kalte det, skjedde noe rart. Der lå store skip på rekke og rad. De het noe med «Fern» alle sammen. Da far min oppdaga det spratt han opp og la nesa mot vinduet. Han stirra, og stirra.
-Der! ropte’n.
-Ferncourt! Båten min!
Far min hadde seilt med Fearnly og Eger, og der lå båten fra den gang. For første gang så jeg en far med tårer i øya. Båten forsvant ut av syne, og han datt ned i setet med ei tåre på hvert kinn. Den digre mannen gråt. Han trakk pusten, og svelget. Det var som om han prøvde å svelge minner som trengte på. Men de ville ikke ned, og nå kunne kuer og åkrer være kuer og åkrer. Nå kom historiene fra havet som jeg hadde hørt så mange ganger før som om de var nye.
Far fortalte med ukjent intensitet og glød. Han ble skjelvende i stemma rett som det var, og han måtte svælje rett som det var. Gamle historier fikk nye elementer, og historier som ikke var fortalt før ble lokket fram av synet av skipet.
De hadde gått i trampfart. De seilte over hele verden, og Amazonas var så brei at du ikke så land på noen side når du lå midt utpå. En apekattmaskot som var klin gærn datt ned i et malingspann og hoppa og klatra over hele båten, som var nymalt, da de seilte gjennom den Persiske Gulf.
Kanariøyene var ikke ferieparadis den gangen, men det var ei dansk ei der, noe de ikke visste da de forsøkte å prute på et silketørkle og ikke ble enige. Til slutt hadde far min sagt no’ sånt som:
-Det er ælt for dyrt, fordømmade purka, i trygg visshet om at a ikke skulle forstå.
-Jasså, sier De det, svarte hun på dansk.
Dermed gikk ferden til Fredrikstad uten at noen merka det før det spraka: -Fredrikstad neste! i høytaler’n, og snart sto vi på stasjonen med all bagasjen som atter en gang måtte fraktes. Da kom det en pussig skrue med ei hestekjerre som han dro etter seg. For noen få kroner kunne han trille bagasjen til bussen.
Mora mi virka ikke veldig begeistret. Gubben var pussig, og prata hele tida og fryktelig høyt. Far spurte ikke resten av følget, men avtalte pris og fikk kofferter og vesker opp på den gamle vogna som knaket under vekta.
Det ble et underlig følge. Far min gikk foran og prata med raringen, og mora mi hadde en unge på hver side. Lillesøster holdt hardt i hånda, jeg var for stor til det, syntes jeg sjøl.
Sakte men sikkert lot mor avstanden til kjærra bli større og større for ikke å assosieres med de «raringa» der. Far min blei aleine på en måte. Seinere i livet skulle jeg forstå at dette var det man kaller fordommer.
Jeg var glad jeg slapp å bære, og forholdt meg helt taus.
Etter håndtrykk og overlevering av penger var det ombord i buss. Fredrikstad viste fram Glomma, havet ligger litt lengre ut. Far hadde lovet at jeg skulle få se så mye hav jeg orket.
-Kommer du utafor Thorbjørnskjær går det rett til Danmark, hadde’n sagt. Jeg forsøkt å se det for meg, men sleit der. På Mjøsferga kunne’n sjå land på alle kanter, og Mjøsa var diger.
Bussturen gikk til fergeleiet. Der kunne jeg dra inn eimen av tang og tare og høre måkeskrik. Det hadde jeg hørt om, måkeskrik altså.
Jeg skjønte ikke hva som var så spesielt med måkeskrik. Det var minst like stygt som å høre skjærer og kråker., men far min var nå så umusikalsk at han ikke hørt forskjell på Ja vi elsker, som’n sa, så da var vel måkeskrik vakkert i de øra.
Vel ombord i ferga begynte ferden mellom øyer, holmer og skjær. Mindre båter med og uten seil skar vannflata, suste av gårde i alle retninger, og etterlot seg skummende ploger som døde ut hundre meter bak. Vi skulle til Spjærøy. Ferga gikk inn i et trangt sund.
-Spjærøy babord, Vesterøy styrbord, hoja far min gjennom maskinduren. Og så fikk jeg øye på no’. En diger konstruksjon av jern hang høyt over sundet. Slik ei bru hadde jeg aldri sett. Brua over Skoledammen midt i Raufoss var den største jeg hadde fart over, og nå var jeg på vei under ei bru. Jeg tenkte på Bukkene Bruse, men hørte ingen som trampa.
Så kikka jeg opp. Klarte ikke ta øynene fra dette mesterverk i ingeniørkunst. Rett under brua fikk jeg nakken i en slik vinkel at jeg mista balansen og datt rett bakover. Der sto heldigvis far min og tok i mot. Tankefull gned jeg meg bak i en øm nakke og lurte på dette. Bruer skulle man da over, ikke under.

Gjøken, så gæli kan det væra.


Lørdag så jeg en gjøk. Det har jeg ikke gjort før. Det vil si, jeg kan ha sett’n uten å vite det. Jeg har hørt’n, både ute i det fri og i gjøkur.
Jeg svingte inn i oppkjørselen vår. Den er lang, men rett rundt svingen satt den. Jeg stoppa. Det måtte jeg fordi fugger’n rett og slett ikke ville flytte seg, og siden jeg aldri har kamera lenger unna enn en armlengde, fikk jeg tatt bilde av’n gjennom frontruta.
Men, jeg måtte jo hjem, så jeg kjørte på. Da letta’n, fløy 20 meter og landa igjen. Dette gjentok seg to ganger til.
Da begynte jeg å lure på om det var noe gæli med’n, men ved neste sving stakk den og slo seg ned i et kratt hundre meter unna. Den fløy vakkert uten å halte.
På dette tidspunkt visste ikke jeg hva slags fuggel jeg hadde fotografert, men etter å ha lagt bildet ut på nettet fikk jeg svar: Gjøk, ung gjøk.
Etter denne hendelsen har jeg tenkt litt på gjøken. Det må jo være en fuggel med vanskelig oppvekst. Ta den fra lørdag. Mora har altså sniki seg inn i en annen fuggels reir.
Ikke bare det, men en annen art og. Der har a fjerna et egg fra reiret, og sannsynligvis spist det, før hu har dumpa sitt eget. Dermed har da fostermor fått et fremmedelement i ungeflokken, og må ta seg av det enten hu vil eller ei. Snakker om råskinn.
Gjøkegget klekkes litt før de andre eggene i reiret (etter ca. 12 dager), og da skyver gjøkungen ut de andre eggene fra redet like etter at den er klekket.
Da er det ikke rart at gjøken på lørdag ikke visste helt åssen den skulle te seg i forhold til en bil. Det har ikke vært noen der til å fortelle den hvordan den skal være gjøk. Mor og far er borte. Hvordan skal den finne andre gjøker? Hvordan skal den finne veien inn i gjøkur? For alt jeg vet flyr den rundt og ter seg som en løvsanger, og det må jo være slitsomt når man egentlig er trekkfuggel og skal fly rundt og gaule koko.
Tross alt lærer vi at det er mye om å gjøra å væra seg sjøl.

Løpetid……

….er noe tisper har. Vi har hannhund. Han har også løpetid. Det vil si han kjenner lufta, og da blir’n gal. Da skal han ri på alt og alle, meg sjøl inkludert.
Denne adferden er plagsom, særlig når vi går tur. Du kan jo sjøl prøve å gå tur med en kåt hannhund vikla rundt det eine beinet.
Jeg sier tydelig fra til ham, men det er som om han er helt utkobla. Måtte løpetida snart gå over.

Slik ser det ut når tispe med løpetid akkurat har passert.

Han har fortsatt ikke landet. Bildene er tatt 17. mai.

Julegaven

Som vanlig skulle jeg levere tekst til julekonserten i Raufoss kirke, men i år ble jeg spurt om å lese sjøl. Det sa jeg ja til. Det var i går, her er teksten slik at du kan lese den sjøl. Den er på totning, så godt det går:
Julekvæll. Ælle dom vanlige duften. Surkål, ribbe, røkelse på varm peishylle å granbarluft frå nystøli juletre knabbe frå under Vinstralinja.
Under juletre var det er bærj, det virke i ælle fall slik, mæ pakker. Je hadde klæmt på ælle, å dom fleste var mjuke. Altså ingen store forventninger. De eneste je lurte på var gaven frå a farmor å’n farfar var henn. Den låg itte under tre.
11 år å utålmodi. Først åt vi, og ælle vart mætte. Kara fyrte sigar å pipe å tala om maten. N’farfar hadde som vanli fått ti seg ælt for mye ribbefett. Hænn elske ribbefett. Det glinse på overlippa hass gjennom tett piperøyk frå MacBarens’. Den lufte karamell å hadde vel egentli ittno mæ å blænne seg mæ jule- å siggardufta. På den ændre sia var det gret ættersom ingen ville mærke det om en stinn smågutt slapp en liten surkålføler i et ubevokte øyeblikk.
Å henn var gaven je itte hadde fønni? Je vart rastlaus, for je visste at vi fysst måtte gjennom et ælt for stort antall runder rundt juletre. N’farfar var nøye på slikt.
Vi gikk å vi gikk. Slitsamt var det å. Vi var bære så vidt mange nok tæll å få tæll en ring, så vi som var små kunne fort bli lange i arma. Konsentrert måtte vi vara å. Itte sku vi snuble i ledningen tæll juletrelysa, itte sku vi snuble i pakken som tøyt fram å itte skulle vi slæppe take. Mye å passe på når’n var stutt i bein å armer.
Siste tone ta Deilig er jorden runge ut tur bassangere uten sangstæmme, særli’n far, hænn var så umusikalsk at’n itte hørte forskjell på Ja vi elsker, sa’n. Je trakk pusten djupt inn å kaste meg over pakkehayen. Je hadde lært å læsa så je skulle dele ut.
Frå Hunndal’n kom som vanli hemstrikke konfeksjon i ull, og frå Horten kom den vanlige Alistair McLean-boka frå onkel hass far der. Da ælt var delt ut var det ittno frå a farmor å’n farfar. Den hadde dom gjømt i væska hennes Camilla Elise Amundsen. Den, pakka altså, var lita. Den var itte mjuk. Hu var lengre enn a var brei, men så lita. Å skulle detti bety?
Je reiv ta papire å tok lokke ta asken, å der låg a,……….TIDA. Tida låg i en liten ask å sto stille. Det var ei klokke. Et armbåndsur, som dom sa dom som var litt fine på det, blankt som sølv, mæ sølvblank lenke å.
Swiss made. Tida kom frå Sveits den gongen. Enten a skulle sitta på armen hæll henge på veggen så kom tida frå Sveits. Sveitsera var den eneste urbefolkningen vi hadde hørt om.
Skulle je trækk a opp hæll skulle je læ tida stå stille litt tæll. Je lot å byne å gå. Nå ville ældri tida stå stille lengre, i ælle fall så lenge je husste på å trækk a opp.
Nå kunne folk spørra meg å mye klokka var, å je kunne slenge armen tæll værs å kaste blikke nåsjålangt på urskiva å svara for eksempel: Fæm på hall, hæll et ænna aktuellt tidspunkt.
Resten ta julekvæll gikk mæ tæll å hølle orden på tida for å vara sikker på at ingen skulle juge å si at je skulle legge meg før tida, men ætter hårt gikk en oppspelt guttonge tæll sengs mæ klokke på armen.
Der oppdage je at visera lyste i mørke under dyna. Dobbelt glede. Itte en gong mørke kunne ta frå meg tida.
Overfylt ta opphisselse, glede å sju slag ropte je a mor inn på romme mitt fæm gonger fpr å fortælja at je hadde fått ny klokke før je soven, slik rundt klokka halv ællve, trur je.

Reprise: Balder Houdini

Reprise: Vi forsøkte å holde Balder oppe når vi var på jobb. Vi kjøpte grind, men bikkja møtte oss i underetasjen likevel.
Tredje dagen festa jeg grinda med tvinge og satte webkameraet på opptak. Her er resultatet. Slik fant vi ut hvordan han kom seg ned trappa. Vær forberedt på sterke saker. Det er fire år siden dette, og han er like fresk.

Hjemmeseier

Så har man vært på kamp igjen. Denne gangen mot Ull/Kisa, et lag som fra før lå bak oss på tabellen, og som etter kampen er enda lengre bak.
Kampen var ikke av de store. Mye rot og tull, mye skrik og lite ull(kisa). Men, og dette er vesentlig, det var en del Ull/Kina og været var godt så lenge sola var framme.
Når kamper er kjedelig sitter jeg alltid å leiter etter poenger, eller noe man kan gjøre et poeng av. For eksempel i fjor var jeg på en kamp som gikk heller dårlig, trur det var mot Moss. Da var det fem spillere med rosa sko. Da fant vi ut at det måtte være skoa. Det blei alt for mange med rosa sko.
I dag var det ingen, men det var mange som ropte «HEI». Særlig gjorde de det til dommeren, og noen gjorde det veldig mange ganger. Noen gjorde det til og med mange ganger etter hverandre. I det hele tatt ropes det mye.
Etter hvert forsto jeg at dette var noe de gjorde når de ville ha noe. Når de ville ha frispark, for eksempel, da ropte de «HEI!!!». Noen ganger falt de og ropte og holdt seg på leggen og sånt. Da så det ut som de hadde det veldig vondt, men når de oppdaget at de hadde fått frispark var det ikke så vondt lenger. Da halta de ikke etterpå en gang.
Og så var det en linjemann der. Han så ikke en offside, og så så han en som vi ikke så. Litt rart med tanke på at dommerne har Synsam som sponsor.
På tribunen ble det brukt trommer og sang og rop. Dette hjalp ikke spillerene vesentlig for de hadde en litt treg dag, og så vant de lell. Det er viktig. Å vinne på en dårlig dag. Vi klappa og vi, med votter. Det vil si det var det andre som gjorde, mine lå igjen i bilen så jeg slo meg på låra.
Raufoss leda 1 – 0 ved pause, etter et fenomenalt fint mål, fint spill altså, men hadde nok ikke brukt pausa veldig lurt for Ull/Kisa utligna nesten med en gang andre omgang hadde begynt.
Rocky scora i første omgang og han scora i andre. Da han scora det andre var det nesten over. Jeg pleier å si at jeg tester hjertet mitt ved å se Raufoss spille forsvar, for i noen kamper gjør de det veldig spennende. Det gjorde de noen ganger i dag og, og da Rocky scora og det var fem minutter begynte testen.
Det gikk bra, og han Rocky er god foran mål og deromkring. Så kunne man gå hjem glad til sinns. Utrulig hva et mål gjør på slutten av en kamp. Da blir det ganske bra lell.

Oppvarming.
Oppvarming.
Her er'n så blid at'n skulle tru han  visste hva som skulle komme.
Her er’n så blid at’n skulle tru han visste hva som skulle komme.
Før kampen
Før kampen
Etter kampen
Etter kampen
Og flaggene vaier for oss
Og flaggene vaier for oss

Sommerklar, eller……?

Vi har gjort klart for milde vårdager og varme sommerdager. Slik ser det ut i dag. For å sitere Bjørnson: Jeg velger meg Dispril.

Vi er sommerklare
Vi er sommerklare
Shiba som ser etter sola.
Shiba som ser etter sola.
Shiba i snø ved grå trevegg.
Shiba i snø ved grå trevegg.
Shiba i snø i utkanten av et jorde.
Shiba i snø i utkanten av et jorde.

Gjensyn med Londonboere

Fra en Londontur i 2007. Denne gjengen sto og glodde utover vannet som om de ikke ville bade på grunn av kaldt vann. Det var i Regent’s Park forøvrig.
SV401527

Isfiske

-Du må stå opp!
Det var mørkt og det var kaldt og det var tidlig og jeg var bare elleve år, det vil si godt inn i det tolvte, og siden kulde og mørke inngikk, vinter.
Men, når far min sa «Stå opp!», sto jeg opp. For far min var myndig. Ikke veldig autoritær, men såpass at når han sa feks. «Stå opp», så var det nøyaktig det jeg gjorde.
Jeg svingte beina ned på golvet. Det svei. Kulda jog gjennom føttene, forplanta seg oppover leggen og fikk kneskålene til å skrangle.
Men her var det ingen bønn. Jeg lista meg stilt på tå ut på kjøkkenet, og skrapte isen av vinduet. På utsida hang en gradestokk uten blå strek. Den viste ned til -33, men den blå streken var borte, og det var, når jeg tenker meg om ikke så rart, for streken var vel egentlig rød. Men, borte var’n. All væska hadde gjemt seg nede i kula, og vi skulle på pilking.
Som fedre flest ville far min gjerne dele interesser med sin sønn, i alle fall dersom det var felles interesser. Dermed måtte jeg introduseres for hans, og sportsfiske var en av dem.
Toget gikk klokka sju, og Hågår stasjon på Gjøvikbanen og ved Einafjorden, var målet. Der hadde den gamle, han var minst toogtredve år den gangen, dratt mang en åborr og mang ei røye opp gjennom gjenfrøsne høl i isen.
Etter frokost blei jeg pakka inn, og spaserturen til stasjonen blei et mareritt. Jeg var så innpakka at armene sto rett ut, og knea var umulige å bøye.
Enda verre ble det inne på toget. Der var det romtemperatur, og før vi nådde Roksvoll var det tropisk fuktig inne i termopakningen, og jeg gispa etter luft.
-Snart framme, sa mannen med ryggsekk og pilkestikker.
Jeg satte min lit til termoseffekten, drivhuseffekten var ukjent som begrep den gangen, og at varmen ville holde seg når vi kom ut. Himmelen var klar og stjernene blinka. Et svakt blåskjær kom over åsen i øst, og signaliserte at dagen var noe lenger enn ved vintersolverv.
Hågår stasjon ligger oppe i lia, nedlagt og glemt nå, og veien ned på isen gikk bratt, veldig bratt, rett ned gjennom skogen. Det var bare å sette seg på rompa og skli ned. Og med tenner som skrangla og kjaker som slang, var kulda glemt for ei kort stund.

Målet: Høl i isen og åbbårr.
Målet: Høl i isen og åbbårr.

Vel ute på isen gikk kjeften på far min i et hakkande kjør. Han brukte mange ord på å forsøke å overbevise meg om at «DETTA SKAL BLI MORO». Innerst inne skjønte han nok at det bodde en viss motvilje inne i innpakningen.
Boret kom fram, og snart hadde jeg eget høl, pilkestikke og streng beskjed om å holde hølet fritt for is. Særlig lett. Han borra flere, slang ut snører med maggott (en slags mark eller larve),og fløy rundt og rensa for is. Det frøys på fortere enn han klarte å rense.
Men snart dro han den første fisken. Det var en åbbår. Den utløste rørende gledesscener, og skulle være beviset på hvor moro det var. Stakkaren likte ikke å dras opp fra kaldt vann til -30. I protest sprella den tre ganger, for så å bli liggende som en U. Jeg sier det en gang til altså, tre sprell og stiv var’n. Da er det kaldt.
På den tida dette tok hadde hølet mitt fryst igjen, så jeg visste ikke om jeg hadde fisk eller om det var isen sin feil at det var tungt å dra opp. Far min sprang hølimellom og staka, dro åbbårer som straks ble til U’er, for så å stake høla fri for is igjen.
Jeg sa ingenting, og etter ei stund skjønte den gamle at avlegger’n ikke var fornøyd. Da rant entusiasmen av’n. Han kikka på klokka og skjønte at vi kunne rekke toget klokka 10.
Alle snører ble dratt inn, og fisken pakka. Den var så stiv at jeg var helt sikker på at den aldri ville tine igjen.
Bakken opp til stasjonen var ikke like morsom som turen ned. Nedturen var oppturen på en måte, og omvendt da.
Kraftanstrengelsen var stor for en som var kort i beina, men utsiktene til kakao, brødskive med brunost og skøyteløp med Bjørnsen og Jorsett på radioen i vedfyrt stue, ga meg uante krefter. Han med sekken gikk mumlende misfornøyd bak meg, og antyda at det var vel tidlig å dra hjem. Jeg syntes det var helt passe.
Vi rakk toget, og alle drømmer ble oppfylt. Far min sa ikke noe, men fordypa seg i ei bok. Når han fordypa seg i ei bok blei’n borte, så begeistrede og høylydte utspill over rundetider på 38-tallet ble avfeid med uinteresserte grynt.
Og pilking forble en sport han bedreiv aleine.

Baldersprett, levende bilder

Fra Instagramkontoen min. Den litt heavy pustinga kommer av at vi akkurat hadde forsert en laaaaang og bratt bakke.

Meisefar

Det var såpass langt utpå vår’n at det gikk an å ligge med åpent vindu igjen. Det var mye varmere, det var lyst tidlig på morran og til klokka var sju om kvelden. Fuglesangen hadde økt i intensitet og det surkla under skoa når’n gikk. At folk tok på seg smilet og letta på antrekket bekrefta følelsen.
Mitt soveværelsevindu sto oppe. Jeg bodde i andre etasje og over vinduet hang ei svart takrenne som en avslutning på et tak av bølgende metallplater.
kjotmeis
Klokka fem en morra våkna jeg. En kjøttmeis, en av de tøffe vinterfugla hadde slått seg ned øverst på vindusramma og fleska til med trillende toner for å lokke damer. Jeg vifta med gardina og sjarmør’n forsvant, men ikke lenge. Han kom tilbake på samme sted, og tedde seg som om ingenting hadde hendt.
Nå rista jeg i vinduet for å gi den fjørkledte en påminnelse om at ingen er aleine i verden, og at noen faktisk sover til litt etter soloppgang. Borte bleie’n. Men ga’n seg? Nei. For tredje gang slo’n tel. Nå gjorde jeg alvor av tidligere framført trussel om å lukke vinduet, og fikk fred. Men varm som jeg er, var jeg bada i svette da jeg våkna.
Etter endt arbeidsdag kom jeg så hjem. Vinduet sto oppe, og da jeg kikka opp så jeg frekkasen sitte der med huet på skakke og sjå ned på meg. Med øyer som muselortpastiller stirra’n ned på meg som om’n ville utbe seg ei forklaring på mine irriterte utfall og innfall. Å stenge for lystig spill og sang gikk da slett ikke an.
Da jeg etter endt middag satte meg ut på balkongen kom’n og satte seg på rekkverket. Atter en gang bora’n blikket i meg og lurte på hva slags kreatur jeg var som nekta en helårs utendørsboende tilgang til den fineste sjekkeplassen i strøket. Han hadde dessuten boligen sin rett over det vinduet, så han syntes han kunne unne seg det litt lettvint etter en tøff vinter. -For du la ikke ut no’ mat, sa’n.
Boligen rett over vinduet? -Ja, sa’n, det er boliger bortover hele der. Reine borettslaget. Noen hus er tomme etter at innbyggera var litt uforsiktige i et nek som sto inne rekkevidde for ei katte, men det kommer nok nye skal du sjå.
-Kjærringa mi var en av dem. Nå er det på’n igjen. Han snudde seg etter en forbipasserende fugl.
-Dame, sa’n, kasta seg rundt og ble borte.
Jeg hevet blikket mot sola, lukka øya og lot varmen spre seg til hele kroppen. Etter ei stund hørte jeg det flaksa igjen. Der satt’n igjen.
-Ikke gæli, sa’n. Nå trur jeg egga er på plass, sa’n. Hu fløtter inn.
Jeg tenkte mitt og var vel glade for at det ikke er så lettvint for oss, men på den andre sida……
– Borettslaget er fulltegna nå, sa’n. Meiser hele veien. Ei linerle prøvde seg da a kom hjem fra syden, men fikk klar beskjed om at her ville vi ikke ha snobbete sydneturister. Skal du bo her må du væra fastboende.