Løpetid……

….er noe tisper har. Vi har hannhund. Han har også løpetid. Det vil si han kjenner lufta, og da blir’n gal. Da skal han ri på alt og alle, meg sjøl inkludert.
Denne adferden er plagsom, særlig når vi går tur. Du kan jo sjøl prøve å gå tur med en kåt hannhund vikla rundt det eine beinet.
Jeg sier tydelig fra til ham, men det er som om han er helt utkobla. Måtte løpetida snart gå over.

Slik ser det ut når tispe med løpetid akkurat har passert.

Han har fortsatt ikke landet. Bildene er tatt 17. mai.

Julegaven

Som vanlig skulle jeg levere tekst til julekonserten i Raufoss kirke, men i år ble jeg spurt om å lese sjøl. Det sa jeg ja til. Det var i går, her er teksten slik at du kan lese den sjøl. Den er på totning, så godt det går:
Julekvæll. Ælle dom vanlige duften. Surkål, ribbe, røkelse på varm peishylle å granbarluft frå nystøli juletre knabbe frå under Vinstralinja.
Under juletre var det er bærj, det virke i ælle fall slik, mæ pakker. Je hadde klæmt på ælle, å dom fleste var mjuke. Altså ingen store forventninger. De eneste je lurte på var gaven frå a farmor å’n farfar var henn. Den låg itte under tre.
11 år å utålmodi. Først åt vi, og ælle vart mætte. Kara fyrte sigar å pipe å tala om maten. N’farfar hadde som vanli fått ti seg ælt for mye ribbefett. Hænn elske ribbefett. Det glinse på overlippa hass gjennom tett piperøyk frå MacBarens’. Den lufte karamell å hadde vel egentli ittno mæ å blænne seg mæ jule- å siggardufta. På den ændre sia var det gret ættersom ingen ville mærke det om en stinn smågutt slapp en liten surkålføler i et ubevokte øyeblikk.
Å henn var gaven je itte hadde fønni? Je vart rastlaus, for je visste at vi fysst måtte gjennom et ælt for stort antall runder rundt juletre. N’farfar var nøye på slikt.
Vi gikk å vi gikk. Slitsamt var det å. Vi var bære så vidt mange nok tæll å få tæll en ring, så vi som var små kunne fort bli lange i arma. Konsentrert måtte vi vara å. Itte sku vi snuble i ledningen tæll juletrelysa, itte sku vi snuble i pakken som tøyt fram å itte skulle vi slæppe take. Mye å passe på når’n var stutt i bein å armer.
Siste tone ta Deilig er jorden runge ut tur bassangere uten sangstæmme, særli’n far, hænn var så umusikalsk at’n itte hørte forskjell på Ja vi elsker, sa’n. Je trakk pusten djupt inn å kaste meg over pakkehayen. Je hadde lært å læsa så je skulle dele ut.
Frå Hunndal’n kom som vanli hemstrikke konfeksjon i ull, og frå Horten kom den vanlige Alistair McLean-boka frå onkel hass far der. Da ælt var delt ut var det ittno frå a farmor å’n farfar. Den hadde dom gjømt i væska hennes Camilla Elise Amundsen. Den, pakka altså, var lita. Den var itte mjuk. Hu var lengre enn a var brei, men så lita. Å skulle detti bety?
Je reiv ta papire å tok lokke ta asken, å der låg a,……….TIDA. Tida låg i en liten ask å sto stille. Det var ei klokke. Et armbåndsur, som dom sa dom som var litt fine på det, blankt som sølv, mæ sølvblank lenke å.
Swiss made. Tida kom frå Sveits den gongen. Enten a skulle sitta på armen hæll henge på veggen så kom tida frå Sveits. Sveitsera var den eneste urbefolkningen vi hadde hørt om.
Skulle je trækk a opp hæll skulle je læ tida stå stille litt tæll. Je lot å byne å gå. Nå ville ældri tida stå stille lengre, i ælle fall så lenge je husste på å trækk a opp.
Nå kunne folk spørra meg å mye klokka var, å je kunne slenge armen tæll værs å kaste blikke nåsjålangt på urskiva å svara for eksempel: Fæm på hall, hæll et ænna aktuellt tidspunkt.
Resten ta julekvæll gikk mæ tæll å hølle orden på tida for å vara sikker på at ingen skulle juge å si at je skulle legge meg før tida, men ætter hårt gikk en oppspelt guttonge tæll sengs mæ klokke på armen.
Der oppdage je at visera lyste i mørke under dyna. Dobbelt glede. Itte en gong mørke kunne ta frå meg tida.
Overfylt ta opphisselse, glede å sju slag ropte je a mor inn på romme mitt fæm gonger fpr å fortælja at je hadde fått ny klokke før je soven, slik rundt klokka halv ællve, trur je.

Reprise: Balder Houdini

Reprise: Vi forsøkte å holde Balder oppe når vi var på jobb. Vi kjøpte grind, men bikkja møtte oss i underetasjen likevel.
Tredje dagen festa jeg grinda med tvinge og satte webkameraet på opptak. Her er resultatet. Slik fant vi ut hvordan han kom seg ned trappa. Vær forberedt på sterke saker. Det er fire år siden dette, og han er like fresk.

Hjemmeseier

Så har man vært på kamp igjen. Denne gangen mot Ull/Kisa, et lag som fra før lå bak oss på tabellen, og som etter kampen er enda lengre bak.
Kampen var ikke av de store. Mye rot og tull, mye skrik og lite ull(kisa). Men, og dette er vesentlig, det var en del Ull/Kina og været var godt så lenge sola var framme.
Når kamper er kjedelig sitter jeg alltid å leiter etter poenger, eller noe man kan gjøre et poeng av. For eksempel i fjor var jeg på en kamp som gikk heller dårlig, trur det var mot Moss. Da var det fem spillere med rosa sko. Da fant vi ut at det måtte være skoa. Det blei alt for mange med rosa sko.
I dag var det ingen, men det var mange som ropte «HEI». Særlig gjorde de det til dommeren, og noen gjorde det veldig mange ganger. Noen gjorde det til og med mange ganger etter hverandre. I det hele tatt ropes det mye.
Etter hvert forsto jeg at dette var noe de gjorde når de ville ha noe. Når de ville ha frispark, for eksempel, da ropte de «HEI!!!». Noen ganger falt de og ropte og holdt seg på leggen og sånt. Da så det ut som de hadde det veldig vondt, men når de oppdaget at de hadde fått frispark var det ikke så vondt lenger. Da halta de ikke etterpå en gang.
Og så var det en linjemann der. Han så ikke en offside, og så så han en som vi ikke så. Litt rart med tanke på at dommerne har Synsam som sponsor.
På tribunen ble det brukt trommer og sang og rop. Dette hjalp ikke spillerene vesentlig for de hadde en litt treg dag, og så vant de lell. Det er viktig. Å vinne på en dårlig dag. Vi klappa og vi, med votter. Det vil si det var det andre som gjorde, mine lå igjen i bilen så jeg slo meg på låra.
Raufoss leda 1 – 0 ved pause, etter et fenomenalt fint mål, fint spill altså, men hadde nok ikke brukt pausa veldig lurt for Ull/Kisa utligna nesten med en gang andre omgang hadde begynt.
Rocky scora i første omgang og han scora i andre. Da han scora det andre var det nesten over. Jeg pleier å si at jeg tester hjertet mitt ved å se Raufoss spille forsvar, for i noen kamper gjør de det veldig spennende. Det gjorde de noen ganger i dag og, og da Rocky scora og det var fem minutter begynte testen.
Det gikk bra, og han Rocky er god foran mål og deromkring. Så kunne man gå hjem glad til sinns. Utrulig hva et mål gjør på slutten av en kamp. Da blir det ganske bra lell.

Oppvarming.
Oppvarming.
Her er'n så blid at'n skulle tru han  visste hva som skulle komme.
Her er’n så blid at’n skulle tru han visste hva som skulle komme.
Før kampen
Før kampen
Etter kampen
Etter kampen
Og flaggene vaier for oss
Og flaggene vaier for oss

Sommerklar, eller……?

Vi har gjort klart for milde vårdager og varme sommerdager. Slik ser det ut i dag. For å sitere Bjørnson: Jeg velger meg Dispril.

Vi er sommerklare
Vi er sommerklare
Shiba som ser etter sola.
Shiba som ser etter sola.
Shiba i snø ved grå trevegg.
Shiba i snø ved grå trevegg.
Shiba i snø i utkanten av et jorde.
Shiba i snø i utkanten av et jorde.

Gjensyn med Londonboere

Fra en Londontur i 2007. Denne gjengen sto og glodde utover vannet som om de ikke ville bade på grunn av kaldt vann. Det var i Regent’s Park forøvrig.
SV401527

Isfiske

-Du må stå opp!
Det var mørkt og det var kaldt og det var tidlig og jeg var bare elleve år, det vil si godt inn i det tolvte, og siden kulde og mørke inngikk, vinter.
Men, når far min sa «Stå opp!», sto jeg opp. For far min var myndig. Ikke veldig autoritær, men såpass at når han sa feks. «Stå opp», så var det nøyaktig det jeg gjorde.
Jeg svingte beina ned på golvet. Det svei. Kulda jog gjennom føttene, forplanta seg oppover leggen og fikk kneskålene til å skrangle.
Men her var det ingen bønn. Jeg lista meg stilt på tå ut på kjøkkenet, og skrapte isen av vinduet. På utsida hang en gradestokk uten blå strek. Den viste ned til -33, men den blå streken var borte, og det var, når jeg tenker meg om ikke så rart, for streken var vel egentlig rød. Men, borte var’n. All væska hadde gjemt seg nede i kula, og vi skulle på pilking.
Som fedre flest ville far min gjerne dele interesser med sin sønn, i alle fall dersom det var felles interesser. Dermed måtte jeg introduseres for hans, og sportsfiske var en av dem.
Toget gikk klokka sju, og Hågår stasjon på Gjøvikbanen og ved Einafjorden, var målet. Der hadde den gamle, han var minst toogtredve år den gangen, dratt mang en åborr og mang ei røye opp gjennom gjenfrøsne høl i isen.
Etter frokost blei jeg pakka inn, og spaserturen til stasjonen blei et mareritt. Jeg var så innpakka at armene sto rett ut, og knea var umulige å bøye.
Enda verre ble det inne på toget. Der var det romtemperatur, og før vi nådde Roksvoll var det tropisk fuktig inne i termopakningen, og jeg gispa etter luft.
-Snart framme, sa mannen med ryggsekk og pilkestikker.
Jeg satte min lit til termoseffekten, drivhuseffekten var ukjent som begrep den gangen, og at varmen ville holde seg når vi kom ut. Himmelen var klar og stjernene blinka. Et svakt blåskjær kom over åsen i øst, og signaliserte at dagen var noe lenger enn ved vintersolverv.
Hågår stasjon ligger oppe i lia, nedlagt og glemt nå, og veien ned på isen gikk bratt, veldig bratt, rett ned gjennom skogen. Det var bare å sette seg på rompa og skli ned. Og med tenner som skrangla og kjaker som slang, var kulda glemt for ei kort stund.

Målet: Høl i isen og åbbårr.
Målet: Høl i isen og åbbårr.

Vel ute på isen gikk kjeften på far min i et hakkande kjør. Han brukte mange ord på å forsøke å overbevise meg om at «DETTA SKAL BLI MORO». Innerst inne skjønte han nok at det bodde en viss motvilje inne i innpakningen.
Boret kom fram, og snart hadde jeg eget høl, pilkestikke og streng beskjed om å holde hølet fritt for is. Særlig lett. Han borra flere, slang ut snører med maggott (en slags mark eller larve),og fløy rundt og rensa for is. Det frøys på fortere enn han klarte å rense.
Men snart dro han den første fisken. Det var en åbbår. Den utløste rørende gledesscener, og skulle være beviset på hvor moro det var. Stakkaren likte ikke å dras opp fra kaldt vann til -30. I protest sprella den tre ganger, for så å bli liggende som en U. Jeg sier det en gang til altså, tre sprell og stiv var’n. Da er det kaldt.
På den tida dette tok hadde hølet mitt fryst igjen, så jeg visste ikke om jeg hadde fisk eller om det var isen sin feil at det var tungt å dra opp. Far min sprang hølimellom og staka, dro åbbårer som straks ble til U’er, for så å stake høla fri for is igjen.
Jeg sa ingenting, og etter ei stund skjønte den gamle at avlegger’n ikke var fornøyd. Da rant entusiasmen av’n. Han kikka på klokka og skjønte at vi kunne rekke toget klokka 10.
Alle snører ble dratt inn, og fisken pakka. Den var så stiv at jeg var helt sikker på at den aldri ville tine igjen.
Bakken opp til stasjonen var ikke like morsom som turen ned. Nedturen var oppturen på en måte, og omvendt da.
Kraftanstrengelsen var stor for en som var kort i beina, men utsiktene til kakao, brødskive med brunost og skøyteløp med Bjørnsen og Jorsett på radioen i vedfyrt stue, ga meg uante krefter. Han med sekken gikk mumlende misfornøyd bak meg, og antyda at det var vel tidlig å dra hjem. Jeg syntes det var helt passe.
Vi rakk toget, og alle drømmer ble oppfylt. Far min sa ikke noe, men fordypa seg i ei bok. Når han fordypa seg i ei bok blei’n borte, så begeistrede og høylydte utspill over rundetider på 38-tallet ble avfeid med uinteresserte grynt.
Og pilking forble en sport han bedreiv aleine.

Baldersprett, levende bilder

Fra Instagramkontoen min. Den litt heavy pustinga kommer av at vi akkurat hadde forsert en laaaaang og bratt bakke.

Meisefar

Det var såpass langt utpå vår’n at det gikk an å ligge med åpent vindu igjen. Det var mye varmere, det var lyst tidlig på morran og til klokka var sju om kvelden. Fuglesangen hadde økt i intensitet og det surkla under skoa når’n gikk. At folk tok på seg smilet og letta på antrekket bekrefta følelsen.
Mitt soveværelsevindu sto oppe. Jeg bodde i andre etasje og over vinduet hang ei svart takrenne som en avslutning på et tak av bølgende metallplater.
kjotmeis
Klokka fem en morra våkna jeg. En kjøttmeis, en av de tøffe vinterfugla hadde slått seg ned øverst på vindusramma og fleska til med trillende toner for å lokke damer. Jeg vifta med gardina og sjarmør’n forsvant, men ikke lenge. Han kom tilbake på samme sted, og tedde seg som om ingenting hadde hendt.
Nå rista jeg i vinduet for å gi den fjørkledte en påminnelse om at ingen er aleine i verden, og at noen faktisk sover til litt etter soloppgang. Borte bleie’n. Men ga’n seg? Nei. For tredje gang slo’n tel. Nå gjorde jeg alvor av tidligere framført trussel om å lukke vinduet, og fikk fred. Men varm som jeg er, var jeg bada i svette da jeg våkna.
Etter endt arbeidsdag kom jeg så hjem. Vinduet sto oppe, og da jeg kikka opp så jeg frekkasen sitte der med huet på skakke og sjå ned på meg. Med øyer som muselortpastiller stirra’n ned på meg som om’n ville utbe seg ei forklaring på mine irriterte utfall og innfall. Å stenge for lystig spill og sang gikk da slett ikke an.
Da jeg etter endt middag satte meg ut på balkongen kom’n og satte seg på rekkverket. Atter en gang bora’n blikket i meg og lurte på hva slags kreatur jeg var som nekta en helårs utendørsboende tilgang til den fineste sjekkeplassen i strøket. Han hadde dessuten boligen sin rett over det vinduet, så han syntes han kunne unne seg det litt lettvint etter en tøff vinter. -For du la ikke ut no’ mat, sa’n.
Boligen rett over vinduet? -Ja, sa’n, det er boliger bortover hele der. Reine borettslaget. Noen hus er tomme etter at innbyggera var litt uforsiktige i et nek som sto inne rekkevidde for ei katte, men det kommer nok nye skal du sjå.
-Kjærringa mi var en av dem. Nå er det på’n igjen. Han snudde seg etter en forbipasserende fugl.
-Dame, sa’n, kasta seg rundt og ble borte.
Jeg hevet blikket mot sola, lukka øya og lot varmen spre seg til hele kroppen. Etter ei stund hørte jeg det flaksa igjen. Der satt’n igjen.
-Ikke gæli, sa’n. Nå trur jeg egga er på plass, sa’n. Hu fløtter inn.
Jeg tenkte mitt og var vel glade for at det ikke er så lettvint for oss, men på den andre sida……
– Borettslaget er fulltegna nå, sa’n. Meiser hele veien. Ei linerle prøvde seg da a kom hjem fra syden, men fikk klar beskjed om at her ville vi ikke ha snobbete sydneturister. Skal du bo her må du væra fastboende.

Engler finnes.

ping
I alle fall finnes det engler i min verden. Ikke sånne små, lubne med stusselig vingespenn som hviler på en sky eller engler som daler ned i skjulet, men snille mennesker som vil en vel, de er engler. Sjølsagt en talamåte, og et uttrykk lånt fra Bibelen, men sånn er det bare.
To ganger har jeg våkna etter hjertekirurgi, og jeg husker første gangen. Jeg myste mot lyset og så uklare figurer som skyndte seg fram og tilbake, og tenkte lettet: De har ikke vinger.
Nå er ikke jeg spesiellt religiøs av meg, men man har nå vokst opp med detta med himmeriket, helvete og engler. Dermed er man moden for et uttall metaforer.
Så til saken. Mine engler går i hvitt, de er kledd i grønt og rødt og blått. Noen av dem må nøye seg med å bruke termometer, noen får lov å stikke deg i armen, andre får kjøre bil med blålys og atter andre er satt opp med kniver, sager og det som verre er. Noen får til og med lov å sy.
Alle disse har jeg møtt på sykehus. Til og med hjemme har jeg møtt dem. De kom for å stelle såret jeg har i baken. I det hele tatt, så mange som ville meg vel. Men jeg har jo noen spesielle engler og da, kona og bikkja. Uten dem hadde det blitt stusselig etterpå.
Den siste hjertereisa var smått absurd til tider. Under angiografien på Ullevål følte jeg meg som deltager i en Dr. Houseepisode. Jeg var sikkert dyktig dopa, men det var akkurat som om det var noe så innmari mye folk der, og de styra på og prata og sleit med å finne ut, virka det som. Det var maskiner som blinka og peip, og dermed kom Monty Python – assosiasjonene. Det hjalp på humøret.

Kirurgene, er ikke helt sikker på hvem de var, men de var som regel kledd i grønt, gikk i korterma eller frakk og ble enige om å ta meg dagen etter. En av dem er fra Kolbu forøvrig, han vet jeg hvem er. Er visst grådig flink. Jeg ble i alle fall reparert. Noe av hovedpulsåra mi er visst av Gore-Texmateriale nå. Vind og vanntett innapå.
Tida etter operasjonen, både på Riksen og Gjøvik var reine fryden. De veit ikke å godt de skal gjøre for en. På intensiven stikker det jo slanger og ledninger ut av en fra alle kroppens kriker og kroker, men personalets vesen og opptreden gjorde at jeg aldri var urolig.
Slik var det da jeg måtte inn på Gjøvik i ei uke med forhøya Crp og. Bare blide engler som passa på at jeg holdt meg der jeg skulle være, at jeg tok kjemikaliene mine og målte alt som måles kan i et kjør. Her var man grundig, gett.
Til slutt: Tusen takk alle sammen, ambulansesjåfører, portører, sykepleiere, hjemmesykepleien, leger med og uten kniv og sag, og har jeg glemt noen så takk til dere og.

Under her er linker til de øvrige skrivelsene mine om mitt møte med egen helse og helsevesenet.
http://www.toramundsen.no/2016/02/04/slik-slutta-jeg-a-royke/

Hjertemedisinen min.

Å vente det er å elske…..å vente.


http://www.toramundsen.no/2016/02/17/ingen-kan-ro-uten-arer/
http://www.toramundsen.no/2016/02/18/tida-etter-operasjonen/

Å få tida til å gå etter operasjonen

Å vente det er å elske…..å vente.

Siden jeg ble sjuk har jeg venta mye. Den dagen jeg ble sjuk behøvde jeg ikke vente lenge, ikke i Oslo heller. Man gikk løs på meg kjapt og greit og ordna opp, men etterpå. Hos legen, eller på legevakta. Jeg tror man blir verdensmester i venting av å være sjuk. Da kan man i alle fall konkurrere i noe.
Å vente er gøy. For eksempel på venterom. Venterommet hos legen er et sted for refleksjon. Tannlegens er et for å grue seg. Der går tida fryktelig sakte, i alle fall etter at man har kommet i stolen. Da er det bare borret som går fort.
Da er det no’ annet å vente hos legen. Særlig litt utpå dagen, er man førstemann har man jo sjansen til å sørge for at mange andre må vente seinere på dagen.
For eksempel, først kommer jeg. Jeg setter meg ned med Aftenposten. Så kommer det flere. Den ene etter den andre detter inn og skal vente sammen med meg. Det er mye artigere å vente i flokk. Da føler man en sosial tilhørighet sjøl om ingen sier noe. Men kroppspråk og blikk hører med, og dermed er samtalen i gang.
Noen sitter urolig. De er sikkert allergiske uten å vite det og klør som fy. Nå venter de på svar. Andre hoster for å gi til kjenne at man er da ikke her for moro skyld. Dermed hoster en til, for min forkjølelse er like gjenstridig som din. Ei sky av infisert hosteregn styrer ut i rommet, og alle holder pusten til det har lagt seg. Man vil da ikke risikere å bli sjuk mens man venter.
Noen ganger skal jeg til eksamen i blodprøve og er ikke sjuk, tror jeg, sjøl om prøva kan vise noe annet. Det tenker jeg ikke på da for jeg er bare sulten fordi prøva fordrer faste. Sensuren faller ei uke etterpå. Da må man komme seg til venterommet igjen for å vente på dommen.

Når man kommer ut av legekontoret, lykkelig gående mot apoteket med nyervervet resept i hånda kommer neste venting. Den er som den første. Man er diskret ventende. Men man må ha kølapp. Så sitter man på rekke og rad som på legekontoret, og gjør diverse markeringer for å vise at «detta er alvor».

Så kommer nummeret på kølappen opp, og man skrider diskret fram til disken og en ventende farmasøyt. Diskret, slik at de andre som er tilstede ikke skal vite hva man tar, betrakter farmasøyten resepten, nikker og går. Hu blir borte, lenge. Nesten som om de diskuterer om det virkelig er sånn at «han der» kan gå på det der.

Men hu kommer tilbake, og i mens har køa vokst. Hu snurrer på en karusell i flere etasjer med alle mulig slags pakker og plastbokser. Så bremser a forsiktig ned og plukker mitt glass, fester en lapp på og så må jeg kvittere.

Og jamen forsvinner a igjen. Sammen med en kollega hvisker hun og kikker i noen papirer, og så er det klart for å dra kortet. Med pilleesken skranglende i en liten plastpose rusler jeg ut og håper det som er inni hjelper.

«Nye Skrik»

Munchs «Skrik» er verdensberømt. Her er Balderversjonen, så får vi sjå åssen det går.
skrik