Reisa til det underlige landet Ferien

Far min hadde vært til sjøs. Han var full av historier om det. Fortellinger om Suezkanalen, Port Said og dager så varme at de kunne steike egg rett på dekket kunne jeg høre på omatt og omatt. Jeg lurte av og til på hvorfor vi ikke bodde ved kysten med tanke på fars varme følelser for havet.
Nå var vi bofaste på et industristed midt inne bygdenorge, og kunne ikke en gang se Mjøsa.
En dag kom far min med beskjed om at sommerferien skulle tilbringes på Hvaler. En barndomskamerat hadde ordna innkvartering, så nå skulle det i alle fall bli tre uker med salt vann.
Å komme seg dit var litt av en ekspedisjon. Første toget gikk sju. Det gikk til Oslo Østbanestasjon. Deretter ble det noen timer i maurtua, før toget til Fredrikstad gikk langs Østfoldbanen. Så ble det buss, så ble det ferge og så var vi framme, fortalte far.
Dagene før reisa var hektiske. Far min fikk ferie klokka 4 på fredag, og skulle på jobb igjen mandagen tre uker etterpå. Så lenge skulle vi være borte. For en som ikke kunne huske annet enn en tur til Valdres med bilsjuke og mye regn, virka dette eksotisk, men ikke uproblematisk. Være borte så lenge a gitt. Ville vennene klare seg uten meg? Ville jeg bli ensom uten dem? Kom de til å kjenne meg igjen når jeg kom tilbake? Alle ville vel se på meg at jeg hadde vært borte?
Da problemstillingene ble forelagt far min fikk han et rart blikk, rista på huet og sukka oppgitt.
-Tenker for mye du, sa’n.
-Det var rette rumpa som feis, tenkte jeg. Far min var av de som kunne være så bortreist at vi ikke fikk kontakt med’n sjøl om vi skreik og hoppa rundt’n. Var han opptatt av noe, var’n borte.
Mora mi pakka. Flere dager i strekk pakka hu. Jeg holdt meg unna. Søstera mi var lita og masete, mor var irritabel og oppfarende. Dermed blanda ikke jeg meg borti det der.
Da far min kom hjem på fredagen holdt de voksne krigsråd, med innlagte munnhuggerier, og så kom søvnen.
Jeg ble vekka halv seks. Med mer bagasje enn et middels stort sirkus skulle vi gå til stasjonen. Alle måtte bære litt. Koffertene var som om de var fylt med stein, men klagde man var det ingen trøst eller sympati å hente.
Fram kom vi, og på stasjonen, som var betjent i de dager, kjøpte far min alle billettene.
Toget var i rute, og Familieferie a/s tok plass i en kupe, mens bagasjen gikk i den vogna som var avsett til slikt. Unga fikk vindusplassene, og nå var det bare å legge nesa inntil glasset og suge til seg inntrykk fra den store verden.
Små innsjøer, grønne enger med kuer og sauer, jordbærplukkere og nyslått høy flimra forbi i soldis og tidlig morradogg. Sola sto lavt på himmelen så tidlig, og kastet skyggen av toget ut over åker og eng. Den monotone bankinga av hjul som slo over skinneskjøter fikk øynene til å gli igjen. Da toget la Einafjorden bak seg sovna jeg.
Da jeg våkna igjen gratulerte far meg med den første utenlandsturen.
-Velkommen til Hadeland, sa’n, og lo så’n rista. Siden han røyka pipe satt vi i røykekupeen, og pipa skrangla i munnvika på’n. Det hørtes ut som trommesolo når pipa slo mot tenna.
Plutselig ble det natta, og jeg så ingenting. Like brått ble det dag, det tok egentlig bare et åndedrag. En tunnel slo lyset av og på.
Snart trilla vi inn på Oslo Østbanestasjon, og et to timers opphold. Så mye folk hadde jeg aldri sett på en gang før. Aldri hadde jeg sett så mange som gikk så fort. Menn med hatt og frakk i varmen, damer med så høye hæler at det var ei gåte hvordan de klarte å gå så fort, og noen med triste øyne, skjegg og ustø gange som ville ha femti øre til en kaffe. Jeg smøyg meg inntil far, og tok tak i jakkekanten.
Med ferielønna i lommeboka var far min i det spandable hjørnet. Det vanka pølse og brus, og tida fram til Østfoldbanens avgang gikk fort. Det var jo så mange raringer å sjå.
En halv time før avgang var vi på plass, nok en gang med unga ved vinduet. Bortsett fra ferden langs havna med alle de store båtene var turen til Fredrikstad omtrent som ferden fra Toten til by’n. Kuer, kornåkre og flere kuer hadde jeg sett før.
Men, i det vi passerte parkeringsplassen, eller opplagsplassen som far min kalte det, skjedde noe rart. Der lå store skip på rekke og rad. De het noe med «Fern» alle sammen. Da far min oppdaga det spratt han opp og la nesa mot vinduet. Han stirra, og stirra.
-Der! ropte’n.
-Ferncourt! Båten min!
Far min hadde seilt med Fearnly og Eger, og der lå båten fra den gang. For første gang så jeg en far med tårer i øya. Båten forsvant ut av syne, og han datt ned i setet med ei tåre på hvert kinn. Den digre mannen gråt. Han trakk pusten, og svelget. Det var som om han prøvde å svelge minner som trengte på. Men de ville ikke ned, og nå kunne kuer og åkrer være kuer og åkrer. Nå kom historiene fra havet som jeg hadde hørt så mange ganger før som om de var nye.
Far fortalte med ukjent intensitet og glød. Han ble skjelvende i stemma rett som det var, og han måtte svælje rett som det var. Gamle historier fikk nye elementer, og historier som ikke var fortalt før ble lokket fram av synet av skipet.
De hadde gått i trampfart. De seilte over hele verden, og Amazonas var så brei at du ikke så land på noen side når du lå midt utpå. En apekattmaskot som var klin gærn datt ned i et malingspann og hoppa og klatra over hele båten, som var nymalt, da de seilte gjennom den Persiske Gulf.
Kanariøyene var ikke ferieparadis den gangen, men det var ei dansk ei der, noe de ikke visste da de forsøkte å prute på et silketørkle og ikke ble enige. Til slutt hadde far min sagt no’ sånt som:
-Det er ælt for dyrt, fordømmade purka, i trygg visshet om at a ikke skulle forstå.
-Jasså, sier De det, svarte hun på dansk.
Dermed gikk ferden til Fredrikstad uten at noen merka det før det spraka: -Fredrikstad neste! i høytaler’n, og snart sto vi på stasjonen med all bagasjen som atter en gang måtte fraktes. Da kom det en pussig skrue med ei hestekjerre som han dro etter seg. For noen få kroner kunne han trille bagasjen til bussen.
Mora mi virka ikke veldig begeistret. Gubben var pussig, og prata hele tida og fryktelig høyt. Far spurte ikke resten av følget, men avtalte pris og fikk kofferter og vesker opp på den gamle vogna som knaket under vekta.
Det ble et underlig følge. Far min gikk foran og prata med raringen, og mora mi hadde en unge på hver side. Lillesøster holdt hardt i hånda, jeg var for stor til det, syntes jeg sjøl.
Sakte men sikkert lot mor avstanden til kjærra bli større og større for ikke å assosieres med de «raringa» der. Far min blei aleine på en måte. Seinere i livet skulle jeg forstå at dette var det man kaller fordommer.
Jeg var glad jeg slapp å bære, og forholdt meg helt taus.
Etter håndtrykk og overlevering av penger var det ombord i buss. Fredrikstad viste fram Glomma, havet ligger litt lengre ut. Far hadde lovet at jeg skulle få se så mye hav jeg orket.
-Kommer du utafor Thorbjørnskjær går det rett til Danmark, hadde’n sagt. Jeg forsøkt å se det for meg, men sleit der. På Mjøsferga kunne’n sjå land på alle kanter, og Mjøsa var diger.
Bussturen gikk til fergeleiet. Der kunne jeg dra inn eimen av tang og tare og høre måkeskrik. Det hadde jeg hørt om, måkeskrik altså.
Jeg skjønte ikke hva som var så spesielt med måkeskrik. Det var minst like stygt som å høre skjærer og kråker., men far min var nå så umusikalsk at han ikke hørt forskjell på Ja vi elsker, som’n sa, så da var vel måkeskrik vakkert i de øra.
Vel ombord i ferga begynte ferden mellom øyer, holmer og skjær. Mindre båter med og uten seil skar vannflata, suste av gårde i alle retninger, og etterlot seg skummende ploger som døde ut hundre meter bak. Vi skulle til Spjærøy. Ferga gikk inn i et trangt sund.
-Spjærøy babord, Vesterøy styrbord, hoja far min gjennom maskinduren. Og så fikk jeg øye på no’. En diger konstruksjon av jern hang høyt over sundet. Slik ei bru hadde jeg aldri sett. Brua over Skoledammen midt i Raufoss var den største jeg hadde fart over, og nå var jeg på vei under ei bru. Jeg tenkte på Bukkene Bruse, men hørte ingen som trampa.
Så kikka jeg opp. Klarte ikke ta øynene fra dette mesterverk i ingeniørkunst. Rett under brua fikk jeg nakken i en slik vinkel at jeg mista balansen og datt rett bakover. Der sto heldigvis far min og tok i mot. Tankefull gned jeg meg bak i en øm nakke og lurte på dette. Bruer skulle man da over, ikke under.

Da Liverpool var på Raufoss

Er ikke mye sport her. Kun den jeg bedriver sjøl, og det er ikke ofte det blir beskrevet heller, når jeg tenker meg om.

For mer enn 20 år sida, i 1993, gjestet Liverpool Raufoss, og jeg var så heldig å få komme inn i sportshytta etterpå og treffe datidas helter.
Det var en gjeng trivelige karer som villig stilte opp til fotografering. Ikke mye hårgele, tatoveringer og designerklær der i gården.
Jeg tok en del bilder den gangen, og de fant jeg igjen i dag. Det vil si jeg har funnet dem igjen flere ganger.
Her er bildene. De er av ymse kvalitet og scanna, men en og annen Raufossing vil vel kjenne seg igjen på noen av dem, og de gamle heltene kjenner vel mange igjen.
Liverpool1

Liverpool2

Liverpool3

Liverpool4

Liverpool5

Liverpool6

Liverpool7

Liverpool8

Liverpool9

Liverpool10

Toge tæll Horten

Je husser toge. Dæ gikk forbi der je bodde flere gonger om dagen, å var de svart, digert å pæsa å pruste, kom de’ frå Oslo. Dæ fortælte’n far. Kom de ei motorvogn var de frå Eina, å da kunne det ha vøri i Vællers.
Hørte vi Oslotoget var vi raske tæll å flyge utpå kænten ta skråningen. Lengere fækk vi itte lov å gå. Fysst kom lokkmotive. Svart å svett pruste de ut damp sjøl om vægen nerover tæl Gjøvik var lett. Toge spelte ei rolle i liva våres. Vi brukte de når vi skulle ut på lengre turer for ingen hadde bil.

Ætter togtur'n vart de færje. Hær går vi i lænn.
Ætter togtur’n vart de færje. Hær går vi i lænn.

En gong vart je forvist tæll Horten. Dæ var da syster mi vart født. Farmora mi å je skulle ta en tur i påsken, de passe seg slik.
Klukka sju gikk toge’ frå Raufoss. Å akkurat som je brukte å sjå de frå oppi bakken heme, fækk je nå sjå de kåmma nærmere å nærmere, å rætt i mot. Å du store å styrenes å digert de vart for en fireåethaltåring. Det tårne seg opp over meg som trølle i Asbjørnsen å Mo, å pæsa å pruste, å plutsli drog de tæl mæ en kvass plystrelyd mens ei tynn, gloheit dampstripe sto ut mellom juLa. Je skvatt å snudde meg.
Lokke for forbi, å så kom vognen. Fysst den for baggasjen, å så dær vi sku sitta.
Væl inne var det en trång korridor. Dær kunne’n stå å røyke å sjå ut om vindu. På høgersia var kuppea. Vi gikk inn i en de itte var noon ti ænda. Je sætte meg ve vindu, å a farmor sætte seg ve sia ta mei.
Sakte drog lokkmotive øss ut ta Raufoss, å innåver mot Oslo. Rart å tenkje på dætta. Bodde’n på Raufoss skullen ældri oppover non stand. De var nerråver tæl Gjøvik å innåver tæl Oslo.
Mæ nåsan klistre på vindu puste je døggroser som je tegne ti. Je kunne åkke skrive hæll læsa ænda, så de vart bære streker. Men je kunne andakta utenat ætter mange morratimer attmæ radio’n, å så kunne je morragymnastikken. Denni kunnskapen brukte je tæl å læsa vellsignelsen over mor å far min, å å synge sanger je lærte ta’n Alf Prøysen i Barnetimen for dom minste ve sælskapelige anledninger.
Velsignelsen kunne vara vægen tæl mangt et kakefat når vertinna glømte å si «Værsågo».
På Eina kom det en mænn inn i kuppen våres. Hæn hadde hatt, å hæn såg gammal ut. Hæn nikke åt a farmor å sætte seg rætt i mot meg. Hæn såg sint ut, syns je.
Je såg ut, å prøvde å itte sjå på’n. Men dæ vart vanskeligere å vanskeligere. Je såg at det var hår overælt på’n. Stritt, grått hår sto ut tur hatten hass. Hæn hadde mer hår på øynbryna sine enn je hadde på huggu. Dotter ta hår tøyt ut tur øra på’n som høysåter, å de siste je oppdage var at’n hadde mætt nåsan. De var så tett at je skjønte itte åssen hæn fækk puste.
Dæ fækk’n itte hæll da, viste de seg. For da hæn tente pipa, å dæ gjorde mange den gongen, å drog ner, så kom røyken ut att om nåsan. Da kilte de tydlivis, for da var’n oppi mæ hænnbaken å rufse litt for å få åpning.
Je stirre. Je stirre å stirre, men hæn lot seg itte merke mæ dæ. Hæn røykla kuppen mens nåsahåra vibrerte slik sive i ælva gjør i stærk strøm.
Så hoste’n. Hæn var helt uforberedt, så fysste kula fækk je som yr mæ skurer i kasta. Her fækk je merke åssen de var når melding om fiske meldte nordli’ kuling mæ yr i. Hæn unnskyldte seg itte, men snudde seg vækk å tok neste kula mæ hænnbaken. Da den tredje kom hadde’n fått opp lommetørkLe.
Da forsvænt’n ut i korridor’n å vart borte non minutt. Så kom’n innat, sa ænda ittno, å sætte seg på plassen sin.
Nå tok’n ta seg hatten å frakken. Sveisen hass hadde lagt seg ætter hatten, så hæn hadde et tydli’ dokk rundt hele huggu ætter den. Komisk var de så de’ høllt. Je måtte virkeli ta i for itte å byne å fLire.
Men så oppdage je dæ som skulle prege mye ta resten ta tur’n. Je veit itte å mange gonger je hadde vørti fråti’n innhølle i nåsan ta overivrige kjærringer mæ lommetørkLe. Nå såg je rætt opp i dom hårete nåsabora hass å såg en diger en. Den flaug ut å inn ætter som hæn puste, å dæ gjorde’n helt tæl gubben gikk ta på Gran. Hen var kjærringen mæ lommetørkLe’ når du trengte dom?
Syne ta høysåten som tøyt ut tur nåsan hass satt lenge i. Je såg de for meg når je lokke att øvva, å når de vart mørt i dæ toge forsvænt inn i en tunnell. Bøbbemænn hadde sætt sine spor.