Min første sykkel

Jeg ønska meg sykkel. Sykkel var ingen selvfølge i de dager jeg var liten. Det var dyrt kunne både far og farfar fortelle.
En dag fikk jeg beskjed om å innfinne meg hos farfar. Det skulle vanke en overraskelse. Jeg var ikke spesielt spent da jeg gikk de to hundre meterne.
Farfar sto nede ved uthuset. Ved siden av ham sto en sykkel. En diger svart en. Et monster av en sykkel, med ballongdekk. Farfar slo ut med hendene, og sa uten omsvøp at det var meninga jeg skulle få’n. Han likte å kjøpe ting vi kunne vokse inn i.
Overveldet, glad og målløs sirkla jeg rundt vidunderet. Den var altså svart, og den var brukt, men du store verden så tøff. Med tre gir og og kraftige hjul så’n ut som en motorsykkel, syntes jeg. Men størrelsen bekymra. Åssen skulle jeg komme meg opp på den? Korte bein var en kronisk lidelse som skulle forfølge meg resten av livet.
Jeg hadde lært å sykle med kameraters sykler. Nå kom manndomsprøva. Å bestige dette monsteret skulle bli adskillig vanskeligere enn seinere bestigninger jeg skulle komme til å gjøre. Men det visste jeg ikke da.
Klarte ikke å skreve over stanga. Sjøl om jeg bikka sykkelen var det ikke mulig å komme seg opp, samma hvor mye jeg spente i fra. En gang spente jeg til så den bikka motsatt veg med meg på stanga.
Farfar ville at jeg skulle stå i ramma. Altså stikke høyrebeinet over på pedalen på undersida av stanga. Det var lite bekvemt. Sykkelen ble gående på skakke og ekvipasjen ble seende ut som en seilbåt på kryss mot vinden. Dessuten tok den ene pedalen nedi underlaget og forårsaka stadige nestenulykker.
Jeg takka for sykkelen og trilla den hjem. Tross alt var jeg i en alder da centimeterne kom fort, og det var ikke mye om å gjøre.
Vel hjemme kom far min ut for å kikke på vidunderet. Han var stor nok og tok en sving nedover gata.
-Kjempefin sykkel, sa’n.
-Prøv å sette’n inntil veggen, og så klatrer du opp.
Far holdt i og jeg klatra. Vel over stanga fikk jeg kontakt med pedalene. Jeg kunne jo stå og sykle. Fra setet var jeg sjanseløs, så her var det bare å stå. Nå skulle alt testes, gir, bremser og ringeklokke.
Følte meg fartsugen nå, og råskinnet i meg slapp løs. I sval sommerluft som føna dusjvått hår, for jeg nedover gata som om jeg skulle ha stjålet sykkelen.
Rett før krysset utførte jeg bremsetesten. Uante krefter slapp løs. Bakhjulet letta fra underlaget da jeg klemte inn frambremsen, og jeg unngikk med nød og neppe å tippe over.
Jeg snudde og sykla oppover igjen, gjorde en u-sving og gjentok prosedyren, denne gangen med bakbremsen. Denne gangen sto bakhjulet bom stille. Kroppen for framover og bakparten sladda. Det føltes det som om bakhjulet var på veg foran forhjulet.
Altså var alt i orden.
Nå kom den ultimate testen. Sykle opp den bratteste bakken i nabolaget, Steinrøysa. Om den ikke gikk rett opp så var det like før. Nederst i bakken la jeg inn andre gir. Plutselig gikk det mye lettere. Jeg sto og tråkka, la hele vekta i hvert tråkk. Det gikk tyngre og tyngre. Pusten hørtes ut som om den kom fra en perforert trekkspillbelg, og så måtte jeg kapitulere. Ned i første gir, og så tråkka jeg tel. Det var som å tråkke i løse lufta.
I samme øyeblikk så jeg alt jeg da kjente som solsystemet i et eneste glimt. Smerten fløy ut i kroppen fra underlivet. Det gnistra for øya og i huet spilte et slags klokkespill. Så ble det svart. Jeg strevde med å holde sykkelen oppreist, men var sjanseløs da den velta sakte over ende.
Førstegiret var tydeligvis ikke justert. I det jeg tråkka tel glapp det. Jeg deisa ned på stanga med full tyngde, og fikk full bjelleklang.
Hjulbeint og øm trilla jeg sykkelen hjem, og satte den inntil veggen. Den skulle ikke røres mer før giret var justert, og gutten hadde vokst seg opp på setet.

Det har skjedd mye på sykkelfronten siden den gang.

Ender i flukt

Nå på våren er sjekkinga i full gang i andemiljøet. Her er fire karer i race om den samme dama.

Supporterklubb igjen

Nå skal det sparkes i gang supporterklubb for Raufoss fotball igjen. Det skjer på sønda’n. Det jeg ikke var klar over var at det foregår mye skjult supporting i Raufoss. Se på bildene her og legg merke til hvor mye som er i gult og svart. Til og med Jernbaneverket har skjønt det.
1

2

3

4

5

Hjemmeseier

Så har man vært på kamp igjen. Denne gangen mot Ull/Kisa, et lag som fra før lå bak oss på tabellen, og som etter kampen er enda lengre bak.
Kampen var ikke av de store. Mye rot og tull, mye skrik og lite ull(kisa). Men, og dette er vesentlig, det var en del Ull/Kina og været var godt så lenge sola var framme.
Når kamper er kjedelig sitter jeg alltid å leiter etter poenger, eller noe man kan gjøre et poeng av. For eksempel i fjor var jeg på en kamp som gikk heller dårlig, trur det var mot Moss. Da var det fem spillere med rosa sko. Da fant vi ut at det måtte være skoa. Det blei alt for mange med rosa sko.
I dag var det ingen, men det var mange som ropte «HEI». Særlig gjorde de det til dommeren, og noen gjorde det veldig mange ganger. Noen gjorde det til og med mange ganger etter hverandre. I det hele tatt ropes det mye.
Etter hvert forsto jeg at dette var noe de gjorde når de ville ha noe. Når de ville ha frispark, for eksempel, da ropte de «HEI!!!». Noen ganger falt de og ropte og holdt seg på leggen og sånt. Da så det ut som de hadde det veldig vondt, men når de oppdaget at de hadde fått frispark var det ikke så vondt lenger. Da halta de ikke etterpå en gang.
Og så var det en linjemann der. Han så ikke en offside, og så så han en som vi ikke så. Litt rart med tanke på at dommerne har Synsam som sponsor.
På tribunen ble det brukt trommer og sang og rop. Dette hjalp ikke spillerene vesentlig for de hadde en litt treg dag, og så vant de lell. Det er viktig. Å vinne på en dårlig dag. Vi klappa og vi, med votter. Det vil si det var det andre som gjorde, mine lå igjen i bilen så jeg slo meg på låra.
Raufoss leda 1 – 0 ved pause, etter et fenomenalt fint mål, fint spill altså, men hadde nok ikke brukt pausa veldig lurt for Ull/Kisa utligna nesten med en gang andre omgang hadde begynt.
Rocky scora i første omgang og han scora i andre. Da han scora det andre var det nesten over. Jeg pleier å si at jeg tester hjertet mitt ved å se Raufoss spille forsvar, for i noen kamper gjør de det veldig spennende. Det gjorde de noen ganger i dag og, og da Rocky scora og det var fem minutter begynte testen.
Det gikk bra, og han Rocky er god foran mål og deromkring. Så kunne man gå hjem glad til sinns. Utrulig hva et mål gjør på slutten av en kamp. Da blir det ganske bra lell.

Oppvarming.
Oppvarming.
Her er'n så blid at'n skulle tru han  visste hva som skulle komme.
Her er’n så blid at’n skulle tru han visste hva som skulle komme.
Før kampen
Før kampen
Etter kampen
Etter kampen
Og flaggene vaier for oss
Og flaggene vaier for oss

Lakseandpar i Skoledammen, Raufoss

Vanligvis har disse vært skye, men denne gangen slapp jeg ganske nærme. Fine fugler i alle fall.

Hunn
Hunn

Hann
Hann
Par
Par

Fra arkivet: To fuglebilder

Kan væra tettbefolka i Skoledammen
Kan væra tettbefolka i Skoledammen
Trenger ikke dra til kysten for å høre måkeskrik. Bildet fra Mjøsa ved Gjøvik.
Trenger ikke dra til kysten for å høre måkeskrik. Bildet fra Mjøsa ved Gjøvik.

Fra arkivet: Take off i Svanesjøen

I dette tilfellet var Svanesjøen det samme som Skoledammen i Raufoss. Bildene er tatt på denne tida av året i 2013.
IMG_4945

IMG_4946

IMG_4947

IMG_4948

Et minne: Tidlig på’n

Dette bildet ble tatt på denne datoen i 2012. Hestehoven blomstra i skråningen ned fra riksveg 4 mot Vestrumenga på Raufoss, og jeg traff blink.
IMG_1451

Et minne: Fossekall

På denne datoen i 2011 fikk jeg øye på denne i Korta på Raufoss. Dette er jo Norges nasjonalfugl, og er en hardfør liten en.
Det er også mulig å se Fossekall i Hunnselva, om du har flaks.

Fossekall i Korta, Raufoss
Fossekall i Korta, Raufoss