Min første sykkel

Jeg ønska meg sykkel. Sykkel var ingen selvfølge i de dager jeg var liten. Det var dyrt kunne både far og farfar fortelle.
En dag fikk jeg beskjed om å innfinne meg hos farfar. Det skulle vanke en overraskelse. Jeg var ikke spesielt spent da jeg gikk de to hundre meterne.
Farfar sto nede ved uthuset. Ved siden av ham sto en sykkel. En diger svart en. Et monster av en sykkel, med ballongdekk. Farfar slo ut med hendene, og sa uten omsvøp at det var meninga jeg skulle få’n. Han likte å kjøpe ting vi kunne vokse inn i.
Overveldet, glad og målløs sirkla jeg rundt vidunderet. Den var altså svart, og den var brukt, men du store verden så tøff. Med tre gir og og kraftige hjul så’n ut som en motorsykkel, syntes jeg. Men størrelsen bekymra. Åssen skulle jeg komme meg opp på den? Korte bein var en kronisk lidelse som skulle forfølge meg resten av livet.
Jeg hadde lært å sykle med kameraters sykler. Nå kom manndomsprøva. Å bestige dette monsteret skulle bli adskillig vanskeligere enn seinere bestigninger jeg skulle komme til å gjøre. Men det visste jeg ikke da.
Klarte ikke å skreve over stanga. Sjøl om jeg bikka sykkelen var det ikke mulig å komme seg opp, samma hvor mye jeg spente i fra. En gang spente jeg til så den bikka motsatt veg med meg på stanga.
Farfar ville at jeg skulle stå i ramma. Altså stikke høyrebeinet over på pedalen på undersida av stanga. Det var lite bekvemt. Sykkelen ble gående på skakke og ekvipasjen ble seende ut som en seilbåt på kryss mot vinden. Dessuten tok den ene pedalen nedi underlaget og forårsaka stadige nestenulykker.
Jeg takka for sykkelen og trilla den hjem. Tross alt var jeg i en alder da centimeterne kom fort, og det var ikke mye om å gjøre.
Vel hjemme kom far min ut for å kikke på vidunderet. Han var stor nok og tok en sving nedover gata.
-Kjempefin sykkel, sa’n.
-Prøv å sette’n inntil veggen, og så klatrer du opp.
Far holdt i og jeg klatra. Vel over stanga fikk jeg kontakt med pedalene. Jeg kunne jo stå og sykle. Fra setet var jeg sjanseløs, så her var det bare å stå. Nå skulle alt testes, gir, bremser og ringeklokke.
Følte meg fartsugen nå, og råskinnet i meg slapp løs. I sval sommerluft som føna dusjvått hår, for jeg nedover gata som om jeg skulle ha stjålet sykkelen.
Rett før krysset utførte jeg bremsetesten. Uante krefter slapp løs. Bakhjulet letta fra underlaget da jeg klemte inn frambremsen, og jeg unngikk med nød og neppe å tippe over.
Jeg snudde og sykla oppover igjen, gjorde en u-sving og gjentok prosedyren, denne gangen med bakbremsen. Denne gangen sto bakhjulet bom stille. Kroppen for framover og bakparten sladda. Det føltes det som om bakhjulet var på veg foran forhjulet.
Altså var alt i orden.
Nå kom den ultimate testen. Sykle opp den bratteste bakken i nabolaget, Steinrøysa. Om den ikke gikk rett opp så var det like før. Nederst i bakken la jeg inn andre gir. Plutselig gikk det mye lettere. Jeg sto og tråkka, la hele vekta i hvert tråkk. Det gikk tyngre og tyngre. Pusten hørtes ut som om den kom fra en perforert trekkspillbelg, og så måtte jeg kapitulere. Ned i første gir, og så tråkka jeg tel. Det var som å tråkke i løse lufta.
I samme øyeblikk så jeg alt jeg da kjente som solsystemet i et eneste glimt. Smerten fløy ut i kroppen fra underlivet. Det gnistra for øya og i huet spilte et slags klokkespill. Så ble det svart. Jeg strevde med å holde sykkelen oppreist, men var sjanseløs da den velta sakte over ende.
Førstegiret var tydeligvis ikke justert. I det jeg tråkka tel glapp det. Jeg deisa ned på stanga med full tyngde, og fikk full bjelleklang.
Hjulbeint og øm trilla jeg sykkelen hjem, og satte den inntil veggen. Den skulle ikke røres mer før giret var justert, og gutten hadde vokst seg opp på setet.

Det har skjedd mye på sykkelfronten siden den gang.

Noen bilder og betraktninger fra en sykkeltur

Sykkel er et fint redskap å ta seg fram med. Å sykle på Toten kan by på mange tøffe utfordringer i og med det er mye opp og ned. Mange av bakkene er temmelig bratte og. Men det forundrer meg hvor få syklister man møter dersom man holder seg utenom den såkalte Totenrunden. Det er mange lite traffikerte veier herover.
Sjøl har jeg holdt på mer, eller mindre, siden tidlig på 1990-tallet, men i år har det blitt dårlig. En og annen tur er det blitt, og en av dem var i dag. Jeg bedriver ikke trening, jeg bedriver morosjon. Koser jeg meg ikke, kan det væra.
Målene for mine turer er å klare å sykle opp noen bakker jeg plukker ut på forhånd på et bestemt minimumsgir. Må jeg gire ned ytterligere snur jeg, og prøver en annen gang.

Totenlandskap
Totenlandskap

Dette er muligens litt spesielt, men for å holde seg litt i trim trenger ikke målene å være så avanserte.
Foreløpig er følgende mål nådd: Sykle opp fra Bråstaddalen (trur det heter det der), hele vegen opp. Det klarte jeg. Det neste var først opp fra Bøverbru over Steffensrud og Granvang, for så å krydre det med bakken opp fra Landheim mot Kapp. Det gikk og, og i dag var målet fra Lena og opp til Lensbygda, for så å ta med knekker’n som leder deg til Smedbyskolen. Det gikk og, sjøl om bæljen gikk heftig da jeg kom opp. De siste hundre metrene svei.
Jeg har tatt mange bilder opp mot Kolbu Kirke. Her tok jeg bilde av "standplassen" min.
Jeg har tatt mange bilder opp mot Kolbu Kirke. Her tok jeg bilde av «standplassen» min.

Giret jeg bruker som mål? Det er den midterste skiva foran, og den nest største bak. Peanuts for noen, tungt nok for meg. Kan forøvrig opplyse at maks stigning var 12%.
En liten stopp for å ta bilder rett nedenfor Kolbu Kirke ble det.
Så, nå har jeg skryti litt av meg sjøl og.
Typisk Totensk landbrukslandskap
Typisk Totensk landbrukslandskap