Et minutt fuglemating (levende bilder)

Da værgudene slo til med snø i store mengder og vind som piska, samla fuglene seg på fuglematinga. Vi har to av dem, og den ene er rett utafor stuevinduet. Der har det sett slik ut i dag. Det ble veldig populært i uværet.
Vi har observert svartrost, bokfink, bjørkefink, rødstrupe, blåmeis, kjøttmeis og nøtteskrike.

Nok en gjest

Spettmeisen er en flittig gjest på fuglebrettet. Litt sky, og veldig kjapp, derfor litt vrien og fange på nært hold. Med fotografen i stua og fuglen på andre sida av glasset gikk det denne gangen.

Spettmeis.
Spettmeis.

Isfiske

-Du må stå opp!
Det var mørkt og det var kaldt og det var tidlig og jeg var bare elleve år, det vil si godt inn i det tolvte, og siden kulde og mørke inngikk, vinter.
Men, når far min sa «Stå opp!», sto jeg opp. For far min var myndig. Ikke veldig autoritær, men såpass at når han sa feks. «Stå opp», så var det nøyaktig det jeg gjorde.
Jeg svingte beina ned på golvet. Det svei. Kulda jog gjennom føttene, forplanta seg oppover leggen og fikk kneskålene til å skrangle.
Men her var det ingen bønn. Jeg lista meg stilt på tå ut på kjøkkenet, og skrapte isen av vinduet. På utsida hang en gradestokk uten blå strek. Den viste ned til -33, men den blå streken var borte, og det var, når jeg tenker meg om ikke så rart, for streken var vel egentlig rød. Men, borte var’n. All væska hadde gjemt seg nede i kula, og vi skulle på pilking.
Som fedre flest ville far min gjerne dele interesser med sin sønn, i alle fall dersom det var felles interesser. Dermed måtte jeg introduseres for hans, og sportsfiske var en av dem.
Toget gikk klokka sju, og Hågår stasjon på Gjøvikbanen og ved Einafjorden, var målet. Der hadde den gamle, han var minst toogtredve år den gangen, dratt mang en åborr og mang ei røye opp gjennom gjenfrøsne høl i isen.
Etter frokost blei jeg pakka inn, og spaserturen til stasjonen blei et mareritt. Jeg var så innpakka at armene sto rett ut, og knea var umulige å bøye.
Enda verre ble det inne på toget. Der var det romtemperatur, og før vi nådde Roksvoll var det tropisk fuktig inne i termopakningen, og jeg gispa etter luft.
-Snart framme, sa mannen med ryggsekk og pilkestikker.
Jeg satte min lit til termoseffekten, drivhuseffekten var ukjent som begrep den gangen, og at varmen ville holde seg når vi kom ut. Himmelen var klar og stjernene blinka. Et svakt blåskjær kom over åsen i øst, og signaliserte at dagen var noe lenger enn ved vintersolverv.
Hågår stasjon ligger oppe i lia, nedlagt og glemt nå, og veien ned på isen gikk bratt, veldig bratt, rett ned gjennom skogen. Det var bare å sette seg på rompa og skli ned. Og med tenner som skrangla og kjaker som slang, var kulda glemt for ei kort stund.

Målet: Høl i isen og åbbårr.
Målet: Høl i isen og åbbårr.

Vel ute på isen gikk kjeften på far min i et hakkande kjør. Han brukte mange ord på å forsøke å overbevise meg om at «DETTA SKAL BLI MORO». Innerst inne skjønte han nok at det bodde en viss motvilje inne i innpakningen.
Boret kom fram, og snart hadde jeg eget høl, pilkestikke og streng beskjed om å holde hølet fritt for is. Særlig lett. Han borra flere, slang ut snører med maggott (en slags mark eller larve),og fløy rundt og rensa for is. Det frøys på fortere enn han klarte å rense.
Men snart dro han den første fisken. Det var en åbbår. Den utløste rørende gledesscener, og skulle være beviset på hvor moro det var. Stakkaren likte ikke å dras opp fra kaldt vann til -30. I protest sprella den tre ganger, for så å bli liggende som en U. Jeg sier det en gang til altså, tre sprell og stiv var’n. Da er det kaldt.
På den tida dette tok hadde hølet mitt fryst igjen, så jeg visste ikke om jeg hadde fisk eller om det var isen sin feil at det var tungt å dra opp. Far min sprang hølimellom og staka, dro åbbårer som straks ble til U’er, for så å stake høla fri for is igjen.
Jeg sa ingenting, og etter ei stund skjønte den gamle at avlegger’n ikke var fornøyd. Da rant entusiasmen av’n. Han kikka på klokka og skjønte at vi kunne rekke toget klokka 10.
Alle snører ble dratt inn, og fisken pakka. Den var så stiv at jeg var helt sikker på at den aldri ville tine igjen.
Bakken opp til stasjonen var ikke like morsom som turen ned. Nedturen var oppturen på en måte, og omvendt da.
Kraftanstrengelsen var stor for en som var kort i beina, men utsiktene til kakao, brødskive med brunost og skøyteløp med Bjørnsen og Jorsett på radioen i vedfyrt stue, ga meg uante krefter. Han med sekken gikk mumlende misfornøyd bak meg, og antyda at det var vel tidlig å dra hjem. Jeg syntes det var helt passe.
Vi rakk toget, og alle drømmer ble oppfylt. Far min sa ikke noe, men fordypa seg i ei bok. Når han fordypa seg i ei bok blei’n borte, så begeistrede og høylydte utspill over rundetider på 38-tallet ble avfeid med uinteresserte grynt.
Og pilking forble en sport han bedreiv aleine.

Polferd?

Shiba preget av snøvær.
Shiba preget av snøvær.

Så fort det er noen som skal ut og bevege seg i en smule ruskete vintervær i hvite omgivelser kaller man det Polferd. Med den definisjonen har Balder og jeg vært på Polferd i dag, men før den beretningen litt oppklaring av geografien.
Poler har vi i nord og sør, herved kalt Nordpolen og Sydpolen, eller Arktis og Antarktis på fint. For å være på polferd må man altså dit, eller ha som mål å komme dit på ski eller andre transportmidler, men poenget er at man må dit.
Å gå over Grønland for eksempel, er ikke å være på Polferd, med mindre man drar til Grønland i Oslo for å gå på polet. Går du over Grønland går du over en diger isbre på ei diger øy et godt stykke unna både pol og poler. Det kan ligne på landskapet på feks. Sydpolen har jeg sett på bilder, men det er ikke der.
Det blei hvitt, gitt.
Det blei hvitt, gitt.

Akkurat slik var det i dag da Balder og jeg gikk ut. Det snødde tett. Det blåste, og da vi åpna døra var det som å sjå inn i en hvit vegg. Tøffe som vi er snur vi ikke av sånt. Vi labba på, og fikk snøføyka rett i fleisen. Vinden brukte snøkrystaller til å piske oss. Den kom rett i mot, og det stakk som tusen akupunkturnåler.
En skulle tru det var straffa for noe. Hva hadde vi gjort for å fortjene dette? Hadde vi syndet? Hvem syntes så ille om oss at de kasta sånt etter oss? Det fikk vi ikke anledning til å fundere over.
Vi heiv etter været. Vinden dro rett inn i åpen munn, og gjorde pusting til en egen øvelse. Det stakk i øynene under skyggen på capsen.
Løssnøen gjorde at skoa sank nedi og gjorde det tungt å gå. Den firbente av oss dansa dog lettbeint og glad avgårde, upåvirket av vind og vær. Han hoppa ut i løssnøen, borra nesa nedi så huet var helt borte på jakt etter smågnagere som oppholder seg under snøen, og var godt fornøyd med tingenes tilstand. Han bryr seg ikke om været.
Dette gjør vi hver dag, uansett vær og føre. Jeg har tidligere beskrevet turer på islagte veier, i dag fikk vi polvær. Men det var altså ikke noe polferd. Nærmeste pol her er på Lena, og dit skal jeg ikke i dag.
Litt heldige var vi, snøværet ga seg på veien hjem, men nå var det helt hvitt. Dermed kunne vi frakte morgenavisa tørr hjem i trygg forvissning om at vi ikke er omtalt som dristige og kondissterke der.

Dagens Instagrambilde 2

Et motiv, to bilder, to kameraer.

Her er to bilder. De er tatt rett etter hverandre. Det øverste med Panasonic Lumix Tz60, det nederste med telefonen min, en Samsung Galaxy 6 Edge+.
Begge ble fine. Under bildene skal jeg røpe hvilket som ligner mest på slik lyset var. Forøvrig er ikke dette noen form for betalt reklame. Det er bare dette utstyret jeg har 🙂

Panasonic
Panasonic

Samsungtelefon
Samsungtelefon

Og da kan jeg røpe at det øverste bildet ligner mest på lyset slik det var. Det jeg tok med telefonen er mørkere enn virkeligheten. Jeg har ikke gjort noe med bildene, bortsett fra å beskjære telefonbildet. Telefonen har et bredereformat enn kameraet, og bildene var litt forskjellig zoomet.

Dagens soloppgang, levende bilder.

Et stykke saktefilm for deg som liker at det går rolig for seg. Kommentarer unødvendig.

Panoramafilm og skitur

Nok en vakker dag, og nok en gang gikk vi fra Bureisningsvegen, over jordene og til Aaskirka. Ikke bare gikk vi dit, vi gikk forbi og oppover et bratt og seigt jorde til vi kom inn på lysløypa mellom Reinsvoll og Sillongen ved Prestgard’n. Der tok jeg denne 360 gradersfilmen på 37 sekunder. Der filmen starter kom vi opp.

Husk at piruetten er utført med ski på beina.


Selvsagt var min trofaste følgesvenn, Balder med. Han koser seg i og med at det hele tida er dyrespor å sette nesa i. Det gjør skigåinga litt ugrei for meg, men hvem bryr seg om det når det er så fine forhold som nå. Her ser du’n før dyrespora begynte.

Etter pause ved Prestgard’n satte vi kursen mot Reinsvoll. Det var så fint føre og vær at vi egentlig kunne tenkt oss å være ute resten av dagen, men kroppen ga beskjed om at det beste var å loffe pent hjem.
Ikke bare hvite vidder.
Ikke bare hvite vidder.

Vi tok av ved Gjestrum, passerte Bøverbru og gikk over jordene ned i Bureisningsvegen.

Tilbake til start.
Tilbake til start.

Nok et lite steg mot rehab var tatt.

15 sekunder på revespor

Balder er jo med på tur, men er interessert i helt andre ting enn meg. Som for eksempel revespor, eller no’ sånt.

Opptrening i gang.

Så er jeg i gang. Med en rekvisisjon fra før jeg fikk hjertegreiene har jeg satt i gang styrketrening hos en fysioterapeut. Der har vi gått forsiktig ut, og holder oss til en liten tur på trimsykkel og et par øvelser i styrkeapparater. Han nekter meg å ta i for mye, og det får jeg være glad for.

Her er utsikten jeg hadde i dag mens jeg tråkket på og ikke kom noe sted.
Her er utsikten jeg hadde i dag mens jeg tråkket på og ikke kom noe sted.

Dette skal jeg gjøre tre ganger i uka. Det jeg får i tillegg er turene med’n Balder. De går enten på beina, eller på ski. Vi er ikke avhengige av oppkjørte løyper her. Det er fem cm nysnø oppå beinhard skare så vi kan gå dit og der vi vil, og det gjør vi. Går på smørefrie ski, og det er en fornøyelse.

I dag ble fristelsen så stor at vi gikk ut i finværet. Se på bildene så skjønner du hvorfor. Jeg tar det rolig, men går såpass at jeg blir svett og får dogg på brilleglassa, og i det været som var i dag var vi ute lenge. Nå gjelder bare å ikke bli for ivrig. Har tross alt vært gjennom ei tøff reise.

Verdifull turkamerat. han koser seg med alle slags mulige dyrespor.
Verdifull turkamerat. han koser seg med alle slags mulige dyrespor.
Aas kirke i det fjerne.
Aas kirke i det fjerne.

Soloppgang i februar, et bilde.

Tatt i oppkjørselen vår.
Tatt i oppkjørselen vår.

Slik kan det sjå ut for den som kommer seg opp om morran. I dag sto sola opp omtrent akkkurat klokka 8 hos oss.

Shiba med sol på. Skyggene lurer i bakgrunnen.
Shiba med sol på. Skyggene lurer i bakgrunnen.
Ser etter sola
Ser etter sola
Før soloppgang, Bureisningsvegen mot øst.
Før soloppgang, Bureisningsvegen mot øst.
Bureisningsvegen mot vest
Bureisningsvegen mot vest
Her kommer sola
Her kommer sola

Kulde og blæst, morran

Dagene mine starter tidlig, og etter kaffe, frokost og naturlige gjøremål som utføres sittende, er det tid for lufting av både hjertepasient og hans reseptfrie og bivirkningsfrie medisin.
Vi går en helt fast tur på morran, det er derfor det blir mange bilder av det samme.
Vi går uansett vær, uansett føre. Jeg har sko med pigger så lårhalsen er trygg.
Dagens bilder er tatt i krysset mellom Bureisningsvegen og Vollengvegen, i tre retninger. Øst, vest og sør, sånn omtrent.
Har det sniki seg med en firebeint en, så er det sjølsagt helt tilfeldig.

image

image

image