Tar et år til

Til tross for slitte knær som betyr mye smerte, til tross for to åpninger av brystkassa og at jeg nærmer meg 65, tar jeg et år til.

Jeg oppfyller fortsatt alle krav til å bli helt i Norge: Jeg utholder smerte og jeg kan kunsten å fryse. For eksempel gikk jeg i dag tidlig, i et anselig antall kuldegrader, tur med bikkja med store smerter i venstre kne og uten stillongs.

I min alder har man ikke noe valg, man må ta et et år om gangen, eller, når jeg tenker meg om, en dag om gangen. Så dersom jeg lever, og har helsa om et år, så tar jeg et år til da og.
Skulle jeg ombestemme meg skal jeg love å ikke grine.