Den morran jeg gikk til frisøren

Jeg var lang på håret. Ellers er jeg ikke lang. Drømmen om å bli høy og mørk ble skrinlagt på sekstitallet.
Jeg gikk til frisøren, det vil si, jeg kjørte dit, parkerte og sprang inn for å komme først i køa. Frisøren sto utafor å måkte snø. Han klaga på den snøen, det er tross alt april.
Vel innafor ba han meg sette meg i stolen mens han slengte av seg jakka. Han slo på radio’n akkurat så høyt at vi ikke hørte’n.
Deretter begynte han å klippe. Jeg ville ha sveis, kort rundt og fyldig oppå ettersom jeg har ei bølge der. Den drar mot høyre. Frisøren misunner meg håret. Han trenger ikke klippe seg ofte.
Han skred til verket med stort alvor, han er tross alt proff. Hippiehåret ble forvandlet til en sveis verdig en eldre herre nær pensjonsalder.
«Vellykket», sa han.
«Alt kler den tjukke», sa jeg.