Musikkinteressen

Jeg har hatt dilla på musikk siden jeg hørte Beatles første gangen. Eller det er ikke helt sant. Prøysen var nok den som vekka interessen, først i Barnetimen for de minste. Deretter Siste mohikaner med Arne Bendiksen, og så kom Beatles og alle de andre etter dem.
Vi oppdaga Radio Luxembourgh på 208 mhz i AM-båndet, og etter hvert svensk P3 i FM-båndet.
Am – båndet fikk vi ikke lytta til før etter det var mørkt, og svensk P3 krevde flaks med geografi og topografi.
Svensk P3 fikk jeg inn på et bestemt sted på verandarekkverket. Innendørs gikk det ikke. Jeg satte et merke i rekkverket der radioen måtte stå. Den måtte stå i en bestemt vinkel, og antenne og apparat måtte stilles med millimeterpresisjon.
Dette var også ei tid da NRK fikk klagebrev når det kom rockemusikk i Ønskekonserten, og rockeinteresserte var avspist med tre kvarter Harald Are Lund eller Vidar Lønn Arnesen på fredager, eller var det torsdag?
I alle fall, svenskene tok ungdom på alvor, og sendte musikk for oss på hverdager mellom 11 og 13 i skoleferien, eller sommarlovet som de kaller det der borte. Derfor radio på rekkverk på sommerlige solskinnsdager.
Øyeblikket inntraff på en slik dag. Jeg var en ivrig fotballspiller som med stort alvor drev egentrening på plenen ved verandaen, mens Kjersti Adams Rey annonserte ferskmusikk med engelske språkdrakt, på svenska.
Midt i et rekordforsøk i triksing strømmet noen spede basstoner ut på et vis jeg aldri hadde hørt før. En heller spinkel orgellyd fulgte med sangen, og en rar sang som het See Emily Play fløy helt fra Sverige, inn i min radio, ut av min radio, inn i mine ører og satte seg fast i den delen av hjernen som oppbevarer og behandler gleden.
Aldri har jeg lagt en ball så død. Midt i trikserekordforsøket stoppa jeg opp. Ballen spratt to ganger, for så å bli liggende død. Jeg sank sakte ned på verandatrappa med attknepte øyer. Milde himmel for en rar, morsom og fengende sang. En avhengighet var født, The Pink Floyd-addiction.
Seks år seinere plaga jeg livet av personalet på platebaren på Andselv i indre Troms med å mase på den nye Pink Floyd-plata. Dark Side of The Moon var i komminga.
20 år seinere opplevde jeg bandet på Valle Hovin, og sju år etter det en gang til.
Det er det nærmeste jeg har vært høymesse: Lyset, lyden, musikken en varm høstkveld med stadige gåseploger med kurs sørover ga meg gåsehud. Tårene sprengte på, klumpen i halsen blei større og større og frysningene på ryggen forplanta seg like inn i hjernebarken.
I et følelsesmessig crecendo så jeg opp og takket alt som var å takke, en spesiell takk til mor og far som hadde satt meg til verden så jeg kunne oppleve dette, og slapp pusten i et dypfølt og inderlig sukk.