Et barnodmsminne: Hos barberer’n

Far min jobba på lørdager, men hadde fri en gang i blant. Da var det å gå til frisøren. Det var to frisører, en de kalte Petter Barberer og Ringsby’n. De konkurrerte om kundene i ei tid da frisyre for en smågutt innebar kort om vinter’n og enda kortere på sommer’n.

En lørdag like før 17. mai var det klart for gutteklipping. Far min satte meg på bagasjebærer’n og tråkka oss opp i sentrum. Vi brukte Petter Barberer, og på lørdager var det kø. Damene brukte helt andre frisører for de skulle jo  fikse seg med ruller og tupering, som de kalte det.

Vi ble stående borte ved døra, og ettersom Petter snaua skaller i et frenetisk tempo, rykka vi raskt fram mot sitteplassene. Petter hadde altså to frisyrer å by på, en vinter og en sommer, og nå var vi i sommermodus.

Den ene etter den andre strøk seg forundra over skallen for å kjenne på busta som sto igjen i det de gikk over gulvet og ut i vårvarmen. Her var det maskinklipp etter naturmetoden.

Snart var det min tur. Det satt bare en ung mann foran meg. Gutten var mutt, kvisete og hadde begynt å få  få dun på haka. Det var hvitt og spredt med dårlig dekning. Han var helt sikkert konfirmert for det lukta røyk av’n.

Nok en sommersveis for over golvet og ut i varmen, og unggutten rykka fram til stolen med pumpe. Petter pumpa og fikk gutten opp i passelig høyde. Så i det han la plastkappa rundt halsen på guttungen, spør’n:

– Og hva skal det være her da?

– Klipp og barbering, sa den unge mannen.

Petter Barberer  lot sjelden en sjanse til å få kundene til å le gå fra seg. Han trodde så avgjort han var morsom, og han smilte nærmest ondskapsfullt da han gikk rundt kunden og kikka undersøkende på kjaker og hake.

– Jaså, sa’n, barbering. Hvor da, om jeg tør spørre?

Ynglingen i stolen stivna. Jeg kunne se ansiktet hans i speilet.  Det forandra seg fra bleikt til rødt på et lite øyeblikk. Øynene blei svarte og munnen ble en smal strek. Brått reiste han seg, reiv av seg kappa som han slengte på Petter Barberer før han hveste med sammenbitte tenner:

-Oppe hos Ringsby’n

Tilbake sto vi, Petter Barberer forundret, og alle  andre i kramper som en følge av forsøket på å kvele latter’n. Sjøl var jeg for liten til å skjønne’n, men far min var vennligsinnet nok til å fortelle meg historia seinere.

Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *