Et annet barndomsminne: Sykkelen

Jeg ønska meg sykkel. Sykkel var ingen selvfølge. Det var dyrt kunne både far og farfar fortelle.
En dag fikk jeg beskjed om å innfinne seg hos farfar. Det skulle vanke en overraskelse. Jeg var ikke spesielt spent da jeg gikk de to hundre meterne.

Farfar sto nede ved uthuset. Ved siden av ham sto en sykkel. En diger svart en. Et monster av en sykkel med ballongdekk. Farfar slo ut med hendene, og sa uten omsvøp at det var meninga jeg skulle få’n.

Overveldet og målløs sirkla jeg rundt vidunderet. Den var altså svart, og den var brukt, men du store verden så tøff. Med tre gir og og kraftige hjul så’n ut som en motorsykkel, syntes jeg. Men størrelsen bekymra. Åssen skulle jeg komme meg opp på den? Korte bein var en kronisk lidelse som skulle forfølge meg resten av livet.

Jeg hadde lært å sykle med kameraters sykler. Nå kom manndomsprøva. Å bestige dette monsteret skulle bli adskillig vanskeligere enn seinere bestigninger jeg skulle komme til å gjøre. Men det visste jeg ikke da.

Klarte ikke å skreve over stanga. Sjøl om jeg bikka sykkelen var det ikke mulig å komme seg opp, samma hvor mye jeg spente i fra. En gang spente jeg til så den bikka motsatt veg med meg på stanga.

Farfar ville at jeg skulle stå i ramma. Altså stikke høyrebeinet over på pedalen på undersida av stanga. Det var lite bekvemt. Sykkelen ble gående på skakke og ekvipasjen ble seende ut som en seilbåt på kryss mot vinden. Dessuten tok den ene pedalen nedi underlaget og forårsaka stadige nestenulykker.

Jeg takka for sykkelen og trilla den hjem. Tross alt var jeg i en alder da centimeterne kom fort, og det var ikke mye om å gjøre.

Vel hjemme kom far min ut for å kikke på vidunderet. Han var stor nok og tok en sving nedover gata.

-Kjempefin sykkel, sa’n.

-Prøv å sette sykkelen inntil veggen, og så klatrer du opp. Far holdt i og jeg klatra. Vel over stanga fikk jeg kontakt med pedalene. Jeg kunne jo stå og sykle. Fra setet var jeg sjanseløs, så her var det bare å stå. Nå skulle alt testes, gir, bremser og ringeklokke.

Nå følte jeg meg fartsugen. Råskinnet i meg blei sluppet løs, og med sval sommerluft som føna dusjvått hår, for jeg nedover gata som om jeg skulle ha stjålet sykkelen.

Rett før  krysset utførte jeg bremsetesten. Uante krefter slapp løs. Bakhjulet letta fra underlaget da jeg klemte inn frambremsen, og jeg  unngikk med nød og neppe å tippe over.

Jeg snudde og sykla oppover igjen, gjorde en u-sving og gjentok prosedyren, denne gangen med bakbremsen. Denne gangen sto bakhjulet bom stille. Kroppen for framover og bakparten kom i sladd. Det føltes det som om bakhjulet var på veg foran forhjulet.

Altså var alt i orden. Nå kom den ultimate testen. Sykle opp den bratteste bakken i nabolaget; Steinrøysa.  Om den ikke gikk rett opp så var det like før. Nederst i bakken la jeg inn andre gir. Plutselig gikk det mye lettere. Jeg sto og tråkka, la hele vekta i hvert tråkk. Det gikk tyngre og tyngre. Pusten hørtes ut som om den kom fra en  trekkspillbelg med gjennomtrekk, og så måtte jeg kapitulere. Ned i første gir, og så tråkka jeg tel. Det var som å tråkke i løse lufta.

I samme øyeblikk så jeg alt jeg da kjente som solsystemet i et eneste glimt. Smerten fløy som skutt ut av en kanon fra underlivet og traff øynene og hjernen med et smell. Så ble det svart. Jeg strevde med å holde sykkelen oppreist, men var sjanseløs da den velta sakte over ende.

Førstegiret var tydeligvis ikke justert. I det jeg tråkka tel glapp det, og jeg deisa ned på stanga med full tyngde, og fikk full bjelleklang.

Hjulbeint trilla  jeg sykkelen hjem, og satte den inntil veggen. Den skulle ikke røres mer før giret var justert, og gutten hadde vokst seg opp på setet.

 

Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *