Julekonsert 2017

ROMJUL

En skulle vøri fire år i romjul’n, sang Prøysen. Det er man bare en gang, og for denne skribent er det vææældi lenge sea.

Folk er av alle aldre i romjula. En skulle vøre førti år i romjul’n å kjint ei jinte som var 39, stort sett ælt går.

Alder er bare et tall, tenker du. Det er det ikke. Det er et ord.

Nok om det. Romjula kaller vi altså tida fra julekvelden er ferdig til nyttårskvelden er over. Den var den virkelige jula for oss unga sjøl om det var en del pliktløp’n måtte gå.

Var julekvelden her, var 1. dag der og 2. dag der. For oss var det synonymt med Hunndalen på en av de daga. Da var det bæssmor og bæssfar i Hunndal’n og søskenbarn. Prøysen sang jo om søskenbarn på Gjøvik og han, mine holdt til i Hunndal’n og på den tida var ikke det Gjøvik.

Nok om dæ å.

Første juledag var dagen for å presentere nye gaver for de andre i gata. Ikke det at vi gikk rundt og vifta med nystrikka votter eller luer eller gensere, neida, det var når vi fikk ski, kjelker, spark ….. ju neim it, som de sier på utenlandsk. We likte the roomwheel, som vi sa vi som hadde begynt å høre på Radio Luxembourg og hadde engelsk på skolen fra 6. klasse.

Hos bestemor og bestefar i Hunndalen var det alltid kaker. Begge bar preg av det med kroppsformer som ville fått dagens rosabloggere til å gå av skaftet. Men, de var begge hjertegode mennesker som aldri sa noe gæli om noen.

Når det var tomt for kaker der i gården, ble det bakt nye. Slik var det bare. Det sørga bestemor for. Hun var som de fleste damer av den generasjonen hjemmeværende, og brukte dagene til å bake og drikke kaffe, strikke og spise kaker, med gluten. Det var før middag.

I tillegg hadde de en fenomenal hage som gjorde dem sjølforsynt med bær, frukt og grønnsaker. Bestefar fora opp et par griser og hadde alt på stell til jul. Spekeskinke blei det og.

Denne tradisjonen med kaker var altomspennende, og spredte seg til deres barn. Det som er og var et mysterium er åssen de fikk til å gjøre kakefatene spesielle til jul likevel. Sjøl om det var kaker hele tida altså.

En gang ei romjul var vi på besøk hos broren til mora mi, altså min onkel. Han hadde gifta seg relativt seint med ei som også i høyeste grad beherska kunsten å bake kaker. Besøket var en del av romjulsrutinenene, eller pliktløpa som far min kalte det.

Sjøl var jeg en som aldri sa nei takk når jeg ble spurt, og denne gangen presenterte tante et kakefat som ikke bare virka lovende og julepreget, det var terningkast sju. Hvor mange slag det var husker jeg ikke, men jeg tenkte det skulle bli en behagelig jobb å komme seg gjennom alle.

Kaffen var servert, og de voksne satt og prata. Da holdt vi unga kjeft. Vi skulle lytte.

Du skar itte snæltre borti, sa dom om vi prøvde oss.

kke en gang når de snakka om oss fikk vi smette inn med replikker. Jeg konsentrerte meg om kakefatet. Saftglasset sto klart, jeg venta på klarsignal og siden jeg var relativt vel oppdratt, rørte jeg ikke kakefatet uten klarsignal.

Jeg kjente suget og lengselen etter søtsaker. Så aktive og urolige vi var i det daglige var det ingen som tenkte på alt sukkeret vi hadde i oss da vi var små. Dessuten var krigsminnene relativt ferske hos de voksne, så de unna oss det de sjøl ikke hadde fått på fem år.

Det hendte de brukte det mot oss og. Hver gang det var noe vi ikke likte og sa fra om det, fikk vi ei lekse om krigen.

Nå hadde jeg min egen indre krig. Krigen mot fristelsen til å kaste meg over kakefatet. De voksne satt og prata og prata og prata. Ingen ga tegn til at vi kunne forsyne oss. Følelsene raste i meg, og inne i hodet klaska jeg meg sjøl på handa i det jeg skulle til å strekke den ut mot fristelsene som tårna seg opp på fatene.

Armene begynt å leve sitt eget liv. Det ble riving mellom det jeg hadde lært om etikette og primitive følelser, og lengselen etter søtsaker. Jeg kjente at henda ble dratt mot kakefatet. Jeg følte meg svett og andpusten. Å kjempe mot så sterke krefter krevde sin gutt.

Resolutt løfta jeg på rumpa, stakk hendene innunder og satte meg på dem. Nå kom ikke de fingra til å gå noe sted uten at jeg løfta på meg.

Tida som gikk virka som ei evighet. Skulle jeg løfte saftglasset til munnen for å få det til å skje noe? Skulle jeg bare begynne for å minne de andre om at det var kaker der? Eller skulle jeg tviholde på det jeg var oppdratt til? Jeg ble svett.

Til slutt, da de voksne tenkte ut neste replikk, utbrøt jeg: Je venter tæll du sier værsågod je, tante.

God jul.

Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *