Dagen etter at jeg slutta å røyke

Døgnet på Gjøvik sykehus framstår som tåkete. Besøk fra barn og anna slekt er mildt sagt vage minner.
Smertene kom og gikk, og jeg ble tilført smertestillende etter behov. Var vel egentlig høy hele tida, og rimelig fornøyd med tilværelsen.
Enda mere fornøyd ble jeg da noen nevnte helikopter. Det har jeg kjørt med før og syntes det var innmari moro. Legen famlet i blinde og fant ikke ut noe sikkert. Noe tyda på infarkt, andre ting på noe anna.
Enden på visa ble biltur til hovedstaden og Ullevål/Rikshospitalet. Den husker jeg fint lite av, rusa som jeg var. Hadeland gjør seg bedre gjennom et togvindu enn fra en ambulanse der vinduene er dekka til.
Vel framme ble jeg møtt av en spesialist. Han sa je og itte og var fra Kolbu. Som om det ikke var nok var dette ei helg hvor han hoppern fra Kolbu, Kenneth Gangnes, gjorde det så bra. Det ble kort og godt en del å snakke om i tillegg til mitt problem.
De hadde fått papirer fra Gjøvik, og nå skulle jeg undersøkes grundig, med noe de kaller koronar angiografi. Da går de inn i årene og kikker seg om etter innsnevringer og anna ugreie. Det hele vises på en skjerm slik at pasienten kan se det de ser.
Det var veldig mye folk der, alle i hvite frakker og de snakka et språk der jeg ikke skjønte. Eller de hadde sin måte å snakke på.I det hele tatt var det som å være med i en Dr. House-episode.
Den eneste gangen jeg skjønte hva de sa var når han som styrte sonden inni meg sa de skulle vri skjermen slik at jeg også kunne sjå.
De ble nå ferdige til slutt, og jeg ble trilla ut av en rørslig kar som var ansatt for å trille folk omkring. Det hadde blitt kveld, og på hver side av senga gikk en lege, forhåpentligvis kvalifiserte kirurger, tenkte jeg.
Da sier han på venstre side: «Må vi ta dette i kveld?» «Nei,» sa han andre, «detta må jeg ha dagslys på.»
Hvordan det gikk? I still live to tell the story.

Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *