9. juli 2020

Paradis

By Tor Amundsen

Vi har bladd oss igjennom ei bok, det vil si det er tre av dem, som heter Bobilguiden. Den har vært til stor hjelp når vi skal finne steder å overnatte. Sjøl om det er tredje året vi ferierer i bobil regner vi oss som ferske i gamet. Vi har foretrukket campingplasser, men har prøvd villcamping.

I vår ferd nedover riksvei 17, eller Kystriksveien som den og kalles, plukka vi ut Åmnes Camping etter Saltstraumen. Der var det en straum av bobiler. I år er det ikke bare fisk som går i stim, det gjør bobilene og. I alle typer, fasonger og prisklasser farer de over landet, og her så til de grader at det har vært utrolig lange fergekøer. Vår ferd sørover antydet at noe vi hørte før vi dro fra Saltstraumen var tilfelle: At det var verst nordover.

Vi så hurtigruta til høyre


Veien svinger og bukter seg langs fjorder, vann, oppover nedover og fra tid til annen gjennom idylliskae småsteder. Vårt mål var Åmnes Camping i Meløy kommune, en kommune med masse øyer og kommunesenter som heter Ørnes.
På veien så vi Hurtigruta ute til høyre og Svartisen ti venstre og mye forskjellig vær. Temperaturen er ikke veldig høy, men med gode forberedelser i klesveien er det ikke farlig å sitte ute.

Vi så Svartisen som så ut som om den har trukket seg betydelig vekk fra fjorden


Åmnes camping ligger slik til at man må ta en tre mils avstikker fra Rv17, og da vi kom dit ble vi enige om at her blir vi i alle fall i to dager. Den ligger slik til at det er så tett på sjøen du kommer, og med det været vi fikk i går ble det en velsignet ettermiddag og kveld hvor vi til dels satt ute og til dels satt inne i bilen og bare nøt synet ut gjennom frontruta. Bikkjene fikk selvsagt sitt i form av tur.

Flott beliggenhet


Siden dette publiseres litt seinere enn vanlig rakk vi å få med morraturen og. Den gikk rundt en kolle som ligger like ved campingen og fra toppen så vi langt. Der så vi hurtigruta, masse hav, holmer, øyer og skjær. Det var bratt opp der så til tider så jeg syner.
Som sagt så mange ganger er skjønnheten i dette landskapet ubeskrivelig, men jeg kan si så mye som at det gir ro i sjela, om den skulle være urolig. Bildene kan tale for seg.