Hva er et øyeblikk?

Hva er et øyeblikk?
Et sekund?
Et minutt?
Sett i forhold til historien er mitt liv kun et øyeblikk.
Sett i forhold til mitt liv er to timer et øyeblikk, for eksempel det øyeblikket det tok å avvikle Pink Floydkonserten på Valle Hovin. Det nærmeste jeg har vært høymesse.
Er et øyeblikk det det tar å stirre æljen i aua før’n skjønner at jeg ikke er ælj og stikker?
Eller som da mannen ringte flyselskapet og lurte på flytida til London, og dama som svarte sa:
– Et øyeblikk.
– Takk, sa mannen og la på.

Trekkfuglplog

Med andre ord må livet og historien være fullt av øyeblikk, men vi tenker vel som regel på de store. Som da jeg sto og kikka opp på store plogforma gåseflokker som styra sørover over hovedstaden. Jeg kikka og kikka, og plutselig hørte både jeg og resten av publikum et helikopter. Det virka så nært, men ingen så noe. Bare nok en gåseplog som på en måte skjøv sommer’n foran seg sydover.
Helikopterlyden tiltok i styrke, og plutselig forsto vi at det kom fra det gedigne høytaleranlegget som omkransa Valle Hovin, og at denne lyden var fra ei Pink Floydlåt og startsignalet.
Dette var julekveld. Adventstida besto av gåseploger og rastløs venting, og sjølve julekvelden besto av ei to og en halv times reise, ikke til noe herberge eller Augustus manntall elle noen stall for den del, men innafor Valle Hovins murer.
Snart fløy David Gilmours gitartoner ut i himmelrommet og kilte gjess og Vår Herre i baken, båret fram av flerfarva laserlys. Og har du ikke hørt The great gig in the sky live på Valle Hovin kan du takke deg sjøl. Klumpene herja i halsen, tårekanalene flomma over og håret på arma sto rett opp. I mer enn tjue år hadde jeg venta på en slik anledning, og hvem bryr seg katten om hvor langt et øyeblikk er i en sådan stund.
Tida eksisterte ikke, øyeblikket levde og det var bare meg og min evige drøm som eksisterte der og da, i øyebliket. Jeg sto og så og hørte på Pink Floyd live. Hvem hadde trodd det. Jeg var på min egne kosmiske reise. Jeg svevde i plog med gjess, gjøk og sisik, trost og stær.
De tok meg ei uke å lande. Sangene, lyden, lyset sendte meg inn i øyeblikkets salighet. At jeg kjørte reprise seks år seinere gjorde ikke den første opplevelsen noe mindre. Reprisen ble bare en fortsettelse på det første øyeblikket, eller en forlengelse om du vil.

Bookmark the permalink.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *