Livet med Balder

Livet med Balder har stort sett vært greit. Han er en raring, og har sine særegenheter, men det er han ikke aleine om har jeg skjønt.

Vi gikk på valpekurs med ham, og fulgte opp med grunnkurs. Det vi lærte der er vel det vi har prøvd å følge opp, og det har stort sett gått greit. Bortsett fra innkalling da.

På valpekurset var han veldig flink. På grunnkurset, på avslutningsdagen, kom noe som i ettertid var et varsel om det som skulle komme. Vi skulle vise hvor flinke vi var blitt på innkalling. Det kom til Balders tur i køa, og jeg beveget meg et godt stykke bort. Godbiten lå i handa mi, og jeg ropte på ham. Instruktøren slapp ham, og Balder styrta mot en stolt eier, og så ut som om han hadde et bredt glis rundt munnen.

Valpekurs

Sånn omtrent fem meter fra meg gjorde han en nittigrader, sprang fem meter, og gjorde en nittgrader til og forsvant forbi. Da tok det ei stund å gjenopprette kontakt, men han kom nå til slutt.

Nå har vi hatt ham i mer enn 11 år, og han har oppfylt det jeg tenkte med å ha hund. Han har vært turkamerat, han har vært kompis og han har vært til frustrasjon. Eller som mange sier: Typisk shiba. Jeg pleier å si at shibaen er hundeverdenens Emil.

Han har vært aktiv, han har slappa av, men han har aldri vært masete. Han liker å holde seg for seg sjøl. En viktig egenskap er at han hele tida har vært grei mot barnebarna.

Han hadde separsjonsangst, men det forandra seg da Kira kom. Mer om det seinere.

Glad i musikk.

Author: Tor Amundsen

Legg inn en kommentar