4. juli 2022

Jørne hass Tor

Litt ta hårt om litt ta hårt, mye Shiba

Mye å væra glad for

I 2015, på denne datoen gikk jeg ut på terrassen for å røyke. Det skulle bli den siste røyken i mitt liv. I det jeg dro ned første trekket, var det som jeg fikk ei brennende klo som krafsa seg fast i brøstkassa. Røyken ble stumpa, og kroppen ble motvillig med inn i stua igjen. Huet var kun opptatt av smerten.

Som vanlig tenkte jeg at detta ville gå over, men det gjorde det ikke. Jeg la meg ned. Jeg trakk pusten i djupe drag. Ingenting hjalp.

Da måtte jeg vekke kona. Hun ringte legevakta, beskrev situasjonen, og tjue minutter seinere så vi blålys i Bureisningsveien. Profesjonell hjelp kom inn døra, fjerna smerten med morfin og bar meg ut. Med blålysa på bar det til Gjøvik. Der hørte jeg noen nevne helikopter.

Dagen gikk, og forvirringen var stor. De fant ikke ut hva som var feil. Jeg sendte ut signaler på hjerteinfarkt, men de fant ikke noe infarkt. Jeg måtte til Oslo. Helikopter? Nei så gæli hasta det tydeligvis ikke, så det ble biltur. Om jeg ble snytt for helikoptertur la morfinen en demper på kjedsomheten i bil.

På Ullevål ble det nye undersøkelser. Inn på et rom der jeg ble kobla til skjerm via blodårene mine, såkalt angiografi. Der var det spesialister til stede som brukte ei god stund på å finne ut hva det var, og flere kom til etter hvert. De har jo sin sjargong, så til tider hadde jeg følelsen av å være i en Doctor House-episode.

Jeg var i godt humør siden jeg fikk stadig påfyll av ting som hjalp på humøret. Jeg er ikke av de som får panikk i sånne situasjoner. Har vært der før og, på Feiringklinikken i 2009. Da bytta de tre årer. Det er bare det at når jeg kommer i henda på kompetent helsepersonell så føler jeg meg trygg og heldig. I dette tilfellet hjalp det jo at kirurgen som skulle ta seg av meg sa je og itte, og kommer fra Kolbu.

Så var undersøkelsen over, og da ble jeg frakta over til Rikshospitalet for operasjon. Da jeg ble trillet ut husker jeg følgende samtale mellom to kirurger som gikk på hver sin side av senga: – Må vi ta det i kveld? – Nei, detta må jeg ha dagslys på.

Operasjonen gikk fint. Jeg fikk innsydd et rør i goretexmateriale i hovedpulsåra, og så bytta de to årer til hjertet igjen. For å sitere en av kirurgene: Nå er du vind og vanntett.

Dermed er jeg delt i to to ganger. Rekonvalesensen gikk også utmerket, og jeg var på beina og gikk turer igjen etter ei drøy uke.

Også denne gangen var selvsagt Balder til stor hjelp og oppmuntring, og etter å ha lest om tilstanden jeg hadde har jeg all mulig grunn til å være glad i livet, kona, unger, barnebarn, mora mi og mine firebeinte følgesvenner. Jeg jobba jo faktisk i seks år til før jeg nå er pensjonist. En fornøyd sådan.

Det jeg fikk heter Aortadisseksjon, og det kan du lese om her: https://nhi.no/sykdommer/hjertekar/blodaresykdom/hovedpulsaren-sprekkdannelse/

Etter å ha lest det der har jeg også skjønt hvor heldig jeg var. Jeg kunne faktisk ha dødd av det. Nå følges jeg opp med grundig kontroll på Rikshospitalet annahvert år.

%d bloggere liker dette: