22. januar 2022

Jørne hass Tor

Litt ta hårt om litt ta hårt, mye Shiba

Trur itte, men…

Jeg er ikke troende i religiøs betydning, men jeg kan være troende til litt av hvert. Grunnen er rett og slett at jeg ikke tror det finnes noen Gud. Om det noensinne har vært noen her, så har vedkommende, enten det han, hun eller hen, reist for lenge sida. Vedkommende dro da så fort han,hun,hen, innså for ei tabbe det var å overlate skaperverket til det eneste dyret som var i stand til å ødelegge en planet.

Vi skulle absolutt ikke ha svingt oss ned fra trea, vi skulle blitt der for å bedrive hor, krangling, bananspising, slåssing og latskap oppe i trekronene.

Nå har jeg aldri trodd. Mye av det som beskrives i Bibelen, det jeg kjenner til den, virker som gode ideer. Det er bare det at de to eneste sjukdommene vi ikke har klart å skaffe vaksine mot, har fått spre seg som en pandemi som strekker seg over fler hundre, også tusener av år. I Bibelen er vel ikke det framheva som gode dyder, men mange som er ramma kaller seg kristne læll.

Det dreier seg sjølsagt om maktsjuke og grådighet. De som hadde det verst fikk drive på i fred før. Vanlige borgere så ikke mye til dem. Nå kommer de på TV og sånt, så nå vet vi hvem de er. Likevel gjør vi ikke noe med det. Det rammer jo de fleste ser det ut til, om anledningen byr seg.

Nok om det. Jeg har slitt mer enn nok med å tru på meg sjøl, om jeg ikke skulle tru på Gud og. Men nå har jeg hatt noen hendelser som gjør at jeg kanskje kan tru det er meg, og så veit jeg ikke om det. To av hendelsene har skjedd den siste uka, den første er noen år tilbake.

Den første hendelsen skjedde for ca. tredve år siden. Jeg var som nå, ganske overvektig. Men, jeg var da som nå en ganske så veltrent tjukkas. Der jeg bodde den gangen møtte jeg meg sjøl i et speil i gangen på vei fra soverommet til badet.

Denne dagen møtte jeg meg sjøl i bar overkropp. Det var ikke noe vakkert syn, og jeg stoppa opp, så på elendigheta og tenkte at skal dette bli etisk forsvarlig måtte jeg foreta meg noe.

På den tida hadde jeg klokkeradio som vekte meg om morran, og dagen etter våkna jeg til Ole Ivars og «Å nei så tjukk du er blitt». Dette er ikke noe jeg finner på, det skjedde faktisk. Tenkte ikke så mye på det da, men det dukka opp nå etter to hendelser de siste dagene.

Den første kom den dagen det blåste så fælt. Jeg mått avgårde å kjøpe fyrstikker. Her var strømmen borte, så jeg tok sjansen på at det var strøm på Lena. For den uinvidde så er Lena et tettsted på Toten og ikke ei strømførende dame.

Det var ikke lys noe sted før jeg kom til ungdomsskolen rett før du kommer til rundkjøringa, og hele Lena hadde strøm. Dermed fik jeg gjort mine ærender, og satte kursen mot Kolbu igjen. Nå var det lys helt til jeg kom til den korte skogstrekningen, og jeg tenkte at nå er strømmen tilbake.

Neida. I Kolbu var det mørkt fortsatt. Jeg banna, kom meg ned i seksti, og priset fyrstikker og stearinlys. Ved bilverkestedet i Kolbu er det ei fartsdump, og akkurat i det jeg kjørte over den ropte jeg høyt inne i bilen: «BLI LYS!!!!»

I samme øyeblikk kom lyset tilbake i gatelys og i hytter og i hus. Jeg sier det en gang til. Jeg rakk bare å rope ferdig så kom det tilbake.

Tilfelle tre kom nå. For et par dager siden klagde jeg på at flere fuglearter har glimret med sitt fravær. Jeg savnet både dompap og grønnfink, begge arter det har vært mye av. I dag var de plutselig på plass. Mange av dem, og bjørkefink er det utpå her og. Den trodde jeg er trekkfuggel, og skulle være over alle hauger nå. Samma det.

Det var tre hendelser. Nå er det slik at ønsket om Lottogevinsten ikke er innfridd på tross av hyppige ønsker og drømmer, men siden det kan ha med grådighet å gjøre, blir det vel ikke noe.

Gikk du glipp av...?

%d bloggere liker dette: