En faksimile fra OA i 1979. Den fortalte at jeg hadde fått en midlertidig post på Reinsvoll ungdomsskole, fra 1. august. 42 år seinere gikk jeg av med pensjon. 42 år i Vestre Toten, både på Raufoss og Reinsvoll, og så fikk jeg avslutte med den nye skolen og covid.

Etter avgang sto jeg på vikarlista og tok litt vikartimer når det passa seg sånn. Men så kom hjertestansen andre juledag, og etter det, siden jeg overlevde, slutta jeg med det, og ble pensjonist på heltid.

Den tida jeg var lærer fikk jeg stadig høre fra politikere at jeg hadde verdens viktigste yrke, uten at jeg merka noe til det. Fra å være et arbeid preget av kunnskap og kreativitet, endte jeg med å føle meg som en byråkrat. Når politikere skulle reformere skolen søkte de råd hos alle andre enn oss som jobba der, særlig økonomer. I det hele tatt er jeg lei to yrkesgrupper som på død og liv skal mene noe om alt som finnes: Økonomer og influensere. Økonomi er astrologi for folk i dress, og influensere burde det vært vaksine mot.

Nok om det. Å bli pensjonist er å gå over fra å være «nyttig» til å bli et problem siden du da blir en utgift. Du er ikke lenger produktiv. Slik lyder politikerenes budskap. Den livserfaring vi har er gått ut på dato. Vi vokste opp med uttrykk som empati og solidaritet. Derfor burde vi kunne brukes til å kunne fortelle om det i alle fall.

Nok om det. Jeg koser meg som pensjonist. – Men åssen får du tida til å gå? spør folk. Er jeg da ikke opptatt av. Tida går den. Er det noe jeg ikke trenger så er det å ha det travlet. Jeg må ikke ha noe å gjøre hele tida jeg. Denne karen er nemlig ikke noen handyman med oppussingsprosjekter og snekkerarbeid til alle tider.

Jeg gjør som jeg lærte av Bente Bratlund på skrivekurs: Jeg går ut og plukker gleder. Dessuten sitter jeg inne og plukker gleder og. Utendørs er det først og fremst morraturen med Kira, hunden. Da observerer vi farger, soloppganger, vekstenes vekst, fuglenes sang, duftene og jammen får vi bilder av både fugler, elg, rådyr og rev. I det siste har lyden av bekker som suser blitt med i de daglige gledene. De har vært sørgelig stille i sommer.

Innendørs er det musikk, skrive litt, sitte å beundre bilder jeg har tatt og ikke minst gledes over fugleforinga som står rett utafor stuevinduet, slik at fugla kan fotograferes fra godstolen.

Jeg lever relativt nøkternt, men kosta på meg en kjempediger TV, og har mye glede av det. Youtube på storskjerm er stas.

I tillegg har jeg alt jeg trenger. Kone, barn, barnebarn, tak over huet, klær på kroppen og mat i kjøleskapet. Sånn kjempematerealistisk er jeg ikke, men litt mer enn for femti år siden. Glad jeg var ung da jeg var, for nå er det visst veldig vanskelig å være ung, uten at jeg skal utdype det. Og så har jeg fått meg hobby, men det blir neste gang.