Jeg begynner denne skrivelsen med de to viktigste ingrediensene i min seksten år lange Walk of Life. Som hjerte/kar-pasient er mosjon livsviktig, og det har jeg fått til med å skaffe hund. Etter det har vi ikke skofta en eneste dag med mindre vi har vært ute på noe bikkjene ikke kan være med på. Da har vi hatt barnepike. Nå må jeg også få understreke at jeg kaller det morosjon siden jeg bare bedriver fysisk aktivitet som gir meg glede.

I løpet av de åra har det vært tre dramatiske hendelser: Trippel bypass, aortadisseksjon og hjertestans med seks års mellomrom. Det siste sjølsagt mest dramatisk, men det gikk godt. Jeg gjennomførte død, oppstandelse og himmelfart, akkurat som Jesus, men for meg gikk det i løpet av en time. Her var assistanse fra kona, hennes barn, brann og redning og luftambulansen viktige ingredienser.

Jeg har da også gjort noe Jesus ikke har fått til på 2000 år, jeg kom tilbake. Det er forskjellen på han og meg. Jeg forlanger ikke noen tilbedelse for det.

Det som har vært med gjennom hele dette løpet er bikkje. Først en, så to, og så en igjen. Faktisk gikk jeg ei mil med Kira og Balder på morran den dagen hjertet stoppa.

I tillegg har jeg jo gjort jevnt med ski- og sykkelturer, og frekventert helsestudio for styrketrening under instruksjoner fra fysioterapeut. Glad i både god mat og godt drikke, dermed litt for tung, men for å sitere min tidligere fastlege: Husk på at du er en sprek tjukkas.

Dessuten er jeg sikker på at min evne til å finne gleder er med på å holde meg i live. Det trenger ikke være store gleder. Små detaljer på morratur. Lyset, en fuggel man sjelden ser, elg, rådyr, hare, rev. Det kan være fargen på himmelen, gleden over å sjå sola, et fint farga løvblad, vakre sommerblomster osv. Dette lærte jeg av Bente Bratlund på skrivekurs. «Ut å plukke gleder», sa hun. Det gjør jeg, hver dag.

I walk, therefore I am.