Litt gammal heter ei vise av Louis Jacoby. Den beskriver på humoristisk vis åssen det er å bli gammal. Den kan du sjekke ut her. Etterpå kan du lese videre under.

Nå blir jeg 72 om noen timer, og begynner sjølsagt å føle på det. Det Jacoby beskriver er slik man er forberedt på, liksom helt venta. Jeg ser det i speilet. Helt normalt. Å bli gammal er å ha dosett, kroppen full av reservedeler, dråpe under nesa, og du kan ta deg faen på at siste dråpen går i underbuksa samma hvor mye du rister. I tillegg kommer en ubevisst uvane av å reise seg fra doen for å sjekke konsistens. Alt detta har jeg vært forberedt på.

Jeg er klar over at livet ikke varer evig, og siden jeg har prøvedødd vet jeg at livet er skjørt. I våre dager er det dog slik at alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle. Hvordan bremse aldringsprosessen er blitt både industri og tro. Og så måker man på med silikon, fillers og fettsuging og botox og greier og trur at målet er nådd. God tur sier nå jeg.

Jeg merker også at det begynner å bre seg en forakt for gamle folk. Jeg er en dråpe i eldrebølgen. Den bølgen er visst et problem. Vi koster så mye, og snart er det ingen som vil ta seg av oss. Ingen bryr seg om den kompetansen levd liv utgjør, sjøl om det kanskje hadde vært lurt for mange å gire ned litt. Det kan jeg lære bort. Der er jeg god.

Et minimum av livskvalitet for meg er god mat med rødvin til, rock og blues og jazz og Led Zeppelin og Rålling Ståns og saksofon og hammondorgel, og det høyt. Har jeg glede av dette er det verdt å leve. Er den gleden ikke til stede kan det væra det samma.

For i hele vår verden dreier alt seg kun om penger. Bruke noen milliarder på tanks, jagerfly og avanserte båter er det ikke noe problem å få til, men noen ekstra kroner til de som har lite er et kjempeproblem. Men nå er jo krig god butikk for noen få.

Løsningen på utgiftene på oss eldre er jo å la oss dø. Skulle jeg bli pleietrengende har ikke jag noe ønske om å leve et liv på sjukeheimen liggende i ei seng stirrende i taket. Da vil jeg ha ei sprøyte for smertefri innsovning. Dermed er jeg for human avlivning. Skulle det da komme en pandemi igjen har ikke jeg noe ønske om å bli sendt til sjukehus med blålys som pleiepasient. Det er bortkasta penger.

Før det går dit med meg skal jeg fortsette mitt liv som grumpy old man med et smil, i den grad det er noe å smile av. Blir jo forbanna veit du. 45 år i arbeidslivet og så er takken å bli lansert som økonomisk problem. Men slik blir det vel når større og større del av den økonomiske kaka ender på færre og færre hender. De få er ikke villige til å dele.

Det medfører også at ei yrkesgruppe blir ledende, og spretter fram i alle sammenhenger, økonomene. De brukes til alt. I skolen, i helsevesenet og ellers over alt. Økonomi er astrologi for folk i dress. Blir så lei av disse pent kledde som kaster rundt seg med tall og spådommer ingen av oss forstår.

Så, dere med felles skjebne som meg, i ferd med å bli gamle. Siterer Louis Jacoby:

Hvis du føler deg litt gammal –
føler deg litt gammal –
nyt livet, og vær ikke tanketung!
Hvis du føler deg litt gammal –
føler deg litt gammal –
så gi faen i det! Og lev som du var ung!