Først må jeg  si fra at bildet i denne skrivelsen er KI.

Jeg er en minusvariant født norsk. Er norsk så langt tilbake det går an å regne. Røttene mine er fra Horten, Mosjøen, Eidanger, Bø i Telemark, Hunndalen, Vardal, Hurdal.

Jeg har sånn omtrent 45 år i arbeidslivet, 42 av dem som lærer. Jeg har serva konge og fedreland både som befalselev og sersjant og sivilarbeider. Fant krig og sånt så meningsløst at da jeg ble utkalt til repøvelse nekta jeg.

Jeg har også vært skattebetaler i alle disse åra. Rart det der, årslønna mi som sersjant var 36000 kroner og bensin kosta 1,50 omtrent før det spratt opp i litt over 2 kroner under oljekrisa i 1973.

I 1979 begynte jeg som lærer, og der ble jeg i 42 år. Underveis gjennom livet har jeg fått rikelig igjen for skattepenga i form av opphold på sykehus og assistanse etter inngrep. Her er min karriere som mottaker av helsetjenester.

Mitt første opphold på sykehus, bortsett fra fødselen, var da jeg gikk i første klasse og måtte ta mandlene. Dette ble bestemt fordi jeg var mye plaga med øre, nese og hals.

Det hjalp ikke.

Gjennom barndommen fikk jeg det som er å få av barnesykdommer. På den tida kom legen hjem til oss når det ble sett på som påkrevd. Ikke sånn å forstå at jeg var sjuk hele tida, langt i fra. Min siste influensa hadde jeg i 1970, og etter det har jeg ikke vært febersjuk. Jeg gikk langrenn og spilte fotball gjennom hele barndommen og ungdommen.

Neste sykehusinnleggelse kom da jeg var i militæret. Fikk en bruskdannelse på venstre lårbein, og den ble fjerna med hammer og meisel på Lillehammer sykehus. (1973)

Neste ble meniskoperasjon på Elverum mens jeg gikk på lærerskolen (1977), eller pedagogisk høyskole som det ble kalt den gangen.

Så ble det analfistel. Det var en infeksjon i den delen av kroppen man sitter på. Den fikk utvikle seg over ei uke. Ingen leger fant ut hva det var, var hos lege hver dag den uka, og da jeg kom til legen som hadde vakt langfredag 1993, ble jeg sendt rett til Gjøvik og operert. Det sto om livet. Blodforgiftning. Lå på sykehus i ti dager.

Dette dukka opp igjen flere ganger helt til i 2004. Det førte til flere operasjoner, og jeg ble da operert for det for siste gang i 2004, ser det ut til. Da med spinalbedøvelse, og jagd på dør så fort beina bar meg. Forøvrig kan det nevnes at hver gang jeg var operert og sendt hjem, kom hjemmesykepleien og stelte såret.

Så, i 2009 begynte hjerte-/kargreiene. Trippel bypass på Feiring. Fikk tre ukers rehabopphold på Feiring.

Så kom to operasjoner inne i hånda. Husker ikke akkurat årstall, men det var enkle inngrep med lokalbedøvelse. Det var noe som heter Karpaltunnelsyndrom. En smal kanal i håndleddet der medianusnerven kommer i klem. Ingen stor operasjon, men begge hender fikk arr.

2015 ble det Aortadisseksjon. Det kom som et spyd i brystet tidlig en fredag morgen, og i samme slengen som jeg fikk goretexrør i hovedpulsåra ble jeg nok en gang delt i to, og fikk bytta ei åre. Legg til utrykning med blålys og transport til og fra Riksen, fra og til Gjøvik sykehus.

Nå er det kontroll av Aorta hvert annet år på Riksen. Var der 5. mai, og det ble sjette gangen. Første gang var sommeren 2016.

Andre juledag 2021 ble det helikopter. Brann og redning og ambulanse med lege med blålys og fri fart, pluss Luftambulansen. Hjertet stoppa, men kom i gang igjen etter iherdig innsats av kona og hennes barn som holdt i gang til Brann og redning kom med hjertestarter. Stoppa igjen i helikopteret, men der hadde de også hjertestarter. Dermed gikk det bra, og nå er jeg snart fem år inn i ekstraomgangen.

Men det slutter ikke der. Jeg har også fått nye knær. Funker greit.

Sjøl om ælt itte er som det skar,

kjæm je fint rundt mæ de beina je har.

Grunnen til at jeg skriver dette ned er ikke for å sanke sympati eller at folk skal synes synd på meg. Vil bare fortelle hvor heldig jeg er som bor her, i Norge altså. Skjønner bare ikke den svartmalinga som pågår. Hører du det Sylvi.

Da har jeg fått med alt, og vet du hva? Jeg har ikke betalt for noe av det.