Motivet for å skrive disse snuttene er rett og slett håp om å gi litt oppmuntring til andre som strever med hjerte/karproblematikk. Livet har gått videre for meg, gang på gang, så man skal ikke sitte inne når alt håp er ute. Det å lea seg er alfa og omega.
Personlig så kaller jeg det ikke trening, men morosjon. Av den enkle grunn at skal jeg holde på med fysisk aktivitet, skal det være med velbehag.
I tidligere innlegg om min hjerte/karsykdom har jeg nevnt at jeg for å være sikker på at jeg skulle komme meg ut på tur, skaffa hund.
Balder kom i juni i 2010, og var til både nytte og glede i tolv år. I 2019 kom Kira, og fram til sommeren 2022 var de to.
Da måtte vi, med tungt hjerte, avlive Balder, slik at Kira ble igjen alene som reseptfri hjertemedisin.

Dersom vi regner ei mil om dagen, med fratrekk av enkelte ferieturer uten hund og sjukdom, så har jeg gått rundt regna 4500 mil på de åra. Det vil si 45000 kilometer, og det har garantert vært med på å holde meg i live. De fleste dør av en av de greiene jeg har vært gjennom. Legger vi til sykkel- og skiturer blir det et stykke.
En bypass har mange overlevd, men overlevelsesraten for aortadisseksjon og hjertestans er ikke fullt så gode.

Legene er i alle fall klare på at alle disse turene, pluss litt høy puls ved skigåing og sykling, er det som har gjort at jeg har overlevd, og røykeslutten da.
Noe medisinering blir det jo og, hver dag, men jeg slapp i alle fall å operere inn pacemaker/hjertestarter. Og så tusler jeg videre i livet som deltager i NorEx-studien. Den kan du lese om her, så slipper jeg å forklare.